XI 217 1955 - Statistisk sentralbyrå

Penge- og kredittmarkedet. 113
reserve 252 mill. kr. fritt disponibelt, mens
5 mill. kr. manglet av den pliktige reserve.
8. In [betalinger til staten virker til å trekke
likvides inn fra markedet, mens utbetalinger
fra stat , hn har den motsatte virkning. Alt etter
som in : i betalingene eller utbetalingene er de
største, vil statens transaksjoner bidra til å
reduser- eller øke likviditeten i samfunnet.
Denne likviditetsvirkning» av statens finanspolitiki
gikk både i 1954 og 1955 i retning av
å redus kre likviditeten. Den er nærmere omtalt
i det t lgende.
Hovedt? , kk i utviklingen på penge- og
kredittro o rkedet i 1955.
Før i går over til en mer detaljert drøfting
av utv ilingen på penge- og kredittmarkedet,
kan det være av interesse å se nærmere på renteutviklii
2 en og de hovedtendenser som ellers
har gjc rt seg gjeldende i 1955.
1. F enteutviklingen. En hevning
av rent , ,satsene for bankenes utlån var innledet
alt før Norges Bank hevet diskontoen. Etter
at mak - imalrenten for nye utlån ble opphevet
fra 15. , lesember 1953, gikk enkelte forretningsbanker
til en oppjustering av renten for visse
utlånst per. Tendensen til renteoppgang ble
ytterlig- :re markert da forretningsbankene i
Oslo off; Bergen den 22. januar 1955 vedtok å
heve v .ase minstesatser for utlån mot veksler,
vekselo ►[igasjoner og gjeldsbrev med 0.5 prosent.
Renteh vningen var således til dels gjennomført
dei, forretningsbankene den 15. februar,
samme dag som diskontoforhøyelsen ble gjort
gjelden ' .e, besluttet at minstesatsene for alle
utlånst , per skulle justeres opp i samsvar med
den ny, diskontosats. Tabell 105 viser de mest
brukte 'entesatser for en del utlånstyper i forretning
ankene før og etter rentehevningen.
Tabell 105. Utlånsrenten i forretningsbankene.
Prosent.
Utlånstyper
Veksler
Vekselc )ligasjoner og
gjeld brev
Kassek ditt
Økin,:.'en i bankenes utlånsrentesatser var en
av de ' ing som var ventet etter diskontohevningen.
Det er vanlig praksis at forretnings- og
sparebs ukene umiddelbart justerer sine utlånsog
inni . nsrentesatser som svar på en diskontoendring
Rentesatsene for bankinnskott økte
derfor .: )m lag samtidig. Således vedtok forret-
8 -- Økonomisk utsyn.
For rentehevningen
2.5-3
3.5-4
3.75
Etter rente -
hevningen
3.5-4
4.5-5
4.75
nings- og sparebankene i Oslo den 16. februar
å heve renten for innskott på oppsigelse med
1 prosent. Renten for innskott på 3 måneders
oppsigelse ble satt til 2.5 prosent og på 6 måneders
oppsigelse til 3 prosent. Tilsvarende forhøyelser
ble gjennomført av bankene ellers i
landet. For termininnskott ble renten i forretningsbankene
satt opp fra 1. juni. Renten for
6 måneders innskott ble satt til 2 prosent (tidligere
0.75 prosent), for 9 måneders innskott til
2.5 prosent (tidligere 1 prosent), for 12 måneders
innskott til 3 prosent (tidligere 1.25 prosent)
og for 18 måneders innskott til 3.5 prosent (tidligere
1.5 prosent) . Renteforhøyelsen for termininnskott
hadde sammenheng dels med de nye
statskasseveksler, som ble innført ved ordningen
av 17. juni, og dels med bestemmelsene om
innskottsreserver i Norges Bank.
Rentehevningen fikk også konsekvenser for
obligasjonsmarkedet. I og for seg vil alltid en
hevning av renten for kortsiktige lån trekke
obligasjonsrenten etter seg. Et forhold som
denne gangen førte til en rask tilpassingsprosess,
var at staten samtidig med diskontoforhøyelsen
annonserte at den ville legge ut på markedet
et lån på hele 400 mill. kr. til 4 prosent. Dette
var en betydelig høyere rente enn hva som
svarte til den effektive rente på eldre, lavt forrentede
lån. Kursene på slike eldre lån med lav
rente falt derfor omgående. For en bestemt
serie statsobligasjoner (1946 III) steg den effektive
rente på kort tid fra 3.57 til 4.26 prosent.
De første lån som ble lagt ut til høyere rente, ble
mottatt med stor interesse, kanskje særlig fordi
de bød på vesentlig bedre vilkår enn markedet
var vant til. Men som det ofte skjer når rentenivået
heves, gikk det forholdsvis kort tid før
markedets holdning tilpasset seg det nye og
høyere nivå. Interessen for de nye obligasjoner
ble derfor etter hvert mindre. Noe gjorde det
nok også at den likviditetstilstramming som
var tilsiktet etter hvert ble følbar. Den effektive
rente fortsatte derfor å stige utover sommeren.
Det ble da ikke lenger så lett å få avsatt
nye obligasjonslån, og det kan nevnes at
Norges Bank alt fra april måtte foreta ikke
ubetydelige støttekjøp av statens 4 prosent obligasjoner
for å hindre kursfall.
Rentehevningen er bare ett av de pengepolitiske
tiltak som har vært virksomme i 1955.
Det er derfor vanskelig å gi en vurdering av
hvilke virkninger rentehevningen isolert sett
har hatt. Det kan imidlertid være grunn til å
peke på at rentehevningen gjorde det mulig å
legge ut betydelige statslån til offentlig tegning.
Derved ble det som vi senere skal se, oppnådd
en ikke uvesentlig tilstramming av likviditeten.
Men dette kunne ikke skje uten konsekvenser
for kursene på eldre obligasjoner. Statistisk
Sentralbyrås kursindeks falt således fra 91.2 i