• Frå barn til fôrhaustar • Tanker om bondens ... - Lokalhistorie.no

20
Lokalhistorisk magasin 2/12
Tema: Jordbrukslandet
Bonden som tusenkunstner
Av Audhild Brødreskift
Det var på tampen av et langt yrkesliv som gårdbruker. Ute på
gårdsplassen sto traktoren, forhøsteren og avlesservogna –
alle hadde gått i stykker på samme dag. Det silregnet. Da kom
det oppgitt fra bonden: «No tru æ vi gi oss!!!»
Psykologen
Da jeg vokste opp var løsdriftsfjøs fremdeles bare en vag framdriftsdrøm
hos landets byråkrater. Kyrne – vanedyr som de er
– ruslet godmodig inn fra beite og «tok bås», vanligvis uten de
helt store protestene. De som ganske nylig hadde tatt – i bokstavelig
forstand – skrittene over fra kvigerekka til kubåsene,
kunne riktignok streve litt i begynnelsen, men det var imponerende
hvor raskt de skjønte, med litt hjelp fra de mer erfarne,
hvilket avlukke de hørte til i.
Før denne tid hadde kvigene først gått i felles beite med
andre store og små kvigekalver, og deretter stått en sommer i
tjor – det vil si med grime og noen meter kjetting festet til en
«kjørhel» av tre som ble slått ned i bakken. Denne sommeren
fikk de nytt beite både morgen og kveld, og båret vann i bøtter
i sommervarmen.
En dag hadde ei av kvigene slitt seg. Og ikke på den enkle
måten, med grima på og tjoret hengende etter som et litt for
langt løpesnor. Nei, her lå grima og alt det tilliggende igjen på
bakken, og kviga lunta omkring i lett trav.
Fadern kom opp fra beita i lange klyv og med en bestemt
mine. Husets døtre ble tilkalt, og en kveil med tau ble resolutt
tatt ned fra veggen i garasjen. Det var ikke annet enn å følge på.
Vel nede i beita nøt kviga fremdeles den uventede friheten.
De andre kvigene i nærheten gjorde sitt beste for å oppnå
samme status, motivert av sin medsøsters suksess.
Fadern sto en stund og betraktet scenariet før han med
myndig røst plasserte meg på ett sted og søstra mi på et annet.
Med taukveilen i hånda forsvant han inn i et skogholt, for noen
minutter senere å komme tomhendt tilbake.
Etter å ha plassert seg mellom min søster og meg, ga han oss
beskjed om å jage kviga foran oss og inn i skogholtet. Dette
måtte skje med kirurgisk presisjon – ikke for raskt og ikke for
sakte. Kviga holdt et jevnt trav, og sprang inn i skogen med
løftet hode. Min søster og jeg kikket på hverandre noe forvirret
– vanlig strategi ville vært å unngå at budskapen skulle springe
til skogs – men da vårt faderlige opphav så ut til å ha det hele
under kontroll, valgte vi klokelig å gjøre gode miner til slett
spill. Jeg kommer imidlertid aldri til å glemme det som hendte
kun kort tid etter, da kviga returnerte fra skogholtet med en
løkke pent strammet om begge horna, og en passelig lang
tauende slepende etter seg på bakken!
«Det gjelder å resonnere som ei ku», sa fadern – han hadde
gått inn i skogholtet, sett for seg hvor kviga kom til å gå, hengt
opp ei løkke i passende høyde som kom til å stramme seg når
kviga fikk den rundt horna – og resten er historie… Vår aktelse
for far økte til tilnærmet panegyriske høyder, og jeg tror det var
den dagen jeg virkelig innså hvor mange egenskaper en bonde
virkelig må besitte for å lykkes i yrket sitt. Det viktigste kriteriet
vil jeg allikevel påstå er evnen til løsningsorientering.
Problemløseren
«Det som ikke kan repareres med en bit hesjestreng er modent
for kassering». Dette kan være kortversjonen av en filosofi som
har sørget for å berge store deler av maskinparken i prekære
situasjoner. En bit hesjestreng kan alltid komme til nytte, og
bør være for hånden om noe skulle oppstå.
Men gleden over å reparere – det å kunne være selvhjulpen
og det å komme fram til løsninger som fungerer – det er det
aller viktigste hjelpemidlet i en hverdag med mange praktiske
utfordringer. Det kan vel også hjelpe med en god dose stahet.
Denne staheten har blant annet ført til sviktende økonomisk
grunnlag for det lokale Felleskjøpet, og noen ekstra friettermiddager
for husets øvrige befolkning.
Mekanikeren
Et eksempel på dette er reparering av slagjern. Disse er festet