XI 217 1955 - Statistisk sentralbyrå

Vareomsetningen med utlandet. 17
av disse tilfelle vil vi altså komme opp i 90
prosent. Foreløpig har det ikke vært aktuelt å
frigi tankskip, og når det gjelder bilimporten,
som utgjør en viktig del av den regulerte import,
må det regnes med at fri import vil bety
en sterk belastning på valutareservene. På den
annen side er det i øyeblikket heller ikke aktuelt
å innskrenke frilistingen. Et avgjørende moment
er forholdet til våre eksportnæringer. Norge er
i større grad enn de fleste andre land avhengig
av utevriksøkonomien og må tillate en størst
mulig fri import for å kunne nyte godt av frilistingen
i andre land.
Uten å endre frilistingen har myndighetene
søkt å skjære ned importen ved å begrense
lisensieringen. Dette byr imidlertid på problemer,
fordi en nedskjæring av importen i
mange tilfelle kan ha betydelige skadevirkninger.
Blant de varer som er undergitt regulering,
er det mange råstoffer, halvfabrikater og
utstyr ti eksportindustrien eller til bedrifter som
må konkurrere med importerte frilistevarer. En
nedskjæring av importen av slike varer ville
kunne I ore til minsket eksport eller til økt import
av frilistevarer. Også handelspolitiske hensyn
beg renser mulighetene for eller hensiktsmessigh
uten av en begrensning av importen av
en rekke varer. Under de varebytteavtaler
Norge har med en rekke land, har vi bundet
oss til importkontingenter for mange varer,
mens v i til gjengjeld har fått kvoter for visse
norske eksportvarer, som det ellers kunne være
vanskelig å få avsatt. Vi har også en rekke
viktige forbruksvarer som korn, sukker, kaffe
og drikkevarer under den regulerte import. En
nedskjæring av importen av disse varer vil
vanskelig kunne gjennomføres uten at det samtidig
tillates prisforhøyelser eller innføres innenlandsk
rasjonering av varene.
De nevnte forhold viser at det er svært mange
regulerte varer der importen meget vanskelig
kan skjæres ned. Skal importen begrenses i
vesentlig grad gjennom lisensieringen, må det
skjæres desto kraftigere ned på importen av
forholdsvis få varegrupper. Dette er bakgrunnen
for at blant annet bilimporten har vært holdt
nede så sterkt som tilfellet er.
Også gjennom medlemskapet i Den européiske
betalingsunion (EPU) har Norge i stor utstrekning
gitt avkall på å bruke mengdereguleringer
og andre direkte inngrep i handelen med utlandet.
I juni 1955 ble det bestemt at EPU
skulle forlenges med ett år inntil 30. juni 1956.
Samtidig ble det gjennomført enkelte viktige
endringer i statuttene som blant annet fastsetter
at oppgjøret av et lands underskott overfor
de andre medlemsland etter 1. august skal
skje ved innbetaling av 75 prosent i gull eller
dollar, mens de gjenstående 25 prosent ytes som
kreditt :fra Unionen.
2 ---• Økonomisk utsyn.
Mulighetene for å begrense importen ved å
heve tollsatsene er ikke store. Gjennom sin tilslutning
til Generalavtalen for tolltariffer og
handel (GATT) har Norge gått med på å binde
tollsatsene for størstedelen av importen. Dessuten
har GATT bestemmelser om begrensninger
i bruken av importrestriksjoner m. v. Den tredje
gyldighetsperiode for GATT-avtalen om tollbindinger
utløp 30. juni 1955, men partene er
blitt enige om å forlenge avtalen inntil utgangen
av 1957.
I februar 1954 ble den såkalte maskinanmerkning
i tolltariffen endret slik at en rekke maskiner
som tidligere var fritatt for toll, ble belagt
med toll på 10-20 prosent av verdien.
Noen endringer av tollsatsene av større betydning
er ikke foretatt i 1955. Derimot ble det
fra 15. februar 1955 pålagt en midlertidig 10
prosents avgift til statskassen på import av
motorkjøretøyer og traktorer. Denne avgift
har samme virkning som en tilsvarende tollforhøyelse.
Ved beregning av avgiften bestemmes
innførselsverdien etter de samme regler
som gjelder for bestemmelse av tollpliktig verdi
av varer som svarer verditoll, men med tillegg
av toll og trafikkavgift. For importvolumet av
personbiler har avgiften hittil neppe hatt noen
betydning, da det likevel etterspørres flere biler
enn det tillates importert.
Til februartiltakene hørte også en 10 prosents
avgift på kontrahering av skip. Denne
virket til å begynne med nesten som en kontraheringsstopp.
I juni vedtok imidlertid Stortinget
at avgiften skulle falle bort når terminbeløpene
blir dekket ved lån i byggelandets
valuta, ved valuta skaffet til veie ved salg av
skip til utlandet eller på annen nærmere bestemt
måte. Hensikten med dette er å gjøre
rederne interessert i å ta opp lån i utlandet,
slik at skipsimporten ikke direkte belaster våre
valutareserver. Virkningen av disse endringer i
avgiftsbestemmelsene lar seg ikke avgjøre med
sikkerhet.
Importen fra dollarområdet er i sin helhet
regulert. Importen fra dette området omfatter
hovedsakelig matvarer, fôrstoffer og viktige råvarer
til industrien og er i 1955 søkt opprettholdt
i omtrent samme omfang som i 1954.
Også i 1955 har en betydelig del av vår
utenrikshandel vært regulert ved tosidige avtaler.
Disse avtaler er av forskjellig art. Noen
av dem er generelle bestevilkårsavtaler, men
i flere avtaler er det fastsatt bestemte kvoter
for varebyttet. Norge har nå løpende avtaler
med de fleste européiske land og dessuten med
Argentina, Brasil, Costa Rica, Ecuador, India,
Indonesia, Israel og Pakistan.
Det norske importoverskott er vesentlig oppstått
i samhandelen med EPU-landene. I samhandelen
med de øst-européiske land hadde