Kobling her

Etter hvert ser det ut til å ha blitt slutt på den norske rettshåndhevelsen i området, fordi den
russiske jurisdiksjonen på skoltenes enerett ble anerkjent av de norske myndigheter. Dette
bekreftes blant annet av en sak fra 1590-tallet, der en Endre Pedersen på Vadsøøya ble
bøtelagt for å ha stjålet reinsdyr fra skoltene (Niemi 1983, s.151).
Russerne lot skoltene selv i det vesentligste bestemme sin rett og avgjøre sine rettstvister.
Bare ved grovere forbrytelser følte de seg kallet til å gripe inn. I hvert fall var rettergangsordningen
denne, hva angår forseelser og privatrettslige tvister. Skoltebyens utøvende organ,
norrâz, var første instans. Oppnåddes ikke enighet her, kunne saken tas opp på den store
Kolasobbar, hvor utsendinger fra de forskjellige skoltebyene møttes. Først deretter kunne
saken tas opp til behandling i den lokale russiske domstol. Dette gjaldt helt frem til 1800tallet,
og så langt har undertegnede ikke funnet dokumentasjon som tyder på at russerne har
hatt en annen justis i skoltenes interne forhold tidligere. Man kan sannsynligvis anta at
skoltenes selvstyre var det opprinnelige.
I storfyrst Vasilijs privilegium til skoltene av 1517 ble justisen regulert av tsarens reisende
skatteoppkrever, og i den forbindelse ble bare straffesaker og gjeldssaker nevnt.
For øvrig var den russiske administrasjonens innblanding i skoltenes selvstyre liten, men i
hovedsak forholdene mellom skoltene og klosteret og skoltene og inntrengere til
sii’daområdet. Solems oppfatning om dette var følgende (Tanner, Tønnesen 1929, s. 115):
"Russland har helt fra det attende århundre inntatt det standpunkt at det helt eller delvis
har anerkjent den rettsordning som de forskjellige folk som blev underlagt det russiske
herredømme, tidligere har hatt. De embetsmessige instruksjoner gikk ut på at de
forskjellige folkestammer skulle få ordne sine anliggender efter sine egne rettsregler."
Tanner var enig med Solem i dette. Han skrev at administrasjonens oppfatning var den
samme som skoltene hadde, nemlig at gammel bruk bestemte retten. Et ganske kraftig uttrykk
for dette har man i storfyrst Vasilijs "privilegium" til skoltene av 1517. I dette gjengis klager
fra skoltene over skatteoppkreverne som når de "kommer til udi Deres Ejendom og
Tilhørelse".... da fiske og slaae de Dyr derudi". Oppkreverne får av storfyrsten et stramt
påbud om ikke å ta annet enn den "Fyrstelige skatt" foruten en nøye presisert "skyss- og
kostgodtgjørelse". Det blir strengt forbudt å "fiske eller slaae Dyr udi deres Ejendoms Mark,
Vand og Skov, eller nogen Fortørnelse bruge derudi". Men privilegiet gav ytterligere
slagvidde, sitat:
"Desligeste skal og iche det som Lapperne tilhøre". Likesom storfyrsten generelt "benaadet
dem deres Siøstrand".
Av andre kilder nevner Tanner Vasilij Agalin og Stepani Fedorovitsj jordbok fra 1578 som
tydelig beskriver skoltebyenes rettigheter (Tanner, Tønnesen 1989, s.115).
Også russiske kjøpmenn utnyttet ressurser på skoltesii’daområdene. Skoltene aksepterte ikke
dette og klagde til den russiske tsar, som støttet skoltenes sii’darettigheter. Ett eksempel er da
en kjøpmann fra Kola i 1678 ville bygge en dam i Tulomaelva. Etter klage fra skoltene sendte
Tsaren følgende brev, som er funnet i skoltesii’daens arkiv i Suenjel:
"Vi, storfürsten ....... har nådigt påbjudit køpmännen i Kola att hädenefter ej uppføra
dammar i Tuloma älv eller bemäktiga sig samernas fångsplatsar i Tuloma älv och
härigennom försätta samerna i ekonomisk misär och tvinga dem att skingras från egne siter
och dö av svält och fordärv."
En fortegnelse av Broch og Stang (Tønnesen 1989, s.115) sannsynligvis fra den første
halvdel av det 17. århundre, som beskriver skattleggingen av de ulike samebyer, sitater:
43 av 69