TROMS - ALLE TIDERS MØTESTED - Troms fylkeskommune

Bogastille (skyteskjul for jegere). Fra Stortinden i Torsken kommune. Foto: Harald Johnsen
Forhistorie
Vår kulturhistorie starter etter at isen trakk seg tilbake.
Menneskene bosatte seg først på kysten og langs vann
og vassdrag. Ressurstilgangen var god. I havet var
det rikdommer i form av fisk, hval og sel. I elver og
vann stod ørret og laks tett. I skogen var det småvilt,
storvilt, bær og sopp. Mange steder i Troms finner vi
boplasser fra steinalderen fortsatt synlig i terrenget. Fra
perioden fra isen trakk seg tilbake og fram til 4 500 f.Kr
(eldre steinalder) er de vanligste sporene fra bosetting
steinredskaper og avslag fra redskapsproduksjon.
Boligene i eldre steinalder ble oftest lagt oppå bakken,
eller gravd grunt ned. Derfor er det sjelden vi kan se de
eldste hustuftene som søkk i bakken. Dette skyldes at
myrer og torvtilvekst i dag dekker flatene som en gang
var tørre grusrygger. På Tønsnes i Tromsø kommune
har de siste årenes utgravninger avdekket unike funn av
store hustufter under tykke torvlag. Disse husene sto på
neset ut mot det fiskerike Grøtsundet for mer enn 9000
år siden.
Gjennom hele eldre og yngre steinalder finner vi de
vanligste boplassene på gamle strandvoller langs datidens
strandlinjer. Etterhvert som innlandsisen smeltet helt bort
og vegetasjon og vilt spredte seg innover dalene og opp
mot fjellene, ble det også vanlig å ta i bruk innlandet.
Steinalderbefolkningen hadde stor kunnskap om
bruk av ressursene på land og hav. De var mobile og
hadde vidstrakte kontakter mot sør, øst og nord. Det
var samfunn med store fellesboplasser og mindre
sesong- og jaktplasser. Vi må regne med at de levde i
grupper på opp til noen hundre personer innenfor store
”hjemstedsarealer” eller territorier. Selv om folk fisket og
drev jakt, var planteføde en vesentlig del av kosten, og en
form for kultivering av vekster og planteområder må ha
vært vanlig. Overgangen fra jeger- til jordbrukstilværelse
skjedde gradvis. For omkring 4000 år siden ble det
vanlig over hele landet å drive med tamdyr, sannsynligvis
sau. Ull var en ressurs som ble brukt både til klær og
husdekke. Båten var viktig i disse samfunnene, og vi må
regne med at ullklær var en livsnødvendighet til sjøs også
i steinalderen. Senere, da folk brukte større båter med
seil, ble ulla en uvurderlig rikdom.
Tamdyrhold førte til at det ble praktisk å bli boende på
samme boplass over lengre tid enn før. Mange steder
måtte dyra ha skjul om vinteren, og det har sannsynligvis
vært vanlig å ha sauer og mennesker i samme hus. Det
gav varme, og møkk var brukbart både til brensel og
til å tette veggene mot trekk. Samtidig levde grupper av
befolkningen fortsatt primært som jegere. Flere steder,
20