Samspillsveilederen - RBUP Øst og Sør

INNHOLDSFORTEGNELSE
Forord 4
Å veilede foreldre 7
Smådialogene 9
Samspillsamtalene 11
• Samtale 1 12
• Samtale 2 18
• Samtale 3 25
• Samtale 4 47
• Samtale 5 53
Avsluttende kommentarer 59
Vedlegg 60
Veilederen kan bestilles fra Nyfødt intensiv avdelingen ved Sykehuset Buskerud.
Kontaktperson: Avdelingssykepleier Mariann Hval
Tlf: 32803160 / E-post: mariann.hval@sb-hf.no
2

FORORD
Denne veilederen er utarbeidet av sjefspsykolog Nancy Moss i samarbeid med
sykepleiefaglig rådgiver Nina Boye Petersen, avdelingssykepleier Mariann
Hval, fagutviklingssykepleier Anne Hellerud og øvrig personale ved intensivavdelingen
for nyfødte ved Sykehuset Buskerud. Den er laget til bruk for
personalet ved avdelingen i forbindelse med etablering av et veiledningstilbud
til foreldre med premature barn.
Det er gjort en rekke studier som viser at premature barn har en betydelig
risiko for psykologiske utviklingsforstyrrelser. Det dreier seg om forsinket
intellektuell utvikling, uro og oppmerksomhetssvikt, atferdsvansker, forsinket
språk og lærevansker. Disse tilstandene kan ha sammenheng med forstyrrelser
i det tidlige samspillet mellom barnet og foreldrene. Premature barn er
sjeldnere våkne enn fullbårne barn. For å få barnet oppmerksomt og klar for
samspill når det er våkent, må foreldrene være tålmodige og utholdende i
sin stimulering. Mange foreldre gir opp og tolker barnets manglende respons
som trøtthet og behov for å sove. I de korte periodene barnet er våkent og
oppmerksomt, og foreldrene inviterer til samspill, må dette skje på en svært
varsom måte. Hvis ikke kan barnet fort bli overstimulert og vil unngå videre
samspill. På denne måten kan den tidlige kontakten mellom barnet og foreldrene
bli forbundet med ubehag for begge parter. Studier
viser da også at foreldre til premature barn bruker mindre tid ansikt-til-ansikt
samspill med barnet sitt i forhold til foreldre med fullbårne barn.
Det premature barnet trenger støtte og avpasset stimulering dersom det skal
fungere godt i samhandling. Målsettingen vår er å formidle kunnskap og
praktisk veiledning til foreldrene slik at de kan oppleve glede og god mestring
i samhandling med sitt premature barn.
En gruppe forskere i Vermont i USA har laget et veiledningsprogram med
fokus på samspill for foreldre med premature barn (Rauh et al, 1990).
Programmet er oversatt til norsk ved Professor Lars Smith og har vært brukt
i en studie ved Universitetssykehuset i Nord Norge. Det prøves nå ut i en
4

studie ved Ullevål Universitetssykehus. Vi har tatt utgangspunkt i dette
programmet og laget en kortere versjon slik at det kan brukes innenfor rammene
av vår nyfødtavdeling.
Resultatet er en veileder som er vesentlig forskjellig fra Vermont-programmet
i form og omfang. Rent innholdsmessig har vi likevel forsøkt å dekke de
samme temaene.
Vi vil takke sykepleierne Anne Helene Uhre og Randi Berg Høier ved nyfødtavdelingen
ved Universitetssykehuset i Nord Norge som gav oss innledende
opplæring og inspirasjon. V i takker også professor Lars Smith ved Psykologisk
Institutt, Universitetet i Oslo som har vært vår faglige konsulent.
En takk også til Anders Stensønes for bistand i forbindelse med trykking av
veilederen. Regionssenteret for barn og unges psykiske helse, Region ØST og
SØR har gitt økonomisk støtte til implementeringsarbeidet.
Den foreliggende veilederen er prøvd ut og evaluert av personalet på
nyfødtavdelingen ved Sykehuset Buskerud HF. Vi håper den kan være til
nytte for andre som ønsker å etablere tilsvarende tilbud.
Drammen 20.03.06
Nancy Moss Mariann Hval
Sjefspsykolog Avdelingssykepleier
BUPA Nyfødt intensiv
Anne K Hellerud Nina B Petersen
Fagutviklingssykepleier Sykepleiefaglig rådgiver
Nyfødt intensiv Barneklinikken
5

INNLEDNING
Denne veilederen skal være et hjelpemiddel for alle ansatte som har pleie og
omsorgsoppgaver for premature barn ved intensivavdelingen for nyfødte.
Målet er å bidra til at det premature barnet og dets foreldre opplever positive
samhandlinger i den tiden barnet er innlagt i avdelingen. Vi ønsker at
foreldrene skal oppleve at de har blitt godt kjent med barnet sitt og at de
mestrer de ulike omsorgsoppgavene på en god måte før barnet skrives ut.
På denne måten håper vi å legge til rette for at det etableres et samspill
som oppleves som lystbetont og betydningsfullt for både barnet og foreldrene.
På lengre sikt vil dette ha en gunstig virkning på barnets psykologiske
utvikling og forebygge vansker som kan registreres hos en del premature
barn i senere alder.
Å gi foreldre støtte og oppmuntring for at de skal få tiltro til seg selv som
gode foreldre er ikke alltid like enkelt. I kapittelet Å veilede foreldre har vi
tatt opp noen problemer og råd knyttet til dette.
I løpet av de daglige situasjonene som oppstår på en vakt vil vi få mange
anledninger til å veilede og støtte foreldrene mens de utøver foreldreomsorg
i ulike situasjoner. Det er da vi har muligheten til å gå inn i spontane
”smådialoger” med foreldrene. Hvordan dette kan gjøres har vi beskrevet i
kapittelet Smådialoger.
I kapittelet Samspillsamtalene, beskrives fem strukturerte samtaler som
skal utføres av den sykepleieren som har pasientansvaret for barnet. De fire
første samtalene skal utføres i løpet av de to til tre siste ukene før barnet
skrives ut og vil i praksis bli en oppsummering og utdyping av den daglige
veiledning foreldrene har mottatt i løpet av oppholdet. Den siste samtalen
skal foregå hjemme hos familien etter utskriving. I dette kapittelet redegjør
vi også for kunnskapsgrunnlaget de strukturerte samtalene hviler på.
6

Å VEILEDE FORELDRE
Måten vi utøver forelderomsorg på er i stor grad avhengig av våre egne
erfaringer fra den gang vi selv var barn, og fra eventuell erfaring vi har med
barn i ulike sammenhenger ellers i livet. Mye tyder på at vi har et medfødt
beredskap for omsorgsadferd. Undersøkelser viser at tilfeldige voksne som
får et spedbarn i armene og blir bedt om å fange barnets oppmerksomhet,
sperrer opp øynene, demper stemmen og legger den i et høyt stemmeleie.
Tilsvarende viser studier av nyfødte barn at de er aller mest interessert i å
se på det menneskelige ansikt og lytte til den menneskelige stemme fremfor
andre syns- og hørselsinntrykk. Kanskje har naturen utstyrt både oss voksne
og barnet med et medfødt atferdsberedskap som letter samspillet den første
tiden etter fødselen? Det er viktig at vi understøtter denne ”medfødte” kompetansen
hos foreldrene.
På en vanlig barselavdeling tar foreldrene nokså umiddelbart ansvaret for
barnet og barselpersonalet kan raskt ta en tilsvarende sekundær rolle og
avgrense oppgavene sine til å støtte foreldrene. På intensivavdelingen for
nyfødte vil foreldrene derimot være i en sekundær rolle fra starten da omsorgen
for barnet krever vår ekspertise for at barnet skal overleve.
Når den kritiske perioden er over og barnet kan legges i seng, vil foreldrene
gradvis ta ansvar for stell og oppfølging av barnet. Noen foreldre gjør dette
på eget initiativ mens andre må oppmuntres og støttes på at de vil mestre
de utfordringene dette innebærer. Det er helt avgjørende for barnets videre
utvikling at foreldrene får et ”eierforhold” til barnet sitt og opplever at de
kan gi barnet god omsorg.
Foreldrene står nå overfor en ny situasjon som krever omstilling og varhet
i forhold til barnets behov. De fleste har vært gjennom en fødsel som ikke
har forløpt som forventet og det er ofte bekymringer rundt barnets tilstand.
Dette kan gjøre foreldrene sårbare for alt som kan oppfattes som kritikk eller
manglende mestring av foreldrerollen. For å understøtte tilliten til egen
foreldrekompetanse er det derfor viktig å ta utgangspunkt i foreldrenes egne
oppfatninger av sitt barn og dets behov. Dersom vi opptrer som ”den som
7

vet best”, kan vi lett øke deres usikkerhet og undergrave deres egen tillit til
at de kan være gode nok foreldre for sine barn.
Å utøve rollen som støtte for foreldrenes opplevelse av mestring, samtidig
som vi skal prøve å redusere forekomsten av uhensiktsmessig omsorgsatferd,
krever ydmykhet for egen ekspertise, respekt for foreldrenes oppfatninger
og noen ganger en stor porsjon tålmodighet. En grunnleggende regel er at
”foreldrene ofte har rett”. Dette gjelder selvfølgelig ikke situasjoner der det
handler om medisinsk behandling. Her er det vi som er eksperter og har det
totale ansvaret. Men når det gjelder den daglige omsorgen kan det oppstå
situasjoner der vi tolker barnets adferd som uttrykk for ubehagelig overstimulering
mens foreldrene for eksempel kan være overbevist om at barnet
synes det er deilig å slå ut med armene og sprelle kraftig med beina når det
bader. I slike situasjoner er det viktig å huske på at våre oppfatninger også
innebærer tolkninger av barnets atferd. Ingen av oss har sikker kunnskap om
barnets opplevelse. Tolkninger innebærer alltid tvetydighet. Vi må derfor ta
høyde for at vi kan ta feil og at foreldrene kan ha fanget opp noe vi ikke har
sett.
På denne måten kan vi fremme foreldrenes gryende tillit til egen mestring.
Dersom en opplever at en stadig kommer i utakt med mor eller far i slike
situasjoner, og blir bekymret for barnets tilstand og foreldrenes behandling
av barnet, er det viktig å søke veiledning. Det hører derfor med at de ansatte
skal ha tilgang til veiledning både i gruppe og individuelt etter behov.
Avdelingssykepleier har ansvaret for at det finnes en ordning med tilgjengelige
veiledere.
8

