Utgave - Etter Lemkin

18 ETTER LEMKIN
Et interessant aspekt ved arrestasjon av Jehovas vitner i naziregimet, er at de
fleste som ble arrestert fikk fremlagt en kontrakt som ville sikre dem umiddelbar
frifinnelse. I denne skulle de ta avstand fra sin tro, lære og organisasjon, og
samtidig anerkjenne det tyske regimet som den høyeste myndighet. 25 Vitnenes
egen litteratur hevder at svært få benyttet seg av muligheten til sikre sin egen
frihet ved å skrive under på et slikt dokument 26 , men Gestapos arkiver viser
at 516 Vitner faktisk benyttet seg av denne muligheten. 27 Et problem i denne
sammenhengen er imidlertid at troverdigheten til begge disse kildene i beste fall
er tvilsom. Jehovas vitners egen litteratur er sterkt preget av deres tro, og det er
ikke urimelig å hevde at de kan tenkes å ha (mer eller mindre) skjulte motiver
med det de fremstiller som historiske fakta. Påstanden ovenfor er et eksempel
på dette, da deres tro stilles i et bedre lys hvis svært få valgte bort sin tro for å
slippe fengsel. Når det gjelder Gestapos arkiver som kilde i det nevnte eksempel,
er det ikke utenkelig at statistikk ble pyntet på for å sette resultatene av tiltaket
i et bedre lys.
Om man vender oppmerksomheten tilbake til Vitnene, ble forfølgelsen
opprettholdt fra 1935 og frem mot 1939. Etter krigsutbruddet forverret imidlertid
situasjonen seg ytterligere, blant annet fordi verneplikten ble mer sentral enn den
tidligere hadde vært. I 1939 ble det første tyske Vitnet skutt som en følge av
vernepliktsnekt, og dette var en praksis som fortsatte i krigens første år. 28 Hitler
skal selv ha hevdet å ha beordret 130 Vitner henrettet som et eksempel overfor
andre pasifister. 29 I årene frem mot 1942 var forfølgelsen av Vitnene på sitt verste,
og i konsentrasjonsleirene var de ett av hatobjektene til SS, blant annet på grunn
av at vold som middel mot dem ikke hadde noen tilsynelatende effekt. 30 I sine
memoarene forteller Auschwitz-kommandant Rudolf Höss om Vitner som ble
utsatt for grov tortur og til slutt dødsstraff, men som under hele prosessen bare
var glade for å kunne være trofast mot Jehova. 31
I løpet av 1942 bedret imidlertid forholdene seg noe for Vitnene i
konsentrasjonsleire. Den kanadiske historikeren James Penton mener dette kan
forklares med tre faktorer 32 : For det første førte massemobiliseringen i Tyskland
til et økt behov for arbeidskraft, noe som førte til bedre levevilkår. For det andre
begynte SS-offiserene å mene at Vitnene var de eneste som var pålitelige nok til å
utføre enkelte oppgaver i leirene, blant annet på grunn av sin dedikerte pasifisme.
Sluttlig begynte også Himmler selv å få en positiv holdning til dem. Detlef Garbe,
som er direktør for Neuengamme Gedenkstätte, nevner en fjerde grunn som kan
sies å være av minst like stor betydning: I 1942 ble jødeforfølgelsen utvidet til
hele Europa, og da flere og flere i konsentrasjonsleirene var utenlandske jøder,
fikk etniske tyskere som Vitnene en høyere status enn de tidligere hadde hatt. 33
Det er imidlertid viktig å understreke at det er snakk om en relativ bedring av