Utgave - Etter Lemkin

ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 23
ble det i DDR brukt infiltrering, svartmalingskampanjer og forsøk på å bryte
ned organisasjonen innenfra. I tillegg var også selve fengselsoppholdene mer
subtile i DDR-regimet, hvor de benyttet seg av mindre synlige metoder som
psykologisk tortur og narkotiske stoffer. 69
Den store likhet: Ideen om det totale samfunn
Under det nazistiske diktaturet ble det tegnet et fiendebilde av Jehovas vitner som
plasserte dem sammen med regimets verste fiender: Organisasjonen ble sett på
som sionistisk, den var global, og ikke minst forsto nazistene deres tro på en ny,
utopisk verden som en revolusjonær, kommunistisk tanke. 70 I tiden etter andre
verdenskrig var det Stasi som portretterte Vitnene som en krigshissende, politisk
og imperialistisk organisasjon som med sine bånd til USA, tydelig kjempet for
den kapitalistiske sak. Dermed ble de også fremstilt som mulige spioner for
den «gale» siden under den kalde krigen. På bakgrunn av dette ble det i begge
tilfellene brukt store ressurser på å forsøke å fjerne den religiøse gruppen fra
samfunnet. Det er likevel rimelig å anta to ting: For det første utgjorde Vitnene
aldri noen form for reell trussel, hverken for nazistene eller for SED. De var
en marginal gruppe som på det meste utgjorde omtrent 25 000 mennesker i
henholdsvis hele Tyskland og DDR; de hadde aldri noe godt forhold til de store
kirkesamfunnene; de var eksplisitt apolitiske og de ønsket å isolere seg fra resten
av samfunnet. I tillegg var de tidlig kjent for sin pasifisme. For det andre er det
mulig å anta at begge regimene visste dette, og forsto at de ikke utgjorde en reell
trussel, men at det var en annen, bakenforliggende årsak som gjorde dem til
gjenstand for forfølgelse.
Selv om årsakene kan sies å være mange og komplekse, kan man antagelig finne
den overskyggende årsaken i regimenes syn på samfunnet, og deres ønske om
å ha total kontroll. Historikeren Ian Kershaw karakteriserer ønsket om å fjerne
små, harmløse grupper fra samfunnet som «the drive to eliminate ’institutional
space’» 71 , noe som er dekkende for denne typen tankegang. Hvis det finnes et
operasjonelt vakuum, et handlingsrom hvor myndighetene ikke har kontroll
eller betydelig innflytelse, vil dette alene bli sett på som en trussel. Slik var
tilfellet Jehovas vitner, som til tross for sin beskjedne størrelse, opererte i et rom
i samfunnet hvor staten ikke var suveren. Så lenge dette holdt frem, utgjorde
de gjennom sin eksistens alene et bevis på at regimene ikke hadde fullstendig
kontroll på samfunnet.
Visjonen om den totale kontroll over samfunnet er det som etter de fleste
definisjoner skiller totalitære stater fra de autoritære. Samfunnsstyringen skal
ikke bare trygge egen posisjon og makt gjennom undertrykkelsen av rivaliserende
grupper, men utøve kontroll over alle innbyggere i så stor grad at ethvert aspekt