Røykevaksine - Lokalavisen

40 UKE: 03.2010
Hanen i hønekurven
Thorir Hergeirsson tok over
etter Marit Breivik som trener
for kvinnelandslaget i håndball i
sommer. Han føler presset, men
har ikke prestasjonsangst når
han nå skal ta opp tråden etter
Norges trenerdronning.
– Jeg er bare et menneske, og det
ville være løgn og si at jeg ikke
merker et visst press. Men det er
helt normalt. Jeg har en jobb det
er mye oppmerksomhet rundt. Det
stilles høye krav og settes store forventninger.
Heldigvis har jeg gode
folk rundt meg, samt lang erfaring
som trener. Alt dette hadde jeg
kalkulert med før jeg tok jobben,
sier Hergeirsson.
Marit Breivik annonserte sin
avgang i januar i fjor. Hergeirsson
fikk tilbud om jobben i mars.
– Var du noen gang i tvil om du
skulle si ja?
– Mange ganger. Jeg pendlet
mellom å være helt sikker på at
jeg ville ha jobben til å være helt
sikker på at jeg ikke ville ha den.
Det gikk tre måneder fra Marit
Breivik ga seg, til håndballforbundet
spurte meg. I løpet av disse tre
månedene tenkte jeg mye på hva
jeg skulle si hvis jeg fikk tilbudet.
Og jeg var sikker på at jeg ville
si ja. Men da jeg fikk et konkret
spørsmål, ble jeg ikke så sikker
lenger. Da måtte jeg ta stilling til
tilbudet på en helt annen måte,
sier han.
Tilfeldighet og kjærlighet
Den nye landslagstreneren har bestilt
en svart kaffe og satt seg ved
et bord på kafeen i annen etasje
på Jærhagen på Klepp. Her er han
ofte. Forbipasserende hilser og
ønsker lykke til.
– Hvorfor sa du ja til slutt da?
– Fordi det er en spennende og
utfordrende jobb der jeg får samarbeide
med mange dyktige folk. Det
er en jobb med høye mål og store
visjoner. Det appellerer til meg.
Jeg fikk en sjanse til å realisere og
teste ut mine lederegenskaper. Det
var ett steg videre. Jeg er skrudd
sammen slik at jeg liker konkurranser
og utfordringer. Skulle jeg
ende opp med å angre på noe,
måtte det være at jeg hadde tatt
jobben, sier islendingen.
Hergeirsson kom til Norge i 1986.
Han skulle være her i to år for å
studere ved Idrettshøgskolen i
Oslo. Det er 24 år siden. I følge
ham selv var det en kombinasjon
av tilfeldigheter og kjærligheten
som gjorde at han ble i Norge.
Hergeirsson fikk nemlig tilbud
om trenerjobb for Elverum etter
Idrettshøgskolen. Og det syns han
passet fint. Derfor flyttet han dit.
Og mens han trente herrelaget,
spilte det ei jente som het Kirsten
på damelaget. Det endte med kjærlighet,
men ikke ved første blikk.
– Det skjedde ikke noe de første
årene, sier Hergeirsson.
– Hvorfor ikke?
– Nei, vi hadde vel nok med hver
våre ting, sier han og tar en slurk
av kaffen.
Men til slutt hadde de ikke nok
med hver sine ting lenger, og
de fikk endelig øynene opp for
hverandre. Etter hvert fikk Kirsten
hjemlengsel, og i 1997 flyttet paret
til Klepp.
– Hun ville bo i Norge, og jeg
trivdes også godt her. Klepp er et
fint sted å bo. Det er sentralt men
allikevel landlig, med kort vei til
sjøen, fjellet og flyplassen.
Og kort vei til flyplassen skulle
bli viktig for Hergeirsson. I 2001
ble han en del av Marit Breiviks
trenerteam for håndballjentene, og
treneren endte opp med nærmere
to hundre reisedøgn i året.
Savner familien
– Det kan være litt slitsomt, men
man blir vant med det. Og det
hadde ikke vært mulig uten full
støtte fra familien. Men sånn har
livet vært siden Kirsten og jeg
flyttet sammen i 1992. Og ungene
kjenner ikke til noe annet, sier
trebarnsfaren.
– Savner du familien din når du er
ute og reiser?
– Ja, det gjør jeg. Og spesielt på
slutten av et mesterskap. Når jeg
er på vei hjem og sitter værfast
i Frankfurt for eksempel. Det er
pyton. Og når minstemann beskylder
meg for å være for mye borte.
Da får jeg dårlig samvittighet. Jeg
har faktisk bare vært hjemme en
desember måned de siste 15 årene.
Det er ikke mye adventstid jeg har
hatt sammen med familien, sier
han og ser ned i kaffekoppen.
– Men alle jobber har gode og
dårlige sider. Man kan ikke få i
både pose og sekk. Man må gi noe
for å få noe. Jeg har for eksempel
perioder der jeg har hjemmekontor.
Da kan jeg styre tiden selv, og
jobbe mye et par dager for så å ta
en hel dag fri. Selv om det også er
blitt vanskeligere nå enn i forrige
jobben. Håndball er en helårsidrett.
Det er hektisk aktivitet store deler
av året.
Fagbrev som snekker
I tillegg til hovedfag i idrett, er
Hergeirsson utdannet lærer, og
har fagbrev som snekker. 13 år
gammel begynte han å jobbe som
håndlanger for en byggmester
i sommerferien. Etter to år ble
han tilbudt fast jobb hvis han tok
snekkerutdannelse. I Island er det
nemlig vanlig å ta to utdannelser
på en gang. Dermed tok Hergeirsson
fagbrev som snekker parallelt
med idrettsgymnaset.