SMÅDIALOGENE
Fra første dag er vi ansatte modeller for hvordan foreldrene etter hvert vil
forstå og samhandle med barnet sitt. Avdelingens tilpasning av prinsippene
fra NIDCAP* preger vår behandling av barnet i enhver sammenheng.
Den kunnskapen vi har om hvordan premature barn skal håndteres for ikke å
overstimuleres, hva barnet oppfatter av omgivelsene, hvordan barnets atferd
og signaler kan forståes osv., vil gradvis tilflyte foreldrene ettersom de i
økende grad deltar i det daglige stell av barnet. I løpet av en vanlig vakt
kan vi derfor utnytte de mulighetene som gis for å gi foreldrene veiledning
og støtte på deres omsorgsatferd. Det å rette oppmerksomheten mot barnets
atferd i en valgt situasjon kaller vi å ha ”smådialoger” med foreldrene.
Når det gjelder rutiner som stell, bading og mating/amming er det naturlig
å gi foreldrene innledende opplæring. Dette kan også gi gode anledninger
til å vise hvordan barnet reagerer når det blir overstimulert og hvordan en
på ulike måter kan hjelpe barnet til å roe seg.
Ved å gripe fatt i situasjoner som oppstår i den daglige pleien kan en demonstrere
barnets evne til å oppfatte syns- og hørselsinntrykk, vise hvordan
barnet søker med øynene eller snur hodet for å se mors ansikt når hun flytter
på seg. Å utløse barnets medfødte beredskap for å imitere våre ansiktsuttrykk
gjør gjerne et sterkt inntrykk på foreldrene. På denne måten blir
foreldrene klar over barnets sosiale ferdigheter og får en forståelse for at
barnet synes det er spennende å utforske og bli kjent med foreldrene. Foreldrene
kan dermed oppmuntres til å legge inn sekvenser med ansikt-til-ansikt
samspill når barnet er våkent og oppmerksomt.
Etter hvert vil foreldrene erfare at deres barn er unikt med særegne måter å
reagere på og de vil ha spesielle ”oppfatninger” av hva barnet liker og ikke
liker. På denne måten blir barnet en egen person for foreldrene. For barnets
senere utvikling er det viktig at foreldrene tolker barnets måte å være på
som noe positivt, dvs. at de f.eks kan se styrken i barnets tydelig sinne og
at de kan leve seg inn i barnets smerte når barnet gråter.
* Newborn Individualized Developmental Care and Assessment Program
9

På denne måten vil foreldrene heller gi trøst enn å tolke barnets atferd som
avvisende i forhold til kontakt. Hvilke ord foreldrene bruker når de beskriver
barnet sitt kan senere bli betydningsfullt i forhold til barnets selvopplevelse.
Her har vi muligheten for å påvirke ordbruken slik at barnets opplevelse
kan bli best mulig og positivt forstått av foreldrene.
De faglige prinsippene fra NIDCAP er basiskunnskap for samspillsamtalene.
I tillegg er det nødvendig med kunnskap om hvordan vi kan fange barnets
oppmerksomhet, demonstrere barnets evne til å reagere på syns- og
hørselsinntrykk, og invitere barnet til ansikt til ansikt samspill. Dette
kunnskapsgrunnlaget presenteres i neste kapittel.
10

SAMSPILLSAMTALENE
De siste ukene før barnet blir utskrevet gjennomføres fire samtaler der fokus
er samhandling mellom foreldrene og barnet. Disse samtalene blir en demonstrasjon
og oppsummering av den kunnskapen vi har prøvd å formidle
underveis og en felles vurdering av barnets tilstand og individuell fungering.
Samtidig vil foreldrene få anledning til å drøfte eventuelle bekymringer
for barnet og deres felles tilpasning i tiden etter utskrivelsen. Når barnet
skrives ut vil det bli foretatt en samtale der helsesøster, fysioterapeut, sosionom
eller psykolog inviteres med etter behov.
Fire uker etter at barnet er skrevet ut vil vi foreta en femte samtale hjemme
hos familien.
PRAKTISK GJENNOMFØRING AV SAMTALENE
Samtalene utføres av barnets pasientansvarlig sykepleier og det legges til
rette for at både mor og far kan delta. Samtalene er lagt opp slik at mor
eller far samhandler med barnet, mens sykepleieren bistår med råd og
veiledning. Samtalene 1, 2, og 4 skal foregå uforstyrret i et eget rom og
bør ikke vare lenger enn en klokketime. Samtale 3 gjøres i avdelingen når
barnets skal bades/stelles. Samtalene bygger tematisk på hverandre og skal
derfor gjennomføres i angitt rekkefølge. Hjelpekortene i vedlegget kan kopieres
og lamineres, og brukes som huskelapp i løpet av samtalene.
SAMTALE 1 = søvn og våkenhetstilstander
SAMTALE 2 = overstimulering og regulering av barnets tilstand
SAMTALE 3 = stell og pleie
SAMTALE 4 = oppmerksomhet og samspill
SAMTALE 5 = tilpasning etter hjemkomsten
11

Søvn og våkenhetstilstander
Samtale 1
Den første tiden etter fødselen er barnet fortsatt fysiologisk umodent og er
kun våkent i kortere perioder. Barnet skifter raskt mellom å være sovende,
døsig og våkent. Det premature barnet er umodent i enda større grad og
trenger ekstra mye støtte fra omgivelsene til å regulere både søvn og våkenhet.
Når barnet er i ferd med å våkne trenger det gjerne stimulering for å
bli våkent og oppmerksomt. I de korte sekvensene barnet fokuserer blikket
sitt på omgivelsene kan det lett forstyrres og bli overstimulert. Det er derfor
viktig at stimulering skjer på en avdempet og varsom måte. I denne første
tiden trenger barnet mye hjelp til å roe seg når det blir overstimulert eller
utilpass.
Målsetting
Hensikten med den første samtalen er å hjelpe foreldrene til å kjenne igjen
barnets signaler på hvilken tilstand de er i og demonstrere hva som skal til
for å stabilisere barnets tilstand.
Oppgaver
• Ha en hyggelig samtale der du og foreldrene sammen utforsker barnet.
• Formidle det vi vet om søvn, våkenhet og hvordan disse tilstandene
reguleres hos nyfødte.
• Formidle at barn er forskjellige med hensyn til søvn og våkenhet fra de
er født og spørre foreldrene om de begynner å se hva som kjennetegner
deres barn.
• Snakke om hvordan barnets behov for søvn og evne til tilstandsreguler-
ing vil endres i tiden framover.
12

Fortsettelse
Samtale 1
Sjekkliste
• Barnet kan gjerne være lett sovende når samtalen starter. Si litt om
søvn og våkenhet hos nyfødte barn og spesielt premature barn.
• Gå gjennom og beskriv de seks atferdstilstandene. Prøv å demonstrer
ved å observere barnets tilstand (dyp søvn, lett søvn, døsighet,
våkenhet og oppmerksom, urolig våken, gråt).
• La foreldrene samspille med barnet, f.eks kle av og ta barnet opp av
sengen. Hjelp dem til å se hvordan de kan påvirke barnets søvn og
våkenhetstilstand. Hvordan kan vi vekke på en skånsom måte, hvordan
kan vi få barnet våkent og oppmerksomt, hvordan kan vi unngå å
overstimulere, og hva kan vi gjøre for å roe barnet når det gråter og er
utilpass? Si noe om hvordan barnet etter hvert finner ut hvordan det
kan roe seg selv.
• Spør foreldrene om deres barn har begynt å vise typiske måter å rea-
gere på (sover mye/lite, tåler mye/lite stimulering, roer seg fort/van-
skelig å roe). Spør om foreldrene har oppdaget noe som virker positivt
når de skal roe barnet og om barnet har funnet fram til måter å roe seg
selv på.
• Snakk om hvordan barnets nervesystem vil gjennomgå en markert
endring ca. to mnd etter fulltermin. Dette vil gjenspeile seg i barnets
fysiologiske og motoriske system slik at barnets evne til tilstands-
regulering bedres vesentlig. Periodene med søvn blir færre og av lengre
varighet. Tilsvarende blir periodene med våkenhet lengre og mer
stabile.
Kunnskapsgrunnlaget
Det nyfødte barnet bruker store deler av døgnet på å sove. Tidligere trodde
vi at barnet kun våknet når det opplevde sult, kulde, full blære og tarm. Nå
vet vi at barnet ofte har en våkenhetsperiode når det er stelt og har fått
mat. Vi vet også at disse korte periodene med våkenhet er viktig for barnet.
Det er i denne tilstanden barnet oppfatter, reagerer på, og utforsker omgivelsene.
Denne aktive utforskningen har stor betydning for hjernen og
barnets psykologiske utvikling. Det er da barnet erfarer og reagerer på
13

Fortsettelse
Samtale 1
stimulering, øver inn sensori-motoriske ferdigheter og lærer foreldrene å
kjenne. Dersom foreldrene blir kjent med barnets signaler vil de lettere kunne
legge til rette for at slik utforsking kan skje. Her er kunnskap om barnets
atferdstilstander og reguleringen av disse av stor betydning.
Atferdstilstandene
Barnets atferdstilstand er i kontinuerlig endring og flyter langs et kontinuum
fra dyp søvn til sterk uro med gråt. Når det gjelder premature barn
går de ofte raskere og hyppigere over fra en tilstand til en annen. Barnet
flyter litt inn og ut av tilstandene og det kan være vanskelig å se om det for
eksempel sover lett, eller er døsig. Det kan også være vanskelig å se om det
er i ferd med å våkne eller på vei til å sovne. Endringene i barnets atferdstilstand
påvirkes av signaler fra barnets kropp (sult, smerte osv) og stimuli
fra omgivelsene (lys, lyd, berøring osv) til enhver tid. Det er vanlig å skjelne
mellom seks ulike atferdstilstander:
1. Dyp søvn = Regelmessig pust. Øynene lukket uten øyebevegelser.
Avslappet uttrykk. Ingen spontan aktivitet eller bevegelser.
2. Lett søvn = Uregelmessig pust. Lukkede øyne som åpnes i korte øyeblikk.
Munn/sugebevegelser. Rykninger/”knirking” kan forekomme.
3. Døsighet = Mysende delvis åpne øyne. Lavt aktivitetsnivå.
Diffuse bevegelser. Lager lyder, grimaser og knirking.
4. Våken og oppmerksom = Oppmerksomt utrykk. Fokusert blikk. Lite
motorisk aktivitet. Tilgjengelig for samspill.
5. Urolig våken = Åpne eller lukkede øyne. Motorisk aktivitet med kraftige
bevegelser i armer og bein. Spontan skvetting. Sutrelyder. Aktivitets-
nivået øker i omfang.
6. Gråt = Intens gråt. Grimaser. Forandringer i pustemønsteret,
hjertefrekvens og blodtrykk.
14

