Kobling her

I ulike historiske kilder er det blitt beskrevet at skogslappene (skoltene) hadde flere rein enn
kystlappene/ skoltene på Kola, men kildene er usikre. Det finnes fortsatt i dag gamle leudder i
noen av innlandssii’daene, som kan støtte disse kildene om sii’daenes tidligere reinrikdom.
Ofte ble skoltene langs kystsonen betraktet som de rikeste p.g.a. de fiskerike fjordene og de
store lakseelevene i tillegg til innlandsressursene.
Før grensen ble fastlagt mellom Russland/Finland og Sverige/ Norge var sii’daområdene
(arealene) skoltenes råderett 28 . Skoltene i fellesdistriktet var svært velstående før grensen ble
lagt, men grensesettingen førte til drastiske endringer for denne befolkningen på norsk side.
De norske myndigheter la til rette for en rask kolonisering av området, noe som førte til at
skoltene ble fratatt alle sine tidligere hevdvunne rettigheter. Men ganske snart ble skoltene på
norsk side i et mindre tall, og de ble raskt presset bort fra sine tradisjonelle fiskeplasser i
fjordene.
De som koloniserte Pasvik- og Neidendalen fikk myndighetenes støtte til å overta alle
skoltenes rettigheter i Pasvik- og i Neidenområdet. Pasvikskoltene fikk bruke noen av sine
ressurser på norsk side frem til 1924, men da de norske myndigheter betalte 12 000 gullkroner
til den finske stat som vederlag til skoltene ble det slutt på grensetrafikken. Dette ble i
hovedsak slutten for Pasvikskoltenes 29 bruk av ressurser på norsk område.
3.1.2 Sii’daordningen
Begrepet sii’da betegner et avgrenset geografisk område med den gruppen av mennesker som
har rett til å bruke området. Den russiske (Novgorodske) betegnelsen på denne gruppen var
Погость (=Kirkeforsamling, menighet, sokn, og /eller skattelag).
I dette russiske forvaltningssystemet som ble tilpasset skoltenes forhold, var den minste
organisasjonsenheten, "pogosten", identisk med "sii’daorganisasjonen". Tre sii’daer dannet et
valgforbund med en "starosta" - "tre-sii'daersoldermann" i spissen. Denne oldermann sammen
med representanter fra "pogostene", var så mellomleddet mellom staten og sii’daene. Ellers
hadde sii’daforsamlingen eller tinget som på samisk kaltes for " norrâz", frie hender til å ordne
med sii’daens indre anliggender, som de hadde gjort fra Arilds tid.
Skoltesii’daens administrasjon, norrâz, fordelte "sii’daområdets" fiskevann og fangstmarker
til de ulike familier, etter størrelse og behov. Samtidig hadde norrâz ansvar for å løse tvister
og dømme mindre forseelser eller forbrytelser.
"Norráz" trådde sammen om vinteren i vinterbyen, og hver familie var representert.
Representantene valgte en leder for forsamlingen for en tid. To av skoltesii’daene ble tidligere
kalt for skogslappesii'daer, nemlig Suenjel- og Nuortijärvi-sii’da. De andre sii’daer hadde
regelmessig kontakt med kysten, og kunne ikke benevnes det samme (Tanner: s. 345-46).
Ifølge Tanner og Vorren var den gamle veidetidens "sii’daorganisasjonen" enkelt oppbygd.
Den baserte seg på familieenhetene. Hvert familieoverhode, mann eller kvinne, hadde plass i
et sii’daråd. Dette rådet valgte så en formann, "oaivolmmai" eller hovedmann.
På 1800-tallet ble det såkalte "volostsystemet" innført også i disse sii’daområdene.
Kunnskapen om skoltene og deres sii’daorganisasjon er meget god på grunn av Väinö Tanners
arbeide, og i store trekk har de norske samenes sii’daorganisasjon blitt rekonstruert på grunn
av kunnskapene om skoltesii’daene (Odner 1982, s.42, Vorren).
Den ytterste kyststripen både i Neiden, Pasvik og Petsjenga skal lenge ha blitt betraktet som
en fellesallmenning. Mens på 1700-tallet ser grensen ut til å være noe flytende mellom Neiden
og Varanger sameby, i den forstand at Varangersamene fikk tillatelse til å drive med reindrift
innenfor Neidensii’daen.
28 Lokalt under Norraz for den enkelte sii’da, men underlagt fellesskapet organisasjon ”Kolasobbar”.
29 Noen Pasvikskolter, som flyttet til Sevettijärvi i Finland benyttet sine fiskeplasser til midten av 1960-tallet.
17 av 69