Utgave - Etter Lemkin

ÅRGANG 2, NR. 1 (2010) 55
Innledning
Å fortelle historien om en smertefull fortid kan sies å være en type
forsoningsprosess. Samfunnet, representert ved historikerne, skuer tilbake på
og bearbeider det gjennomlevde ved å fortelle om hva det var som skjedde,
ved å forklare hendelsene, kontekstualisere dem og føye dem sammen til et
meningsfullt hele. Historikeren fortolker og vurderer fortiden – den evalueres og
gis verdi. Den andre verdenskrig er en av de største smertefulle fortidene i det
20. århundret: Krigen brøt opp og rev i stykker sosiale fellesskap på alle nivåer,
fra hele nasjonale samfunn til den enkelte familie. Det er ikke til å undres over at
den har stått i sentrum for de siste 65 årenes historiografiske forsoningsprosesser
i Europa.
Den historiske forsoningsprosessen har tatt forskjellige former i forskjellige
europeiske land. Den belgiske historikeren Pieter Lagrou har omtalt perioden
1945-1965 i Vest-Europa som kjennetegnet av en «patriotisk erindringskultur»
som fokuserte på motstand og endelig triumf, hvilket skyggela vanskeligere sider
ved krigserfaringen – det klareste eksempelet er tilintetgjørelsen av de europeiske
jødene. 1 Senere har vesteuropeiske land, med Tyskland i spissen, bygget en mer
åpen og inkluderende erindringskultur. 2 En tindrende klar fysisk og symbolsk
manifestasjon på dette er Holocaust-monumentet midt i Berlin sentrum.
Så langt Vest-Europa. Hva så med Sovjetunionen og Russland? I øst har den
patriotiske erindringskulturen vært sterkere og mer vedvarende enn i vest. Dette
er kanskje naturlig, gitt at det i en veldig viktig forstand var nettopp sovjetisk
motstands- og offervilje som avgjorde kampen mot Hitler. Det var på de
østeuropeiske og russiske slagmarker Europas skjebne ble avgjort, det var her
Hitlers Tyskland for alvor ble møtt, stoppet og drevet tilbake – til en ufattelig pris
betalt i utalte millioner menneskeliv. 3 Hvordan har historieskrivningen om krigen
utviklet seg i Sovjetunionen og Russland? Hvordan har den historiografiske
forsoningsprosessen sett ut? I det følgende vil jeg forsøke å belyse dette spørsmålet
gjennom en undersøkelse av hvordan sovjetiske og russiske historikere har
fremstilt og fortolket beleiringen av Leningrad. 4
Beleiringen av Leningrad
I grålysningen den 22. juni 1941 veltet over fire millioner tyske og tyskallierte
soldater innover den sovjetiske grensen. Invasjonsstyrkene var delt opp i tre
armégrupper: Nord, Senter og Sør. Armégruppe Nord angrep gjennom Baltikum
i retning Leningrad. Den tyske fremrykningen var svært hurtig, og innen midten
av september hadde tyske soldater kjempet seg vei frem til byens forsteder. Her
kunne de praktisk talt se inn i Leningrad sentrum, som lå en knapp mil unna.
Tema: Forsoning