Fortsettelse
Samtale 1
Søvn og vekking
Barn som er født for tidlig sover mer sammenlignet med fullbårne barn. I
sovende tilstand sparer barnet energi som kan brukes til vekst. Vi skiller
mellom dyp søvn og lett søvn. Søvnforskere hevder at den dype søvnen har
en særlig viktig funksjon for hjernens modning. De premature barna er i en
tilstand av dyp søvn kun i korte sekvenser på noen minutter om gangen og
bør da helst ikke vekkes fordi de får lite av denne viktige søvnen i løpet av
døgnet.
I den praktiske hverdagen vil det likevel skje en tilpasning mellom barnets
behov og foreldrenes gjøremål. Det betyr at barnet noen ganger må vekkes
for at rutinene skal ivaretas. Noen barn må kanskje vekkes hvis de ikke
våkner når de er sultne, særlig dersom en er bekymret for vektøkning. Barn
som er i lett søvn våkner ofte når vi berører dem lett i ansiktet og/eller
snakker til dem med lys stemme. Etter en stund kan barnet begynne å glippe
med øynene og kommer over i en døsig tilstand. Dersom dette ikke er nok til
at barnet våkner kan en fjerne dynen/teppet, løfte barnet opp, og legge det
mot skulderen. Da går gjerne øynene opp som en ”sovedukke effekt”.
Våkenhetstilstander og tilstandsregulering
Det å åpne øynene og ta inn verden visuelt innebærer en kraftanstrengelse
for barnet. Barnet reagerer gjerne på stemmen vår og tar seg god tid før det
slår opp øynene. Så kan det ligge å ”glippe” med øynene og på denne måten
regulere intensiteten på synsinntrykket. Blir inntrykkene for intense for
barnet kan det enten lukke øynene helt og prøve å gå tilbake til en tilstand
av søvn, eller det kan bli overstimulert og reagere med uro og gråt. Noen
ekstremt premature barn kan ha vansker med å defokusere blikket og lukke
øynene den første tiden og kan derfor trenge hjelp til å skjerme seg for
synsinntrykk.
15

Fortsettelse
Samtale 1
Gjennom å samhandle med barnet på bestemte måter kan vi regulere barnets
atferd og hjelpe barnet til å bli våkent og klar for samhandling. Vi vekker
barnet skånsomt ved å gi gradvis sterkere stimulering. Vi tar bort dyna,
snakker avdempet til barnet, berører ansiktet, beveger barnet lett og tar det
opp i loddrett stilling. Når barnet er urolig og utilpass demper vi stemmen,
eventuelt slutter å snakke, prøver å samle armer og ben som er i bevegelse,
og om nødvendig legger barnet i et teppe, vugger det mot egen kropp eller
legger det godt ”leiret” i sengen. Den mest effektive strategien for å ”stilne”
barnets uro er å utløse sugerefleksen. Denne har en generell reduserende
effekt på aktiviteten i barnets nervesystem. Når barnet er utilpass kan det
også selv gjøre forsøk på å stabilisere tilstanden sin, for eksempel ved å snu
seg bort fra skarpt lys, suge på tungen, støtte benet mot underlaget eller
kuvøseveggen.
Barnet må ofte ha aktiv hjelp til å bli våken nok slik at utforsking av omgivelsene
kan skje. Da er det viktig at foreldrene kjenner barnets signaler og
reaksjoner. Det er lett å tolke barnets treghet i forhold til åpne øynene som
uttrykk for behov for mer søvn. Dersom det ikke er lenge siden barnet har
sovet kan vi fortsette å stimulere varsomt til barnet klarer å samle seg og
åpne øynene. På denne måten inviterer vi barnet til å utforske verden.
Det er også vanlig å tenke at barnet er sultent så snart det blir urolig, smatter
eller suger på tungen sin. Dersom vi da gir barnet mat vil det trolig bli
overmett, trøtt og falle i søvn. Dermed går barnet glipp av muligheten til å
utforske omgivelsene. Det er derfor nyttig for foreldrene å vite at sugebevegelser
også kan være uttrykk for at barnet trenger hjelp til å roe seg. På
denne måten kan vi hjelpe foreldrene til å skjelne mellom barnets behov for
søvn og mat, og dets behov for hjelp til å regulere tilstanden sin. Dette vil
øke forekomsten av situasjoner der utforsking og gjensidig samhandling kan
skje.
16

Fortsettelse
Samtale 1
Individuelle forskjeller
Nyfødte barn viser stor variasjon når det gjelder utviklingsmessig modning.
Vi ser store forskjeller både med hensyn til søvnbehov, våkenhet, stabilitet i
våkenhetstilstand, oppmerksomhet, temperament og irritabilitet. Tilsvarende
ser vi også forskjeller med hensyn til hvor lett barnet kan reguleres og trøstes
og hvilken grad barnet klarer å regulere og roe seg selv. Noen barn blir
flinke til å finne støtte for en fot eller hånd som er i ukontrollert bevegelse
ved å støtte seg mot sengeveggen eller ved å manøvrere seg inn i en stilling
der de ”låser” armen mot liggeunderlaget. Noen barn blir eksperter i å suge
på tunga for dermed å utløse sugerefleksen, mens andre klarer å holde fast
fokus på en vedvarende monoton lyd (kuvøselyder,musikk, støvsuger etc) for
dermed å ”lukke ute” andre stimuli. Premature barn viser store forskjeller
både når det gjelder modenhetsnivå og individuelle reaksjoner og væremåter
knyttet til temperament.
Utviklingsperspektivet
Barnets nervesystem vil gjennomgå en markert modning omtrent to måneder
etter dato for fulltermin. Dette vil gjenspeiles i at fysiologiske og motoriske
systemer stabiliseres og barnets evne til å regulere søvn- og våkenhetstilstandene
bedres betraktelig. Barnet vil trenge mindre søvn og ha lengre perioder
med våkenhet. Barnets atferdstilstander vil bli mer stabile og barnets
evne til selvregulering vil øke. Barnet vil delta i samhandling og kontakt på
en langt mer stabil måte, med stadig lengre sekvenser av fokusert oppmerksomhet.
Premature barn vil ofte trenge hjelp til å regulere tilstanden sin i
lengre tid enn fullbårne barn også når det korrigeres for prematuritet.
17

Overstimulering og regulering av
barnets tilstand
Samtale 2
Det premature barnets umodne nervesystem gjør det særlig sensitivt for påvirkning
og stimulering fra omgivelsene. I tråd med prinsippene fra NIDCAP
legges det derfor vekt på å skjerme barnet for sterke sansepåvirkninger som
sterkt lys, lyd, lukt og brå håndtering. Barnet vil også trenge særlig tilrettelegging
og støtte fra foreldrene for å regulere seg når det utsettes for
overbelastning og stress* i ulike situasjoner.
Målsetting
Hensikten med denne andre samtalen er å hjelpe foreldrene til å kunne kjenne
igjen signalene barnet gir når det overstimuleres og føler seg utilpass, og
hjelpe dem til å finne ut hva som best roer og trøster deres barn.
Oppgaver
• Ha en hyggelig samtale der du og foreldrene sammen utforsker barnet
deres.
• Vise hvordan barnet reagere på ubehagelig stimulering og hvordan vi
kan hjelpe barnet til å bli godt samlet.
• Formidle at barnet kan reagere forskjellig på ubehagelig stimulering og
spørre foreldrene om de begynner å se hva som kjennetegner barnets
reaksjonsmønster.
• Snakke om barnets utvikling når det gjelder toleranse for stimulering.
* Stress er en prosess der barnets ressurser blir utfordret av omgivelsenes krav.
18

Fortsettelse
Samtale 2
Sjekkliste
• Starte samtalen på et tidspunkt da barnet er i ferd med å våkne til stell.
• Si noe om kilder til stress i omgivelsene og hvordan nedkjøling, høye
lyder, skarpt lys osv. virker på barnet. Vis til hvordan miljøet på avdelin-
gen er NIDCAP tilpasset.
• La foreldrene samhandle med barnet , observer sammen og se etter tegn
på overbelastning slik de viser seg i fysiologiske og motoriske reaksjo-
ner hos barnet.
• Gi foreldrene råd og forslag til hva vi kan gjøre der og da for å hjelpe
barnet til å stabilisere seg og observer sammen hvordan barnet svarer
på dette.
• Spør foreldrene om de har lagt merke til spesielle måter deres barn
reagerer på når det blir utilpass. Hva pleier de å gjøre for å roe barnet?
Har barnet funnet frem til egne strategier? Har de observert ”familie-
likheter” mht. lynne (rolig/hissigpropp)? Sammenlign evt. observasjoner
foreldrene har gjort i forhold til søsken.
Kunnskapsgrunnlaget
Barn som blir utsatt for mye stress i nyfødtperioden forbruker energi som
kunne vært brukt til vekst og utvikling. Dette gjelder særlig premature barn
der vekst og vektøkning nettopp kan ha stor betydning for barnets tilstand.
Da nervesystemet er umodent blir barnet særlig sårbart for stimulering og
påkjenninger som utløser kroppslig stressreaksjoner. Studier har vist at premature
barn som har fått pleie etter NIDCAP prinsipper har en mer moden
hjerne ved ni måneders alder enn premature barn som ikke har fått en miljøtilpasset
pleie (Als 2004). Et barn som er utilpass mye av tiden hun/han
er våken vil også ha færre muligheter for positive erfaringer i samspill med
omgivelsene.
19