– Noe sier meg at du ikke fikk mye
bruk for fagbrevet?
– Nei, det var idretten som fanget
min interesse. Hele barndommen
og ungdomstiden min var preget av
idrett. Jeg vokste opp i et lite miljø
og alle barna gikk mellom de forskjellige
idrettene. Jeg spilte både
håndball og fotball, svømte og drev
med badminton, sier Hergeirsson.
Allerede som 16-åring begynte han
som håndballtrener.
– Vi fikk ny idrettshall da jeg var
14 år, og håndballgruppen vokste
kraftig. Da var det etter hvert
naturlig for meg å begynne å trene
de yngre lagene, sier han.
Og snekkerkunnskapene holder
han ved like på hjemmebane.
– Da vi bygde huset vårt, gjorde vi
det meste innvendig selv. Men jeg
har også kjøpt snekkertjenester.
Det har litt med tid å gjøre, sier
han.
Angrer på spilleslutt
Hergeirsson har siden gjennomført
alle trenerkursene i Norges Håndballforbunds
trenerutdannelse.
Han har også tatt det Europeiske
Håndballforbundets Master-
Coachgrad, hvilket gjør han til den
høyest utdannede håndballtreneren
i Norge.
– Nå er det ikke sånn at de som
har høyest utdannelse trenger å
være de beste trenerne. Utdannelse
alene er ikke godt nok. Man må ha
kompetanse også, sier han.
Treneren har også spilt håndball
selv. Blant annet var han innom
Bekkelaget mens han gikk på
Idrettshøgskolen.
– Jeg ga meg tidlig som håndballspiller,
og det er noe jeg ofte har
angret på. Da jeg først hadde lagt
bort spillerdelen for å bli trener,
var det vanskelig å komme tilbake.
– Var du god?
– Jeg var en alright spiller. Jeg var
habil, men hadde ingen sjanse til å
spille på landslaget, verken i Island
eller i Norge. Så god var jeg ikke,
sier han og tar en liten pause før
han trekker på skuldrene.
– Eller, ja ja, man vet jo aldri. Men
jeg tror ikke det.
God lagånd
VM I kina er avsluttet for en drøy
måned siden. Hergeirssons første
store mesterskap som hovedtrener
endte med bronse.
– Er du fornøyd?
– Jeg er rimelig godt fornøyd. Det
overordnede målet er at vi skal
være med og kjempe om medalje i
alle de store mesterskapene.
– Hva manglet dere for å ta gullet?
– Vi manglet stabilitet i spillet, noe
som delvis skyldes nye spillere og
helsetilstanden til en del nøkkelspillere,
sier Hergeirsson og legger
til at folk fleste har kort hukommelse,
og husker best de siste
prestasjonene til laget.
– Mange glemmer at vi har vært
på både sjette og niende plass i
VM tidligere. Det er viktig å se
resultatene over tid, sier han.
En av de sterkeste sidene til det
norske damelandslagets er den
gode lagånden. Dette har den nye
treneren tenkt å jobbe videre med.
– Godt samhold betyr enormt mye
i forhold til å tåle nederlag og svingninger
i prestasjoner. Det må til
for å komme tilbake etter enkelttap
og et svakt mesterskap. Men dette
er ikke noe som går av seg selv.
Vi jobber hele tiden med hvilke
verdier som er viktige for oss, og
med å sette verdiene ut i praksis.
Man må gå runden gang på gang i
og med at vi stadig får nye spillere
og trenerteamet forandrer seg. Vi
snakker mye om toleranse, at vi er
ulike og at vi skal ha plass til ulike
personlige legninger, menneskesyn
og samfunnssyn. Alle for en og en
for alle, sier han.
Mer tålmodig
– Hva er dine sterkeste sider som
trener?
– Da må du nesten spørre de jeg
jobber med, sier Hergeirsson og
slår ut med hendene.
– Men jeg har lang og bred erfaring,
er veldig målbevisst, og så
har jeg blitt mer tålmodig med
årene. Jeg har gått fra å være en
utålmodig, ung trener, til å ha blitt
ekstremt tålmodig. Noen ganger
litt i overkant tror jeg. Men det
gjelder å se prestasjoner over tid
og ha is i magen. Dessuten er vår
arbeidsform, med medbestemmelse
og involvering, tidkrevende, sier
Hergeirsson.
Godt humør og mye humor er også
egenskaper treneren trekker frem.
Og i følge ham selv, ler han mye, av
det meste.
– Jeg ler av alt. Også av meg selv.
Det er viktig. Jeg ler av andre og,
hvis de er med på det. Men jeg
har det ikke morsomt på andres bekostning
mot deres vilje. Humor er
viktig i toppidretten og i stressede
situasjoner. Det løser opp stemningen,
sier han.
– Hva kan du bli bedre på?
– Jeg kan alltid gi flere
tilbakemeldinger til spillerne. Det
får de aldri nok av. Det er viktig å
se spillerne, sier han og tømmer
kaffekoppen, før han går hjem en
kjapp tur for å pakke kofferten. Om
noen dager skal han igjen kjøre
den velkjente veien mellom Klepp
og Sola for å sette seg på flyet for
nok en tur i embets medfør.
Tekst og foto: Marte Frimand