Kobling her

Det førte til at den gamle fellesjorda 17 ble oppløst og utskiftet i individuelle privateiendommer
i 1903-04, som et ledd i dette planarbeidet. Denne utviklingen var ifølge
professor Niemi et skifte i rettstenkingen på slutten av 1700-tallet. Dette innebar at beskyttelse
av eksklusiv rett på basis av alders tids bruk ble avløst av sikring av bygdelagets behov, der
formel lik rett til alle innen et bygdelag ble knesatt som prinsipp.
2.3.2 Hovedtrekkene i koloniseringen av det nordlige Lappland i Finland
Omkring år 1000 eKr. var det ingen annen enn skolte- og samisk bosetting i Nord-Finland,
i området som i dag er Lapplands len. Samene kom relativt sent sørfra og ble naboer med
østersjøfinnene og overtok deres språk. Etter flytting lenger nordover utviklet språket seg
igjen, og samene levde av litt tamreindrift og jakt og fiske. Om vinteren var de samlet i
mindre grupper på 10-12 familier ("byer"), der de bodde i torvgammer.
Fra 1100-1200-tallet begynte koloniseringen fra Sørvest-Finland og Karelen å trenge seg inn
i Lappmarken. Blant annet av jegere og skatteoppkrevere i første fase, og i neste fase begynte
bondekoloniseringen (svedje bruk) av Lappmarken. Kvenene kom fra traktene omkring
Tampere, mens karelerne kom fra Ladogaområdet.
På slutten av 1200-tallet kom kvenene og bosatte seg ved Kemi- og Tornioelvenes nedre løp.
Samene ble nødt til å trekke seg lenger innover med unntak av de som ble assimilert av
kvenene. Områdene var rike på fisk og det var godt om pelsdyr. En gruppe rike bønder fikk
enerett (birkarler) på all handel og skattelegging av samene. Senere på 1200-tallet kom noen
kareler og bosatte seg omkring Oulo. Mot slutten av middelalderen hadde den finske
befolkningen spredt seg til Rovaniemi og Pelloområdet.
På 1500-tallet kom et stort antall savolaxere fra sørøstre del av Finland og bosatte seg i
skogsområdene i Nord-Finland. Samene omkring Kemielv og i Enare levde på 1600-tallet
som før av jakt og fiske, mens samene i Enontekiö og Utsjok hadde gått over til reindrift
allerede på 1500-tallet. Omkring år 1630 flyttet en del finske bønder til skogssamenes
bosetningsområder nord om Rovaniemi til Kittilä og Kemijärvi, og det økte presset på samisk
kultur i området.
Fra slutten av 1600-tallet var det en betydelig innvandring av finlendere fra Østerbotten til
samebyene i det nåværende Posio og Kuusamo len, og de ble raskt en majoritet i det samiske
området. Den finske bondekoloniseringen kom til Enareområdet på 1800-tallet, noe som kan
skyldes den utenrikspolitiske situasjonen mellom Russland-Finland 18 , Danmark-Norge og
Sverige. Denne innvandringen førte til en kraftig vekst i innbyggertallet på 1800-tallet i
Inareområdet. Samtidig var det uår og lite mat, noe som førte til sesongarbeide og emigrasjon
til Nord-Troms og Finnmark (ca. 10 000 finner innvandret til Norge).
Etterspørsel etter trevarer og tjære fra slutten av 1800-tallet i Bottenvikområdet bidro til å
øke arbeidsinnvandringen til Lappland, og industrialiseringen førte til at Kemi by ble
grunnlagt i 1869. Dette i sin tur skapte et stort behov for arbeidskraft, som igjen førte til at
emigrasjonen til Norge og Amerika nesten stanset opp. Fra Sør-Finland ble folk lokket til
Nord-Finland på grunn av arbeidsmulighetene i skogbruket. Dette førte til en for stor
befolkningsvekst i Bottenviken, dårligere tider og ny emigrasjon.
Etter selvstendigheten i 1917 fikk Finland Petsamoområdet i 1920 med isfrie havn, men
akutt mangel på kapital og elendige kommunikasjoner i nord skapte problemer. Petsamo
nikkelverk ble derfor leid ut til et kanadisk gruveselskap, som etablerte gruvedrift og skapte et
grunnlag for en ny arbeidsinnvandring og befolkningsvekst.
17 Området er kjent under navnet ”Skoltebyen” og har vært skoltenes sommerboplass i århundrer før 1826.
18 Ved freden i Fredrikshavn i 1809 ble de østligste områder i Torneo lappmark skilt fra Sverige og ble en del
av storfyrstedømmet Finland-Russland er eksempel på den utenrikspolitiske situasjonen.
9 av 69