Fortsettelse
Samtale 2
Signaler på overstimulering og opplevelsen av ubehag.
Ubehagelig stimulering og stress viser seg i fysiologiske og motoriske reaksjoner
hos barnet.
Fysiologiske reaksjoner:
Ved ubehagelige kroppsopplevelser (sult, lav kroppstemperatur osv) eller
sterk stimulering fra omgivelsene som lyd, lys, brå håndtering, viser barnet
tydelige signaler på stress og overbelastning. Vi kan observere endringer
i respirasjonsmønsteret og hudfarge, skvetting, hikking og gulping og en
rekke andre responser som utrykk for at barnet er i fysiologisk ubalanse.
KROPPSSYSTEM UTILPASS GODT SAMLET
RESPIRASJON
HUD-
SIRKULASJON
AUTONOME
BEVEGELSER
VISCERAL
AKTIVITET
- Uregelmessig
- Apnoe
- Cyanotisk
- Uvanlig blek
- Rød eller flekker
- Marmorert
- Ofte tremor eller
skvetting
- Hikking
- Gulping/oppspytt
- Klynking
- Stramming av munn
- Grynting
- Diare/treg avføring
20
- Regelmessig
- God farge i forhold til
seg selv
- Unntaksvis spontan
tremor og skvetting
- Lite, unntatt sukking

Fortsettelse
Samtale 2
Motoriske reaksjoner:
Når barnets stress øker vil vi ofte se en økning i bevegelser fra små håndbevegelser
til bevegelser i hele kroppen. Bevegelsene går fra å være langsomme
jevne og avrundede til å bli mer stakkato og repeterende. Ved
sviktende underlag utløses moro-refleksen som er den sterkeste refleksive
reaksjonen på at barnet er motorisk destabilisert. Vi kan også observere
endringer i kroppstonus og kroppstilling som utrykk for at barnets stressnivå
øker.
SYSTEM UTILPASS GODT SAMLET
KROPPSSTILLING
TONUS
BEVEGELSER
- Hyperfleksjon
- Slapp
- Raske forandringer
- Ingen tilpasninger
- Hyperton
- Hypoton
- Raske forandringer
- Ingen tilpasninger
- Rykkete bevegelser i
armer og bein.
- Sprik/knyttede fingre
- Hektisk/ingen aktivitet
- Udifferensierte
bevegelser i armer/ben
- Ingen aktivitet
- Vedvarende jevn og godt
modulert kroppsstilling
- Vedvarende god tonus
i hele kroppen med godt
modulerte forandringer
- Jevne, godt modulerte
(rolige, myke og runde)
bevegelser
- Moderat mengde aktivitet
Hvordan barnet håndterer disse reaksjonene er avhengig av hvilken hjelp og
støtte vi gir ved å skape et miljø tilpasset barnets behov og ved å gi barnet
hjelp i måten vi forholder oss til barnet i situasjonen.
21

Fortsettelse
Samtale 2
Strategier for å dempe overstimulering av barnet
NIDCAP er en metode som bl.a. er utviklet for å redusere kilder til stress i
miljøet rundt barnet. Det å ”leire” barnet, sørge for en jevn kroppstemperatur
og unngå sterkt lys og høye lyder er med på å unngå eller redusere
opplevelsen av stress for barnet. I direkte samspill med barnet kan vi bruke
ulike strategier for å stabilisere barnet. Ved moderat overstimulering kan det
å dempe motorisk aktivitet, for eksempel ved å holde barnets hender i ro
samlet på brystet, være nok til å roe barnet. All form for å hindre bevegelser
i armer og bein, og det å sørge for et fast underlag, reduserer kroppslig uro
og virker stabiliserende på barnet. De aller fleste barn blir også roligere nå
de blir lagt vertikalt til skulderen, eller beveget med jevn, vuggende rytme
samtidig som en bruker en dempet og rytmisk stemme. Noen foreldre rapporterer
at barnet roer seg ved at det utsettes for en vedvarende monoton lyd
som for eksempel synging/nynning og musikk. Sugerefleksen har en generell
dempende effekt på aktiviteten i nervesystemet og er den mest effektive
strategien vi benytter f.eks ved å gi smokk for å redusere uro og aktivitet.
Barnets egne strategier for å dempe opplevelsen av stress
Barnet har en rekke egne strategier for å dempe stimulering fra omgivelsene
og redusere stressnivået i kroppen. Vi ser at barn som blir lagt på et underlag
uten støtte til å stabilisere kroppen prøver å ”manøvrere” seg inn i en
kroppsstilling som gir støtte mot underlaget slik at de kan ligge rolig og avslappet.
Ved motorisk uro prøver noen barn å finne støtte for en fot eller en
hånd som er i ukontrollert bevegelse ved å støtte seg mot sengeveggen eller
å låse armen eller foten mot liggeunderlaget. Ved å holde øynene lukket i
våken tilstand beskytter barnet seg effektivt mot overveldende synsinntrykk.
Ved selv å velge seg ut en monoton lyd i omgivelsene kan barnet fokusere
oppmerksomheten på en måte som stilner reaksjonene i kroppen.
22

Fortsettelse
Samtale 2
Individuelle forskjeller
Nyfødte barn utviser store individuelle forskjeller med hensyn til fysiologisk
og motorisk modenhet. Noen barn tåler lite stimulering før de får uregelmessig
respirasjon, skvetter til, blir urolige og/eller blir cyanotiske. Andre
barn tåler mye mer før de overstimuleres og blir utilpass. Noen barn lar seg
lett roe, mens andre kan skrike til de utmattes. Et mål på barnets evne til
å hente seg inn igjen er tiden det tar før hudfargen normaliseres etter en
stresspåvirkning. Etter hvert vil en se at noen barn blir eksperter på å få
hånden i munn. Dermed klarer barnet å dempe de ukontrollerte håndbevegelsene
samtidig som sugerefleksen utløses. Enkelte barn lærer seg også å
suge på tungen. Etter hvert vil noen barn tidvis klare å roe seg selv, mens
andre fortsatt vil være sterkt avhengige av tilrettelegging fra omgivelsene.
Utviklingsperspektivet
Barnet er i stadig utvikling og vi kan registrere merkbar fremgang i løpet
av dager. Det er viktig at barnet ikke skjermes i for stor grad. Barnet må
for eksempel utsettes for lys dersom det skal utvikle at godt syn. Gradvis
tåler barnet mer, både når det gjelder sanseinntrykk og samhandling. Stress
er ikke noe vi kan unngå. Barnets stressreaksjoner er viktige signaler til
omgivelsene, fordi de sier noe om hvor grensene for barnets fungering går.
Ettersom barnet får mer kontroll og tåler mer stimulering, flyttes grensene.
Foreldrenes evne til å gi en respons som er tilpasset barnets behov, vil ha
betydning for barnets videre utvikling. Et umodent og sårbart barn har gode
utviklingsmuligheter dersom foreldrene har en høy grad av sensitivitet og
varhet for barnets tilstand og behov slik disse endres over tid.
Samhandling med barnet de første to månedene vil stort sett være preget
av at barnet trenger hjelp til å regulere tilstanden sin. Gjennom stimulering,
roing og trøsting vil foreldrene gi barnet hjelp til å regulere seg. Barnet
utrykker sin tilstand gjennom uro og utilpasshet eller ro og tilfredshet.
Smil forekommer fra fødselen av og kan sees på som et tegn på tilfredshet
(velværesmilet). På denne måten gir barnet svar på hva slags trøsteatferd
23

Fortsettelse
Samtale 2
og omsorg som virker. Noen premature barn vil fortsatt være sensitive og
sårbare og må skjermes for ugunstig påvirkning fra omgivelsene utover i det
første leveåret. Et umodent og sårbart barn har gode utviklingsmuligheter
dersom foreldrene har en høy grad av sensitivitet og varhet for barnets tilstand
og behov slik disse endres over tid. Mye tyder på at barn som har fått
god hjelp til å regulere seg fra fødselen utvikler et godt fungerende stressreguleringssystem
i løpet av det første året.
24

Stell og pleie
Samtale 3
Mor og far oppfordres til å delta i stellet av barnet fra første stund. De lærer
skånsomme måter å gjennomføre stellet på fra barnet ligger i kuvøse. Senere
overtar de den daglige omsorgen for barnet sitt i størst mulig grad.
Målsetting
Hensikten med denne samtalen er å legge til rette for at samhandlingen
med barnet i praktiske situasjoner kan skje på en måte som ikke belaster
barnet.
Oppgaver
• Gi praktisk veiledning gjennom det daglige stellet.
• La foreldrene delta så mye som er naturlig for dem.
• Vær åpen for spørsmål fra foreldrene og gi veiledning underveis.
• Spør foreldrene om de vet hva som er et godt stell for deres barn.
• Gjør foreldrene oppmerksom på barnets interesse for blikkkontakt.
Sjekkliste:
I denne samtalen skal du fokusere på:
- vekking av barnet
- bleieskift
- mating
- badestell
25

Fortsettelse
Samtale 3
Vekking av barnet
• Gå bort til barnets seng sammen med foreldrene. Observer barnets
våkenhetstilstand før vekking (se samtale 1).
• Snakk rolig om det dere ser, uten å forstyrre barnet.
• Skru på lyset.
• Snakk til barnet med dempet stemme.
• Ta forsiktig på barnet med varme hender.
• Ta vekk dyne/teppe, men unngå at barnet begynner å fryse.
• Observer barnets reaksjoner underveis sammen med foreldrene.
• Bruk tid på vekking. Dersom barnet ikke er klar for videre samhandling,
ta en pause og forsøk litt senere. Det er viktig å unngå overstimulering
av barnet.
• Er barnet derimot våkent, kan man starte samhandling med barnet i form
av stell, mating osv.
Bleieskift
• Planlegg bleieskift sammen med foreldrene. Tilrettelegg stellesituasjonen
og ha alt dere trenger tilgjengelig (kluter, bleier, salver etc) og sørg
for riktig temperatur rundt barnet.
• Presiser at barnet aldri må forlates på stellebordet.
• Legg barnet godt leiret på stellebordet med støtte rundt seg.
• La alltid barnet ha noe over seg, slik at det ikke ligger helt nakent.
• La barnet ha noe å støtte bena mot, f.eks bleieskifterens mage.
• Løsne forsiktig på klærne og knepp forsiktig opp knapper og body.
• Unngå plutselige forandringer i stilling.
• Løsne bleien forsiktig, men vent litt før du tar bleien vekk.
Barnet tisser gjerne når det blir avkjølt i forbindelse med bleieskift.
• Løft opp stumpen (aldri etter bena) og ta bort gammel bleie.
• En godt luftet stump uten vask er ofte nok dersom barnet ikke har hatt
avføring.
26

