Veiledning - Morsmål for språklige minoriteter - Udir.no

Her nevnes bare noen få sentrale områder der norsk i særlig grad skiller seg
fra svært mange andre språk. Under forslag til videre lesing nedenfor er det
oppgitt noen artikler som kan gi mer innblikk i særtrekk ved norsk. Mer om
dette finnes også i kapittel 6. Kunnskaper om språklige særtrekk kan være
utgangspunkt for et sammenliknende perspektiv i opplæringen, der tospråklige
lærere supplerer med sine kunnskaper i morsmål og om forskjeller mellom
elevens førstespråk og norsk.
Noen av de sentrale forskjellene mellom norsk og en rekke andre språk finnes
i lydsystemet og i grammatiske kategorier som verb, substantiv og setningsstruktur.
Lydsystem
Norsk har mange konsonantgrupper, og konsonantgrupper kan forekomme
både i framlyd og utlyd. Eksempler på dette har vi i ord som skaft, skremt,
friskt. Noen språk har ingen konsonantgrupper, det vil si at stavelsesstrukturen
er (konsonant) – vokal – (konsonant), slik som norsk har det i ordene tak,
ta, at. Andre språk kan ha konsonantgrupper i utlyd og innlyd, men bare én
konsonant i framlyd. Det gjelder mange av de språkene som er representert
i norsk skole, som arabisk, persisk, tyrkisk, urdu. En elev som skriver De solo
dirike og sipise mat, har satt inn en vokal mellom de to første konsonantene
i ”drikke” og ”spise”. En annen ordform som kan forekomme er espiser. I
begge tilfeller blir stavelsesstrukturen den samme som den eleven har i
morsmålet sitt. Slike eksempler kan en se i en tidlig fase av norskinnlæringen
hos elever med blant annet de nevnte førstespråkene.
Det er uvanlig at språk har så mange som ni vokaler, slik det er i norsk. Fem
vokaler, slik som i for eksempel spansk og russisk er langt mer vanlig. Når
et språk har mange vokaler, må vokalene uttales presist for at betydningen
skal komme klart fram. I norsk er det spesielt vokalene ø, y og u, som er
vanskelig å uttale. Dette er fremre lyder som uttales med runde lepper. Slike
vokaler er sjeldne i verdens språk. Det vanlige er at fremre lyder er urundet,
slik som de norske i, e, æ, mens bakre lyder er runde, slik som o og å. Når vi
skal snakke et nytt språk, strever vi først og fremst med lyder og lydkombinasjoner
vi ikke er vant med. Dette er en forklaring på hvorfor mange innlærere
av norsk sier /ni/ for /ny, /omoli/ for /umuli/, /goll/ for /gull/ og /måte/ for
/møte/.
I norsk må en også være oppmerksom på lengden på vokalene. Forskjellen
i lengde er betydningsbærende, som for eksempel i tak og takk, spise og
spisse.
Bøyning
Hvor mye bøyning det er, og hva slags ord som bøyes, varierer veldig fra
språk til språk. I norsk er det relativt mye bøyning. Bøyningsendelser er betydningsbærende,
for eksempel forteller endelsen –et i verbet kastet om at
hendelsen skjedde i fortid. Norsk har også bøyningsendelser som markerer
18