Mortepumpen nr. 2 2009 - Stavanger kommune
Mortepumpen nr. 2 2009 - Stavanger kommune
Mortepumpen nr. 2 2009 - Stavanger kommune
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
grønnsaker og blomster. Like nedenfor<br />
hvor vi sto, var det boder som solgte flettede<br />
sivsko og lyseblå ullunderbukser. De<br />
var visst hjemmelagede. Jeg husker at<br />
bestefar gikk med sånt undertøy.<br />
Han fortsetter med flere minner fra<br />
området i sentrum, men var også opptatt<br />
av muligheten til å få seg et bad i sjøen.<br />
De spurte seg fore hos vertskapet de leide<br />
hos, men de var visst ikke særlig opptatt<br />
av badeliv. Etter hvert ble det kjent at<br />
Strømvik bad eksisterte. Faktisk i gåavstand<br />
fra hvor de bodde. Selvsagt var Sola<br />
attraktivt, med sandstrand og flyplass.<br />
Vaulen var også et sted, men da måtte<br />
man bruke toget. – Etter hvert fikk jeg<br />
mast meg til å få far til å følge meg til<br />
Strømvik, forteller han. – Jeg så for meg<br />
en liten vik med sandstrand hvor jeg<br />
kunne vasse ut i, blanke svaberg hvor en<br />
kunne sitte å kle av seg. Vi gikk ned paralellgaten<br />
hvor vi bodde, over jernbanelinjen<br />
på en trebro med mange trinn. Kom så<br />
over på andre siden av jernbanen i en<br />
bydel som het Paradis. Der lå en stor, gruset<br />
plass med et fotballmål i hver ende.<br />
Jeg forsto at det var en fotballbane. Så<br />
gikk vi langs et vann som het Hillevågsvannet,<br />
utover i retning Strømvik. Det luktet<br />
stramt hele veien. All kloakken i <strong>Stavanger</strong><br />
rant visstnok ut i dette vannet.<br />
Uhumskhetene lå og duppet som svisker i<br />
sviskesuppe. En trang åpning noen få<br />
meter skapte kontakt mellom den store<br />
fjorden og vannet. Det lå mange motorbåter<br />
fortøyde langs strendene. Innerst i kroken<br />
lå båthuset til en roklubb.<br />
Men Strømvik var visst ikke den<br />
«perle» Andreassen hadde tenkt seg. Han<br />
fortsetter:<br />
– Badet var noen sementerte bassenger<br />
med grumset vann. En «kum» for guttene<br />
og en for jentene.Over det hele raket et<br />
rødt stupetårn med tre stupebrett i forskjellig<br />
høyde. «14 grader i vannet», sto<br />
det på en liten tavle. Bunnen var ujevn.<br />
Jeg sto i vann til magen med håndflatene<br />
foran meg, klar til å legge på svøm for å<br />
ta de fire–fem takene jeg kunne før jeg<br />
nådde bunnen. Alltid kom det noen kropper<br />
i veien. Alle ropte til hverandre. Men<br />
ingen til meg. Det kom ingen klar bane<br />
eller sjanse slik at jeg kunne øve på svømmeferdighetene<br />
mine. Jeg satte meg derfor<br />
på huk og tok noen tak. Men da dyttet<br />
noen gutter meg slik at jeg endte under<br />
vann og slukte en munnfull av det skittengrå<br />
vannet. Da gikk det opp for meg at<br />
ingen ville savnet meg om jeg var blitt liggende<br />
der, hvis ikke far, i hatt og frakk<br />
hadde stått der på kanten og tålmodig<br />
ventet på at jeg skulle bli ferdig med å<br />
nyte «sommerens gleder».<br />
Våland skole – et møte uten<br />
særlig sødme<br />
Andreassen skulle gå på Våland skole.<br />
Dagen etter skolen hadde begynt, ble<br />
familien av vertinnen minnet om at den<br />
skolen han skulle gå på hadde begynt<br />
dagen før. Faren fulgte ham da dit hvor de<br />
i første etasje møtte skolens overlærer, en<br />
stor kraftig og skallet mann som het Peter<br />
Molaug. – Med en stemme som kom langt<br />
nede fra magen, forteller han. – Derved<br />
var jeg blitt elev i Storækres fjerde klasse.<br />
Da jeg kom inn i klasserommet, reiste alle<br />
elevene seg og lærer Storækre ønsket meg<br />
velkommen. Jeg fikk en pult ved vindusrekka.<br />
Det var bare gutter i klassen, hele<br />
32. Klassemiljøet var velkjent. Fem rekker<br />
trauste, brunmalte pulter etter hverandre.<br />
Pultene hadde ikke hjul, men<br />
utstyrt med ryggstø og fotbrett. Under<br />
9
Change language