Fortsettelse
Samtale 3
• Vask godt med fuktig klut dersom barnet har hatt avføring, såpe er ikke
nødvendig.
• Husk at små jenter vaskes forfra og bakover for å unngå at avføring føres
til skjeden og urinrørsåpningen. Ikke prøv å vaske skjedeåpningen, den
er selvrensende.
• Husk at man aldri skal trekke forhuden tilbake på små gutter. Også her er
det et system for selvrensing. Den lille pungen krever ekstra oppmerk-
somhet dersom den skal bli ren.
• Hvis man har tid – la stumpen lufttørke etter vask, klapp evt. tørt med
en kompress for å unngå sårhet.
• Dersom salve er nødvendig, skal huden være helt tørr før det smøres på
et tynt lag. Men salve er ikke nødvendig dersom stumpen ikke er sår.
• Ta ny bleie. Løft nok en gang opp stumpen og unngå å løfte etter beina.
• Barnets reaksjoner observeres underveis. La barnet om nødvendig få tid
på seg til å roe seg selv og gi det evt. hjelp til å samle seg og få kon-
troll.
• Snakk men foreldrene i etterkant om hvordan de opplevde samhandlingen
med barnet.
Mating
• Delta i matsituasjonen, gi nødvendig assistanse og veiledning. Samtalen
og veiledningen vil variere avhengig av hvordan barnet spiser (am, kp,
so, sm).
• Oppfordre foreldrene til å legge måltidene til spontane våkenhetsperioder
og lær foreldrene til å gjenkjenne slike perioder.
• Lær foreldrene å gjenkjenne tegn på at barnet er klar til å spise. Diskuter
hva man kan gjøre for å optimalisere matsituasjonen, f.eks unngå unød-
vendig støy og avbrytelser, og ha riktig belysning.
27

Fortsettelse
Samtale 3
• Snakk med foreldrene om barnets spesielle behov som:
• Hvor hyppig viser barnet tegn på sult – er det forskjell på dag og
natt?
• Våkner barnet når det er sultent eller må det vekkes?
• Hvilken stilling liker barnet best når det skal spise?
• Hvor lang tid bruker barnet på måltidet?
• Hva er tegn på at barnet er mett?
• Er barnet plaget med magesmerter/luftsmerter – hvordan avhjel-
pes dette/raper barnet?
• Gulper barnet og skjer det i spesielle situasjoner – kan dette evt.
forebygges?
• Matsituasjonen er en fin anledning til samspill/nærhet
Badestell
• Ta utgangspunkt i mal for bleieskift – husk å vaske av evt. avføring før
barnet bades.
• Planlegg badet sammen med foreldrene. Ha alt som trengs tilgjengelig
og sørg for en god arbeidsstilling og god temperatur rundt barnet. Tenk
riktig belysning. Barnet bør ikke være sultent.
• Fyll balja med lunkent vann – ca 37 grader. Kjenn etter med underarmen.
• Husk at mest mulig av kroppen skal være under vann, samtidig som
stumpen skal finne støtte i bunn av balja.
• Såpe er ikke nødvendig, men dersom man likevel ønsker det, må den
være mild og brukes i små mengder.
• Ha barnet inntullet i en tøybleie til du skal løfte barnet opp i baljen.
• Vis foreldrene hvordan de skal holde barnet:
• Hold barnets venstre overarm med din venstre hånd og la barnet hvile
hodet mot håndleddet ditt. En god arbeidsstilling er viktig for å ikke bli
sliten i ryggen.
28

Fortsettelse
Samtale 3
• Løft barnet forsiktig ned i baljen – barnet må få venne seg til vannet.
• Kroppsdelene som ikke vaskes skal være dekket av tøybleie/klut. Pass på
at kluten ikke blir kald – væt den jevnlig i badevannet.
• Bruk tynne, myke kluter å vaske med. Start med å vaske ansiktet og
håret. Husk å vaske godt bak ørene. Deretter vasker du kroppen på
samme måte. Vær ekstra oppmerksom på foldene på hals, i armhulen og
på lår. Vask forsiktig nedentil helt til sist.
• Observer barnet underveis, hjelp det til å samle hendene og støtte beina
opp mot kanten av balja og stumpen mot bunn.
• Gi evt. nødvendig støtte med narresmokk.
• Hold barnets kropp samlet når det løftes opp av badevannet. Tull barnet
inn i håndklær, husk at hodet også skal være tildekket, klapp barnet
forsiktig tørt med et mykt håndkle.
• Ta på bleie og tøy og la barnet få samle seg selv etter at du har roet det.
• Vær hele tiden oppmerksom på tegn på utmattelse. La barnet evt. få
hvile ofte.
29

VEKKING:
Barnet vekkes gradvis. Skru på lyset og trekk fra gardinene.
Snakk til barnet med dempet stemme og ta på det med rolige
varme hender. Ta gradvis bort dyne/teppe. Gå langsomt frem
og la barnet få tid på seg til å våkne.
Alle bilder er gjengitt med tillatelse av foreldrene
30

PÅ STELLEBORDET:
Det er viktig at barnet får tid til å samle seg.
31

BLEIESKIFT:
Barnet leires godt på stellebordet slik at det får støtte rundt
seg. Barnet skal ha noe over seg hele tiden slik at det ikke
ligger nakent.
32

STØTTE UNDER STELLET:
Bruk egen mage for å gi barnet noe å støtte bena mot.
33

BLEIESKIFT:
Bleien løsnes forsiktig. Vent litt før du tar vekk den gamle
bleien i tilfelle barnet tisser en skvett når det blir avkjølt.
Slik kan du spare et ekstra bleieskift.
34

STØTTE UNDER BLEIESKIFT/STELL:
Du løfter stumpen og ikke etter bena når bleien skal skiftes.
Barnet hjelpes slik at bena holdes bøyd.
35

BADING:
Barnet tulles inn i en tøybleie mens man gjør i stand badevannet.
Denne tøybleien beholdes over barnet som støtte
under hele badingen.
36

BADING:
Barnets venstre overarm holdes med din venstre hånd, mens
barnet hviler hodet mot håndleddet ditt. Deler av kroppen
som ikke vaskes skal være dekket av tøybleien.
37

BADING:
Manglende støtte på magesiden kan virke forstyrrende og
føre til at barnet ikke klarer å samle seg.
Dette er ikke et godt badestell for barnet.
38

STØTTE UNDER BADING:
Barnet får støtte med narresmokken og hjelp til å holde hendene
samlet.
39

STØTTE UNDER BADING:
Stumpen finner støtte i bunnen og barnet støtter bena mot
kanten av baljen og dermed slapper barnet av. Her har barnet
det så behagelig at det sovnet et lite øyeblikk.
40

TRYGT OG VARMT UNDER BADESTELLET:
Tøybleien vætes med jevne mellomrom med vannet fra baljen,
slik at den ikke blir kald.
41

SAMSPILL UNDER BADESTELLET:
Badesituasjonen kan brukes som en anledning til hygge og
samspill med barnet. Du forsøker å oppnå blikkontakt og
snakker med barnet, dersom barnet er rolig, våkent og oppmerksomt.
42

NÅR BADET ER OVER:
Barnet tulles inn i myke og gjerne varme håndklær. Hele
kroppen og hodet er tildekket. Premature barn kan mister
mye varme via hodet hvis de blir kalde.
43

TID FOR TØRKING:
Barnet klappes forsiktig tørt med et mykt håndkle.
44

PÅKLEDNING:
Barnet får på seg rene klær. Bleien kan gjerne taes på mens
barnet ligger på siden.
45

ETTER STELLET/BADING:
Barnet må nå få tid til å samle seg. Vær hele tiden oppmerksom
på tegn på utilpasshet. La barnet hvile ofte.
46

Oppmerksomhet og samspill
Samtale 4
Allerede fra fødselen viser barnet interesse for å kommunisere med andre
mennesker. Dette tidlige samspillet antas å være viktig for barnets psykososiale
utvikling. For at barnet skal bli i stand til å oppfatte og respondere på
invitasjoner til samspill, må det være i en våken og oppmerksom tilstand.
Det kreves derfor en innsats fra foreldrene ved at de aktivt må legge til rette
for at slikt samspill skal skje.
Målsetting
Hensikten med denne fjerde samtalen er å gjøre foreldrene oppmerksomme
på barnets ferdigheter og nysgjerrighet i samspill med andre, og understreke
betydningen av denne tidlige dialogen med barnet. Ved å hjelpe foreldrene
til å regulere barnets tilstand og å finne ut hvordan de kan avpasse sine
egne reaksjoner, kan vi bidra til å gi foreldrene og barnet positive samspillserfaringer.
Oppgaver
• Ha en hyggelig samtale der du og foreldrene sammen utforsker barnet
deres.
• Veilede foreldrene mens de samspiller med barnet
• Demonstrere barnets interesse for samspill og understreke samspillets
betydning for barnets utvikling.
• Spør foreldrene om barnet viser typiske måter å være på. Sammenlign
evt. med søsken.
• Snakk om barnets økende kompetanse og interesse for samspill i tiden
som kommer.
47

