Kobling her

Dette kom frem under intervjuarbeidet 56 , idet de fleste av skoltekvinnene nektet å la seg
intervjue om deres bakgrunn og fra deres oppvekst i Skoltebyen. De ønsket ikke å snakke om
sin egen kulturbakgrunn eller om noe fra sin barn- og ungdomstid i Skoltebyen.
Dette viser at diskrimineringen av skoltene før krigen og frem til 1950-tallet må ha vært stor,
noe også lærer Haaheims brev 57 til Tanner bekrefter.
Neidensamfunnet har siden grensesetting vært preget av motsetninger, og uenigheten har ofte
gått mellom skoltene på den ene siden og bygdas øvrige befolkning på den andre.
Men striden har også vært mellom skoltene i Skoltebyen og skoltene som etablerte seg
utenfor Skoltebyen. Som tidligere beskrevet ble skoltene fratatt alle tradisjonelle rettigheter,
og de ble etter hvert nødt til å etablere et nytt næringsgrunnlag, nemlig jordbruk kombinert
med annen virksomhet. Flere av skoltene har opp gjennom tidene etter grensesettingen flyttet
ut av Skoltebyen, enten til nærliggende områder eller ut av kommunen.
Helt siden 1826 har skoltene hevdet sine særretter til livjelakfisket og senere, men ifølge
informantene har myndighetene eller rettsvesenet aldri tatt hensyn til skoltenes sedvaner eller
rettsoppfatninger. Rettsavgjørelsene fra 1834 og 1848, og de øvrige senere domsavsigelsene
viser at skoltenes kamp om rettferdighet har vært nytteløst.
Både på det lokale og det statlige plan ser det ut som regler og lover har vært laget og brukt
på en måte som i alle henseende gikk i disfavør av skoltene 58 til enhver tid. Lokalt ble fiskereglene
for Neidenelva til stadighet endret og tilpasset til de som hadde overtatt styringen av
forvaltningen av Neidenelva.
Før kvenene koloniserte Neidendalen var skoltene i området et velstående og rikt folk, men
grensesettingen og koloniseringen av skoltesii’daene førte til at kulturen gradvis gikk i oppløsning
i Norge.
Etter 1903 ble fellesjorda skiftet og oppdelt i 5 like deler, til de fem skoltefamiliene som var
igjen i Skoltebyen. Frem til den tid hadde skoltejorda 59 vært et felleseie for alle skoltene i
Neiden. Den nye situasjonen med privatiseringen førte med seg at hver familie etter hvert fikk
sitt eget private hushold.
Etter 1908 mistet skoltene eneretten til kastenotfisket i Skoltefossen og på slutten av 1920tallet
ble skoltenes egne gjetere avsatt, noe som førte til at skoltenes rein i skolteflokken ble
merket om.
I heftet ”Østsamene i Neiden” utgitt i 1984 gir Rolf Enbusk en beskrivelse av hvordan
skoltene i Neiden ble fratatt sin reinflokk. Også Einar Niemi gir en beskrivelse om dette i sin
avhandling (1989) ”Østsamene i Neiden - ressurstilpasning og rettigheter”, og tapet av
skolteflokken beskriver Niemi som skoltens siste skanse. Da skoltene ble tvunget ut som
hovedgjetere fra egen flokk, førte det til at Skolteflokken raskt skrumpet inn og reinen ble helt
borte fra midten av 1950-tallet. Årsaken var naturligvis at kalvene ble merket om av den nye
hovedreingjeteren, som ble tilsatt av Neiden fisker- og gårdbrukerforening i 1928. Denne
foreningen skiftet i 1929 navn til Vestre Sør-Varanger Reindriftslag og skolteflokken ble
omdøpt til ”Vestre Sør-Varanger Reindriftslags flokk”.
Det var denne begivenheten som førte til at skoltene mistet en av sine siste og viktigste
ressursgrunnlag for å overleve og ivareta sitt kulturelle egenart i Norge. Dette førte senere til
at skoltene ble tvunget til å etablere en ny levemåte. Det ble en vanskelig og hard overgang,
fordi skoltene i århundrer 60 hadde levd som en veidekultur, og overgang til en stedlig jordbrukskultur
ble svært vanskelig og tung.
56 Intervjuer foretatt under prosjektet ”Samiske sedvaner og rettsoppfatninger”.
57 Brevet er skrevet i Neiden, datert 26.10.26. Brevoriginalen ligger i Tannerarkivet ved Tromsø Museum
58 Etter Tønnesens mening ble behandlingen av Neidenskoltene et grått kapittel i norsk rettshistorie.
59 Skoltenes næringsområde i Neiden var allerede innsnevret til Skoltebyen, idet de omliggende jordarealene
langs elva var målt opp av kvenene.
60 Årtusener
47 av 69