Utgave - Etter Lemkin

ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 35
hva han mener skal være implikasjoner av dette. Han mener ikke at man skal frita
menneskene for individuelt ansvar, men hans forklaring går ut på at føringen i
retning av å delta i jødeutryddelsen ble opplevd som så sterke, så uimotståelige,
at det ble hauset opp et fiendebilde som muliggjorde at selv kvinner og barn som
ikke direkte hadde en overgriperrolle, applauderte forfølgelsene. Slikt sett var det
en antisemittisme som omfattet hele folket, mener Goldhagen.
Rettsprosesser – En egnet kanal for forsoning?
CK: Du nevnte Hannah Arendt. Hun sier jo blant annet at «det er umulig å
straffe det utilgivelige». En del av forsoningsprosesser foregår i rettssaler.
Hvordan kan man si at selve settingen med rettsprosesser hindrer eller bidrar til
selve forsoningen?
AJV: Ja, det er også et komplekst spørsmål. Vi har både hatt Milosevic-saken, nå
også Radovan Karadzic, samt Rwanda-tribunalet i tillegg til andre typer oppgjør
i Sør-Afrika. Hvis vi ser på Jugoslavia som eksempel fryktet mange på forhånd at
Milosevic, og nå Karadzic, ville utnytte det å være tiltalt i en ganske spektakulær
sak med mye medieoppmerksomhet. Man fryktet at de ville utnytte dette til å
fremme et propagandabudskap, nå med hele verdens tv-seere som publikum.
Rettssalen får slikt sett noe veldig betenkelig over seg når den blir en plattform
for hatpropaganda fra den tiltaltes side. På den annen side er erfaringene så
langt at denne frykten var overdreven – i hvert fall i den forstand at Milosovic,
og sannsynligvis nå Karadzic, ikke lyktes med å skape en slik hatstemning blant
befolkningen det nåværende Serbia. Det er veldig mye som tyder på at det kun
er en mindre liten gruppe fanatikere som fortsatt ser på Milosevic og Karadzic
som helter. Så lenge dette er en minoritet, er det ingen stor fare for at rettssakene
vanskeliggjør eller forhindrer forsoning – selv om den tiltalte gjør sitt ytterste for
å manipulere rettssaken i en slik retning.
Rettssak som arena for forsoning egner seg på enkelte måter og på andre ikke.
Det å kunne forsone seg er en krevende oppgave, det er en vanskelig prosess for et
offer å forsone seg med det for eksempel å ha mistet så mange av sine nærmeste
i et folkemord. Det å få hovedmennene arrestert og brakt for retten er viktig
for å muliggjøre en forsoning for ofre og etterlatte. Det er likevel ikke på noen
måte tilstrekkelig i seg selv, og man kan si at det blir en ’missed opportunity’
for dyptgripende forsoning dersom den tiltalte bruker rettsaken for å uttrykke
noe helt annet enn skyld og anger. Hvis tiltalte bruker rettergangen til det helt
motsatte budskapet, slik som Milosevic og Karadzic synes å gjøre, er man er
like langt. Faktisk går man fra galt til verre. Det at en av hovedarkitektene bak et
Tema: Forsoning