Fortsettelse
Samtale 4
Sjekkliste:
• Prøv å ha samtalen en tid på dagen da barnet pleier å være våkent
og oppmerksomt.
• Spør foreldrene om det hender at de har blikkontakt med barnet sitt og
hvordan det oppleves.
• La foreldrene samhandle med barnet. Hjelpe far/mor med å bringe
barnet i en våken og oppmerksom tilstand og demonstrer at barnet kan
feste blikket på en rød ball og følge den når du beveger den fra side
til side. Vis at barnet oppfatter lyder fra en bjelle du holder et stykke
fra det ene øret. Observer hva som skjer når du bruker bjellen ved det
andre øret. Hjelp far/mor underveis til å ta pauser når barnet viser
tegn på overstimulering.
• Vis hvordan vi kan se på barnet at det er klar for å fortsette samspill.
Husk å la barnet få den tiden det trenger for å respondere.
• Si noe om barnets interesse for andre mennesker. Hjelp far/mor med å
regulere barnet og be han/henne om å få blikkontakt. Vis også hvordan
barnet reagerer på far/mors stemme. Be far/mor bevege ansiktet ut
mot siden og se om barnet søker å fastholde blikkontakt. Prøv tilsvar-
ende om barnet beveger øynene eller hodet i retning stemmen når
far/mor snakker vekselvis til barnets høyre eller venstre øre.
• Be far/mor runde munnen og stikke ut tunga og se om barnet gjør det
samme. Demonstrer også at barnet imiterer smil. Fortsett så lenge
barnet er samlet og interessert. Husk at det kan ta en stund før barnet
imiterer. Hjelp til slik at far/mor gir barnet pauser når det blir utilpass
og fortsetter når barnet er oppmerksomt.
• Formidle kunnskap om betydningen av samspill for barnets utvikling.
• Understrek de individuelle forskjellene når det gjelder barnets kapasi-
tet for å være i en våken og oppmerksom tilstand. Spør om foreldrene
har merket hva som skjer når barnet blir nysgjerrig på foreldrenes an
sikt og stemme. Snakk litt om hvordan dette samspillet endrer seg i
takt med barnets økende evne til å stabilisere tilstanden sin.
48

Fortsettelse
Samtale 4
Kunnskapsgrunnlaget
Nyere forskning har vist at det fullbårne barnet er langt mer kompetent en
det vi tidligere trodde. Det som sies nedenfor gjelder det nyfødte fullbårne
barnet, men det er grunn til å tro at det meste også gjelder for det premature
barnet når det er medisinsk stabilt nok til å oppfatte og utforske
omgivelsene.
Barnets kompetanse og interesse for samspill
Inntil for få tiår siden ble det nyfødte barnet oppfattet som kun å være
opptatt av basale behov som søvn, mat og fysisk trygghet. Oppdagelsen av
barnets varierende atferdstilstander har ført til en rekke studier av barnets
atferd når det er våkent og oppmerksomt. Dette har ført til at vi i dag ser
på det nyfødte barnet som en kompetent og aktiv deltaker i samspill med
omgivelsene.
Sansene
Når barnet fødes har det fullt utviklet luktesans, smaksans og evne til å
registrere berøring. Hørselen er allerede utviklet i 4. svangerskapsmåned og
fungerer tilnærmet som hos voksne allerede fra fødselen. Det nyfødte barnet
fokuserer og ser klart i en avstand på 20-30 cm.
Hvordan barnet oppfatter omgivelsene
Mens vi tidligere trodde at barnets første inntrykk var et kaos av lyd og lys,
vet vi nå at barnet oppfatter verden i helhetlige opplevelser der signalene
fra alle sansene integreres til mer sammenfattede inntrykk. Det nyfødte
barnet foretrekker å se menneskers ansikt framfor gjenstander. Det foretrekker
også å se på tegninger av ansikter framfor alle andre figurer, og å lytte
til menneskers stemme framfor mekaniske lyder. Desto høyere stemmeleie og
lysere stemme, jo mer interessant er det for barnet. De fleste nyfødte barn
imiterer ansiktsuttrykk som munnbevegelser og smil fra aller første stund.
49

Fortsettelse
Samtale 4
Sosial kontakt
Allerede første timen etter fødselen ser en at barnet søker etter kontakt og
utveksling med andre mennesker. Barnets preferanser for den menneskelige
stemme fremmer etablering av den tidlige kontakten med foreldrene. Barnet
gjenkjenner mors stemme etter få dager og fars i løpet av første uke dersom
han deltar i omsorgen for barnet. Den menneskelige stemme er det som
hyppigst framkaller det tidlige smilet (velværesmil) hos barnet. Dette smilet
fremmer foreldrenes positive opplevelser i samspillet med barnet. Voksne
som får et spedbarn i fanget sperrer opp øynene, demper stemmen, gjør
den lys og legger den i et høyt stemmeleie helt automatisk. Det kan derfor
se ut til at både spedbarnet og den voksne har et medfødt beredskap for å
inngå i et avpasset felles samspill. Barnets evne til å imitere smil, utstrekning
av tungen og runding av munnen gir et kraftig signal til foreldrene om
at barnet kommuniserer med dem og synes å forsterke båndet mellom barnet
og foreldrene. Opplevelsen av gjensvar og gjensidig utveksling gir foreldrene
både engasjement og opplevelse av mening og glede i samspillet.
Hvordan et samspill forløper
Et samspill starter med at vi må få barnet i en tilstand der det er våkent og
oppmerksomt. Når vi prøver å få øyekontakt eller bruker stemmen vår, må vi
gå langsomt frem og hele tiden avpasse stimuleringen til barnets tilstand.
Barnet vil trenge hyppige kortvarige (3-10 sekunder) pauser underveis for
ikke å bli overstimulert. Samspillet veksler mellom stimulering og pauser i
korte sekvenser for at barnet skal klare å forbli våkent og oppmerksomt. Ved
det minste tegn på ubehag (barnet lukker øynene, snur seg bort, blir motorisk
urolig, får uregelmessig respirasjon osv) stopper vi stimuleringen, gir
barnet pauser og prøver å roe barnet dersom det er nødvendig. Når barnet er
rolig og oppmerksomt fortsetter vi blikkontakten og småsnakkingen.
50

Fortsettelse
Samtale 4
Samspill med premature barn
Premature barn gråter mer, svarer mindre på stimulering og viser færre positive
ansiktsuttrykk enn fullbårne barn. De unngår oftere blikkontakt, lager
mindre godlyder og gir generelt svakere responser når en prøver å få kontakt.
De trenger mer tid til å oppfatte, bearbeide og svare på stimulering, og
må ha mer støtte for å roe seg når de er utilpass. Når det gjelder samspill
skal det sterkere og mer vedvarende stimulering til før de stabiliseres i en
tilstand der de er våkne og oppmerksomme. Samtidig skal det mindre til før
de overstimuleres. En kan lett tenke at dette gjør at det premature barnet
blir vanskeligere tilgjengelig for kontakt den første tiden. Studier viser at
foreldre til premature barn bruker mindre tid på ansikt–til–ansikt kontakt
med barnet sitt enn foreldre til fullbårne barn (Field 1982).
Individuelle forskjeller
Ethvert barn er unikt og ulikt alle andre. Ulike barn reagerer ulikt på samme
form for stimulering. Noen barn må stimuleres mye og andre mindre før de
kommer i en våken og oppmerksom tilstand. Noen blir fortere overstimulert
enn andre. Det er stor variasjon i hvor tydelige barnets signaler er, hvor lett
barnet kan tolkes og hvor lenge det klarer å være i samspill. Jo vanskeligere
barnet er å stabilisere jo større er utfordringen med å få til et godt samspill.
Utviklingsperspektivet
Mye tyder på at det er viktig for barnets videre utvikling at det etableres et
tidlig samspill med foreldrene som oppleves som engasjerende og positivt
av begge parter. De første to månedene etter fødselen vil samspillet være
preget av tilstandsregulering og utvekslingene skjer avdempet og varsomt i
et langsomt tempo. Dialogen preges av hyppige korte pauser vekslende med
korte eller lengre sekvenser av blikkontakt. Etter hvert som barnet utvikler
seg vil begge bruke stemmen mer. Mor/far gjentar korte setninger i en
spesiell rytme og med et eget tonefall. Barnet vil etter hvert svare med egne
lyder. Modningen som inntrer i hjernen ca to måneder etter termin fører til
51

Fortsettelse
Samtale 4
at evnen til å oppfatte og organisere synsinntrykk bedres vesentlig og barnet
blir mer fysiologisk og motorisk stabil. Barnet tar selv initiativ til dialog
og utvikler et større atferdsrepertoar med smil, differensierte lyder, latter og
fryd, samt ulike utrykk for ”nå er det nok”. Slik oppstår det et samspill mellom
barnet og foreldrene som gir gjensidig sterke følelsesmessige opplevelser.
Samspillet får betydning for barnets erfaringer av verden som vekselvis
et behagelig, eller ubehagelig sted å være. Foreldrene gjør erfaringer som
får betydning for deres opplevelser av glede og mestring av foreldrerollen.
I månedene som følger vil ”småsnakkingen” og pludringen øke på og barnet
lærer ”turtaking”, dvs å bytte på hvem som ”snakker” i den gjensidige dialogen.
Dette er grunnleggende læring i forhold til språkutvikling. Det enkelte
foreldre-barn par vil gradvis utvikle sine individuelle mønstre for samspillets
forløp og barnet danner forventninger til hva foreldrene kommer til å gjøre
i samspillet. Barnet vil ha ulike forventninger til mor og far, eller søsken,
avhengig av hvilke erfaringer det har med den enkelte. Ettersom barnet utvikler
samspill med flere i familien vil det lære flere måter å samspille på og
etablere den tryggheten og roen som ligger i å kunne forutsi andres atferd.
Barn som deltar i forutsigbare samspill vil over tid etablere en opplevelse
av at det kan påvirke verden ved sine egne utspill. Disse erfaringene ansees
å være helt grunnleggende forløpere til dannelsen av ”selvet”, det vil
si hvordan barnet etter hvert vil oppleve seg selv som person ( ”jeg er en
som kan påvirke hva som skjer”) Daniel Stern har skrevet en bok, ”Barnets
interpersonlige verden” der han beskriver utviklingen av det tidlige samspillet
mellom barnet og foreldrene (Stern 2003).
52

