Utgave - Etter Lemkin

ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 59
Beleiringen som resultat av mislykket erobring
Et slående trekk ved hele sovjetperiodens historieskrivning om beleiringen er
historikernes helt regelmessige og enhetlige vurdering av årsakene til at byen
ble beleiret. Nesten alle sovjetiske historikere hevdet at tyskerne ble tvunget til å
beleire byen siden de ikke maktet å erobre den. Siden erobringsforsøket slo feil,
på grunn av Leningrads og de sovjetiske styrkenes heroiske forsvarskamp, måtte
tyskerne så å si nøye seg med å opprette en beleiring.
Men hva sa egentlig de tilgjengelige kildene? Allerede i 1959 ble betydelige deler
av den tyske generalstabssjefen Franz Halders krigsdagbok publisert i Vojennoistoritsjeskij
zjurnal, det ledende russiske militærhistoriske tidsskrift. 11 På slutten
av 60-tallet ble den komplette krigsdagboken i tre bind publisert i Moskva.
Dette er altså den tyske generalstabssjefens samtidige nedtegnelser av hendelser,
observasjoner og analyser av krigens gang – en åpenbart sterk primærkilde for
en historiker. Allerede den 8. juli 1941, to måneder før de tyske styrkene nådde
Leningrads utkanter, skriblet Halder ned følgende etter et møte med Hitler:
«Det er Førerens faste beslutning å jevne Moskva og Leningrad med jorden,
for slik å forhindre at mennesker blir igjen der inne, som vi da må forsørge til
vinteren. Byene skal tilintetgjøres av flyvåpenet, panservogner vil ikke settes inn
for dette.» En måned senere, 15. juli, noterte han at «Armégruppe Nord har ikke
i oppgave å innta Leningrad, men kun å isolere byen.» 12
Den prinsipielle beslutningen om ikke å erobre Leningrad var med andre ord
tilsynelatende tatt lenge før Leningrads forsvarere fikk anledning til å demonstrere
sin motstandsvilje. I Halders notater for perioden juli—september finnes intet
tegn på at erobring er det strategiske målet. Tvert imot gjentas intensjonen om å
omringe, isolere og beleire Leningrad.
De sovjetiske beleiringshistorikerne kjente utvilsomt til Halders dagbok. Det
vet vi fordi de refererer til den i sine fotnoter. Likevel skrev de om og om igjen
at tyskerne intenderte å tvinge byen til kapitulasjon for deretter å erobre den.
Hvordan forklarer vi en slik dissonans? De sovjetiske historieformidlerne hadde
fortalt og gjenfortalt historien om det heltemodige, vellykkede forsvaret av
Leningrad så mange ganger. Det var derfor nærmest umulig for dem å tenke
den tanken (selv om kildene viste dette) at tyskerne høsten 1941 gikk over
på defensiven av fri vilje, at det var et bevisst, planlagt valg om å beleire for
å drepe snarere enn å storme for å erobre. Litt forenklet kan en si at det var
tankemønstrenes makt som her hindret de profesjonelle historikerne i å se
kildenes åpenbare innsikter.
Tema: Forsoning