Tilpasning etter hjemkomsten
Samtale 5
De første ukene etter hjemkomsten må familien tilpasse seg til den nye
situasjonen med et nyfødt barn. Det skal etableres rutiner for å møte barnets
behov innenfor rammene av familiens daglige liv og gjøremål. Fødselen
har kommet lenge før forventet termin og dette kan ha virket forstyrrende
inn på den psykologiske så vel som den praktiske forberedelsen i forbindelse
med barnets ”inntog” i familien.
Målsetting
Hensikten med denne samtalen er å høre med foreldrene om de har funnet
fram til en god tilpasning i de daglige gjøremålene en måned etter hjemkomst.
Ved å ha fokus på samhandlingen med barnet når det gjelder stell,
spising så vel som kose- og pratestunder, vil vi understreke betydningen av
den kontakten de har med barnet i ulike situasjoner i løpet av en dag. Vi
skal også gi råd og bistand avhengig av behov.
Oppgaver
• Gjennomfør besøket hjemme hos familien der du sammen med foreldre-
ne utforsker barnet og snakker om hvordan den første tiden etter hjem-
komsten har vært.
• Høre om det har skjedd en tilfredstillende tilpasning når det gjelder
søvn, spising og stell.
• Høre om barnet viser interesse for kontakt og ansikt-til-ansikt samspill
med foreldrene. Gjennomføre en samspillssekvens.
• Høre om foreldrene har en opplevelse av at barnet er en egen person
med bestemte måter å utrykke seg på, reagere på, og være på.
• Snakke om forskjellen i barnets utviklingsnivå nå i forhold til da de var
på sykehuset. Gi råd etter behov og henvise til andre instanser når det
er ønskelig.
53

Fortsettelse
Samtale 5
Sjekkliste:
• Prøv å legge hjemmebesøket på et tidspunkt når barnet er våkent og
innstilt på samspill. Forbered foreldrene på at du ønsker å se hvordan
barnet nå viser seg i samspill med både mor og far.
• Spør hvordan det har vært å komme hjem. Er barnet på vei mot stabile
daglige rytmer og rutiner? Er det mulig å forutse når barnet vil ha mat,
trenger å bli stelt, eller trenger å sove? Har barnet begynt å få lengre
søvnperioder om natten. Har foreldrene måttet gjøre store forandringer
for å tilpasse seg til barnet sine behov
• I hvilke situasjoner er barnet oftest våkent, oppmerksomt og tilfreds?
Når er det lettest å få ansikt-til-ansikt kontakt med barnet (måltider,
stell, kosestunder)? I hvilken situasjoner gir barnet oftest utrykk for
å være tilfreds? Hva liker hun/han best å holde på med. Er det noen
ting barnet misliker og reagerer sterkere på en andre ting (høye lyder,
sterkt lys, spesielle synsinntrykk, brå bevegelser)? La foreldrene de-
monstrere hva som fanger barnets oppmerksomhet og be hver av dem
om å vise en typisk ansikt-til-ansikt dialog med barnet.
• Har barnet begynt å vise måter å være på som er typisk for han/henne?
Har foreldrene beskrivelser som karakteriserer barnets væremåte?
(sterkt/robust, forsiktig/følsomt, blid/fornøyd, utilpass/urolig, ”his-
sigpropp”, rolig/avventende)? Er barnet lett å forstå og gjøre tilfreds?
Er barnet ofte vanskelig å tolke eller ofte urolig og utilpass?
• Vær oppmerksom på at din bekreftelse, støtte og eventuell oppmunt-
ring er viktig for foreldrene. Fremhev det de mestrer og alle tegn på at
det går bra.
• Dersom foreldrene gir utrykk for at de strever med å mestre foreldre
oppgavene, eller opplevelsen av at de ikke strekker til, gis det tilbud
om oppfølgende samtale hos psykolog knyttet til Nyfødte intensiv.
54

Fortsettelse
Samtale 5
Kunnskapsgrunnlaget
Rytmer og rutiner
Foreldrene til premature barn kommer hjem med et barn som allerede har
tilpasset seg omgivelsene i en sykehusavdeling. Hjemme er det andre lyder,
lukter, lysforhold og rutine. Noen foreldre har erfart at barnet kan reagere
på stillhet og mørke med uro og kan få problemer med innsovning. Dette
retter seg ofte raskt dersom en tilpasser hjemmemiljøet til det barnet er
vant til i en overgangsperiode.
Den største utfordringen etter hjemkomst er å få til gode rytmer og rutiner
i forhold til søvn, mat, stell og sosial samhandling. Foreldrene skal ivareta
det nye barnets behov samtidig som de skal ha overskudd til å ta seg av
eventuelle søsken, utføre nødvendige praktiske oppgaver hjemme og delta i
aktiviteter og plikter utenfor familien. Hvordan foreldrene samarbeider seg
imellom og finner felles løsninger på disse utfordringene, vil være med på å
prege samhandlingen med barnet.
Samspill, lek og leker
Samhandlingen med barnet en måned etter termin handler fortsatt om å
regulere barnets tilstand slik at ulike aktiviteter kan gjennomføres uten at
barnet blir overstimulert og utilpass.
Mye av den sosiale kontakten utover de nødvendige aktivitetene handler om
kosestunder der kroppskontakten er viktigst. Ansikt til ansikt dialogen er
gjerne fortsatt knyttet til stell og amming, men vil stadig vare lenger. Etter
hvert vil barnet ha flere våkenhetsperioder på dagtid og være mer oppmerksom
og innstilt på samspill. Interessen for foreldrenes ansikt og stemme og
gleden av å utforske foreldrene i ansikt-til-ansikt samspill holder seg de første
levemånedene og vil bli foretrukket framfor enhver babyleke. Samspillet
blir gradvis mer variert både når det gjelder følelsesuttrykk og i intensitet
og får mer preg av lek og moro.
55

Fortsettelse
Samtale 5
Babyleker som plasseres innenfor barnets synsfelt kan riktignok fange barnets
oppmerksomhet på en positiv måte, og i noen tilfeller roe et utilpasset
barn. Men det er også viktig å være oppmerksom på at slike leker, med sine
kraftige farger, lyder og bevegelser, kan føre til at barnet blir overstimulert
og utilpass. Først fra fem måneders korrigert alder vil barnet begynne å
gripe etter gjenstander innenfor rekkevidde og utforske disse. Og det vil gå
ytterligere to til tre måneder før barnet er i stand til å dele sin opp-
merksomhet mellom foreldrene og en leke. Fra da av vil barnet og foredrene
utvikle samspill der de har felles fokus på gjenstander og hendelser i omgivelsene.
Etter hvert vil det utspille seg et stadig mer komplisert og velutviklet
samspill der begge parter kommuniserer om et objekt de begge er
opptatt av. Foreldrene bruker nå ord, og legger grunnlaget for læring av
språk og utviklingen av generelle kommunikasjonsferdigheter.
Nyere studier av barnet i samspill med begge foreldrene samtidig, viser at
barnet allerede ved 3-4 månedersalder oppfatter og reagerer på den ut-
vekslingen som skjer mellom foreldrene og tilpasser seg til begge foreldrene
slik at det skjer et gjensidig og samtidig samspill mellom de tre (triolog )
(Hedenbro 2002).
Forhold som kan forstyrre samspillet
De premature barna har møtt en brutal verden med omgivelser som har
påført dem mye stress og smerter. Tiltak som reduserer kilder til stress i omgivelsene
NIDCAP), og intervensjoner som fremmer samhandling der barnets
tilstand er godt regulert (Vermont), har betydning for barnets videre utvikling
og psykologiske fungering (Aschenbach et al 1990, 1993) Det er lite
sannsynlig at den tidlige atskillelsen fra foreldrene som kuvøsebarna opplever,
har noen vesentlig betydning for barnets senere tilknytning. Studier
viser at foreldrenes omsorgsatferd og barnets tilknytning til foreldrene ved
ettårsalder er relativt upåvirket av om barnet ble atskilt fra mor de første
dagene og startet livet i kuvøse (Smith & Ulvund 1999).
56

Fortsettelse
Samtale 5
De fleste foreldre-barn par finner fram til gode måter å være sammen på.
Andre opplever forhold som kan forstyrre samværet og samspillet med
barnet. Dette kan dreie seg om egenskaper hos barnet, foreldrenes omsorgsutøvelse
eller de omstendighetene familien lever under.
Det er registrert en overhyppighet av syns og hørselsvansker hos premature
barn. Ved mistanke om sansedefekter eller andre nevrologiske eller
somatiske tilstander som har betydning for barnets forutsetninger for samspill,
er det viktig at de nødvendige undersøkelser blir gjort.
Usikkerhet og engstelse hos foreldrene knyttet til om barnet vil overleve
eller bli skadet vil kunne følge foreldrene den første tiden hjemme. Dette
kan noen ganger forsterkes når de blir alene om ansvaret for barnet. Normalt
sett vil dette avta når foreldrene erfarer at de mestrer omsorgen for sitt
premature barn.
Dersom svangerskap og fødselen har vært spesielt dramatisk, eller en eller
begge foreldrene har, eller har hatt, psykiske lidelser eller traumer som blir
aktivert i tilknytning til det å bli foreldre, kan dette bli en påkjenning som
øker stressnivået hos foreldrene. Dette kan skape en mental tilstand hos
foreldrene som er ugunstig for samspillet med barnet. Studier viser at den
tidlige dialogen med barnet handler hovedsakelig om utveksling av følelser
(Stern 2003). Dersom mor eller far er preget av nedstemthet og/eller uro og
engstelse vil dette påvirke deres sensitivitet og evne til å ”svare” barnet på
en god måte. I de tilfellene der mor er lite sensitiv ovenfor barnets signaler
er sannsynligheten større for at barnets utvikling forstyrres. Dette kan
kompenseres for ved at far deltar aktivt i omsorgen for barnet.
Dersom foreldrene er utsatt for påkjenninger knyttet til sykdom, ulykker,
konflikter eller andre problemer i sin egen familie,- eller venne-nettverk,
eller opplever store belastninger på jobben, kan dette øke stressnivået hos
foreldrene og gjøre dem mindre sensitive overfor barnet.
57

Fortsettelse
Samtale 5
En samlet vurdering viser at jo flere slike belastende faktorer en familie
opplever, jo større er risikoen for negativ påvirkning av barnets utvikling og
senere psykologisk fungering. Tilsvarende vil enhver ressurs i familien som
for eksempel godt foreldersamarbeid, hjelpsomme besteforeldre, forståelsesfull
sjef osv., ha stor betydning for den omsorgen foreldrene til enhver til vil
kunne gi sitt nyfødte barn.
Tiltak
Familier som trenger hjelp for å møte utfordringer i sitt daglige liv med sitt
premature barn kan henvende seg til instanser avhengig av det aktuelle
behov.
Foreldre til barn som har vært innlagt ved nyfødtavdelingen kan henvende
seg til avdelingen de første åtte ukene etter utskrivelse dersom det oppstår
bekymringer rundt barnets tilstand. Dette gjelder også tilbud om en konsultativ
samtale med avdelingens psykolog, sosionom eller fysioterapeut.
Alle premature barn med fødselsvekt under 1500g får tilbud om poliklinisk
oppfølging av lege og fysioterapeut etter fast program til de er 18 måneder.
Dette avtales når barnet skrives ut.
Habiliteringstjenesten ved sykehuset følger opp barn som trenger utredning
og tiltak pga. ulike tilstander av fysisk eller psykisk funksjonshemming.
Helsesøster gir råd dersom det oppstår problemer knyttet til soving, amming/spising
og mage/tarm funksjonen. Helsesøster gir også råd ved bekymring
om barnets motoriske, kognitive, emosjonelle og sosiale utvikling.
Familiekontoret gir hjelp til familier som strever med konflikter og vansker
med samarbeid.
58

AVSLUTTENDE KOMMENTARER
Arbeidet med å utforme og implementere denne veiledningsmodellen har
bygget på et samarbeid mellom ledelsen og pleiepersonalet ved intensivavdelingen
for nyfødte og sjefpsykologen ved Barne og ungdomspsykiatrisk
avdeling, Sykehuset Buskerud. Fra høsten 2003 har de to avdelingene samarbeidet
om å tilby psykologtjenester til familier med syke spedbarn. Sjefpsykologen
er knyttet til nyfødtavdelingen en dag i uken for pasientkonsultasjoner,
personalveiledning og forebyggende tiltak. Etableringen av tilbudet
om foreldreveiledning til premature barn hører til sistnevnte. Tilbudet om de
fem samtalene gis til foreldre med barn født før uke 32 eller med fødselsvekt
under 1750g. Ettersom alle ansatte pleiepersonale må tilegne seg kompetansegrunnlaget
og ferdighetene i forhold til å gjennomføre smådialogene,
vil i praksis alle innlagte barn og deres foreldre få veiledning om samspill i
den daglige pleien av barnet.
Sykepleiefaglig rådgiver Nina Boye Petersen gjennomfører en brukerundersøkelse
som forventes å bli sluttført i 2006.
Relevant litteratur
Achenbach, T.N., Phares, V. Howell, C.T. Rauh V.A. og B. Nurcomb (1990). Sevenyear
outcome of the Vermont Intervention Program for low-birthweight infants.
Child Development, 61, 1672-81
Achenbach, T.N., Howell, C.T.. Melaine, M.S., & Rauh, V.A.(1993). Nine-year outcome
of the Vermont intervention program for low birth weight infants. Pediatrics,
91, 45-55.
Als, H. (1988) Guidelines for the practical implementation of individualized development
care and intervention in PACU setting. Boston: The Children’s Hospital.
Field, T.M. (1982) Affective displays of highrisk infants during early interactions, i
T.M. Field og A. Fogel (red.). Emotion and early interaction. Hillsdale, NJ: Erlbaum.
Hedenbro, M. og Liden, A. (2002) Samspelsbehandling. En bro mellan utvecklingsoch
familjeperspektiv. Fokus på familien, vol 30, 20-33.
Moss, N.M.(2005) Støttende samspill med det nyfødte barnet. En modell for veiledning
av foreldre til premature barn. Manus til kapittel i en bok om foreldrearbeid
som blir publisert på Psyk Opp forlag i 2006.
Rauh, V.A., B. Nurcombe, T. Achenbach, C. Howell (1990). The Mother-Infant Transactional
Program: the content and implications of an intervention for the mothers
of low-birthweigt infants. Clin Perinatol. 17:31-45.
Stern, D.N. (2003) Spedbarnets interpersonlige verden. Oslo:Gyldendal Norsk Forlag
AS
Smith, L & Ulvund, S.E. (1998). Spedbarnsalderen. Oslo:Universitetsforlaget.
Smith, L (1996). Småbarnsalderens nevropsykologi. Oslo:Universitetsforlaget.
59

Samtale/hjelpekort til bruk under samtalene
SAMTALE 1
• Barnet bør være i lett søvn eller døsig
• Si noe om søvn og våkenhet hos nyfødte og
premature barn
• Beskriv de 6 ulike atferdstilstander:
- Dyp søvn
- Lett søvn
- Døsighet
- Våken og oppmerksom
- Sutring og uro
- Gråt
Demonstrer ved å se på barnet
• Hvordan stimulering påvirker våkenhetstilstanden
- hvordan vekke barnet skånsomt?
- Hvordan unngå overstimulering
- Hvordan roe et utilpass barn og hva gjør
barnet for å roe seg selv
• Har barnet typiske måter å være på:
- sover mye/lite
- tåler mye/lite stimulering
- lett/vanskelig å roe (hva hjelper)
1. DYP SØVN
- regelmessig resp.
- øynene lukket/ingen
øyebevegelser
- avslappet uttrykk
- ingen spontan aktivitet
3. DØSIGHET
- mysende delvis åpne øyne
- lavt aktivitetsnivå
- diffuse bevegelser
- lager lyder, grimaser
og knirking
5. SUTRING/URO
- åpne øyne
- motorisk aktiv med
kraftige bevegelser
- vokale sutrelyder
- aktivitetsnivået øker i omfang
60
2. LETT SØVN
- uregelmessig resp.
- lukkede og gløttende øyne
- munn/sugebevegelse kan
forekomme
- rykninger/knirking
4. VÅKEN/OPPM.
- fokusert blikk / lett å
få til å fokusere
- lite motorisk aktivitet
- tilgjengelig for samspill
6. GRÅT
- intens gråt
- grimaser
- forandringer i HF og BT
- vanskelig å nå gjennom med
stimulering.

SAMTALE 2
• Barnet bør være i ferd med å våkne før et stell
• Si noe om signaler på overstimulering slik det viser
seg i fysiologiske og motoriske reaksjoner hos barnet
• Hva kan vi gjøre for å hjelpe barnet til å stabilisere/
samle seg
• Har foreldrene lagt merke til hvilke signaler deres barn
gir når det er utilpass?
• Hva gjør foreldrene for å roe barnet sitt?
KROPPSSYSTEM UTILPASS GODT SAMLET
RESPIRASJON
HUD-
SIRKULASJON
AUTONOME
BEVEGELSER
VISCERAL
AKTIVITET
- Uregelmessig
- Apnoe
- Cyanotisk
- Uvanlig blek
- Rød eller flekker
- Marmorert
- Ofte tremor eller
skvetting
- Hikking
- Gulping/oppspytt
- Klynking
- Stramming av munn
- Grynting
- Diare/treg avføring
61
- Regelmessig
- God farge i forhold
til seg selv
- Unntaksvis spontan
tremor og skvetting
- Lite, unntatt
sukking

SYSTEM UTILPASS GODT SAMLET
KROPPSSTILLING
TONUS
BEVEGELSER
- Hyperfleksjon
- Slapp
- Raske forandringer
- Ingen tilpasninger
- Hyperton
- Hypoton
- Raske forandringer
- Ingen tilpasninger
- Rykkete bevegelser i
armer og bein.
- Sprik/knyttede fingre
- Hektisk/ingen
aktivitet
- Udifferensierte beve-
gelser i armer/ben
- Ingen aktivitet
- Vedvarende jevn og
godt modulert kropps-
stilling
-Vedvarende god tonus
i hele kroppen med
godt modulerte forandringer
- Jevne, godt modulerte
(rolige, myke og
runde) bevegelser
- Moderat mengde
aktivitet
TO SYSTEMER SOM UTRYKKER STRESSREAKSJONER
• Det motoriske systemet som omfatter:
- kroppsstilling
- tonus
- bevegelser
• Det homeostatiske systemet omfatter:
- respirasjon
- hudsirkulasjon
- autonome bevegelser
- ansiktsbevegelser
- visceral aktivitet (mage/tarm)
62

SAMTALE 4
• Barnet bør være våkent og oppmerksom
• Spør foreldrene om de har fått blikkontakt med barnet
– hvordan opplevde de det?
• Hjelp far/mor til å bringe barnet i en våken oppmerk som tilstand og
si noe om barnets evne til å oppfatte omgivelsene.
• Demonstrer at barnet kan feste/bevege blikket etter en rød ball og
at barnet oppfatter lyden av en bjelle ved å flytte bjellen fra det ene
til det andre øret.
• Si noe om barnets interesser for andre mennesker og hjelp mor/far å
få blikkontakt med barnet.
• Se om barnet søker og fastholder blikkontakt når foreldrene beveger
hodet fra den ene til den andre siden og om barnet følger stemmen
til foreldrene.
• Dere kan også se om barnet imiterer hvis mor/far stikker ut tungen.
• Understrek de individuelle forskjellene i forhold til våken og opp-
merksom tilstand.
SYSTEM UTILPASS GODT SAMLET
OPPMERKSOM
RESPONSNIVÅ
- ingen eller flytende
perioder med rolig
våkenhet
- svært ”hyper” våken-
het eller oppspilte/
rullende/flytende øyne
- ingen
- panisk ansiktsuttrykk
- utmattelse
- sen eller overdreven
respons
- aktivitet etter at sti-
mulering er avsluttet
- apnoe
63
- roes lett
- fokusert/interessert
- deltar med munn og
øyne og ansiktsuttrykket
viser oppmerksomhet
i
lengre perioder
- smiler eller kurrer
- følger med øynene
- følger med hodet
- godt styrt aktivitet

SAMTALE 5
• Prøv å avtale et tidspunkt for hjemmebesøk når barnet
er våkent.
• Spør om overgangen fra sykehus til hjemmet har gått
greit med tanke på stell, mating og søvn?
• Når er det lettest å få ansikt-til-ansikt kontakt med
barnet – måltider, stell kosestunder etc.?
• La en av foreldrene vise en typisk ansikt-til-ansikt
dialog med barnet.
• Har barnet begynt å vise måter å være på som er
typiske for han/henne som eks utålmodig, rolig, sterk
etc.?
• Fremhev alle tegn på at det går bra og støtt foreldrene
på at de mestrer.
• Dersom foreldrene opplever at de strever med å mestre
foreldreoppgaven, eller at de ikke strekker til, gir
du råd og støtte og drøfter om de ønsker oppfølgings
samtale hos psykologen tilknyttet Nyfødt intensiv,
evt. henviser til andre instanser.
64