40 UKE: 03.2010 Hanen i hønekurven Thorir Hergeirsson tok over etter Marit Breivik som trener for kvinnelandslaget i håndball i sommer. Han føler presset, men har ikke prestasjonsangst når han nå skal ta opp tråden etter Norges trenerdronning. – Jeg er bare et menneske, og det ville være løgn og si at jeg ikke merker et visst press. Men det er helt normalt. Jeg har en jobb det er mye oppmerksomhet rundt. Det stilles høye krav og settes store forventninger. Heldigvis har jeg gode folk rundt meg, samt lang erfaring som trener. Alt dette hadde jeg kalkulert med før jeg tok jobben, sier Hergeirsson. Marit Breivik annonserte sin avgang i januar i fjor. Hergeirsson fikk tilbud om jobben i mars. – Var du noen gang i tvil om du skulle si ja? – Mange ganger. Jeg pendlet mellom å være helt sikker på at jeg ville ha jobben til å være helt sikker på at jeg ikke ville ha den. Det gikk tre måneder fra Marit Breivik ga seg, til håndballforbundet spurte meg. I løpet av disse tre månedene tenkte jeg mye på hva jeg skulle si hvis jeg fikk tilbudet. Og jeg var sikker på at jeg ville si ja. Men da jeg fikk et konkret spørsmål, ble jeg ikke så sikker lenger. Da måtte jeg ta stilling til tilbudet på en helt annen måte, sier han. Tilfeldighet og kjærlighet Den nye landslagstreneren har bestilt en svart kaffe og satt seg ved et bord på kafeen i annen etasje på Jærhagen på Klepp. Her er han ofte. Forbipasserende hilser og ønsker lykke til. – Hvorfor sa du ja til slutt da? – Fordi det er en spennende og utfordrende jobb der jeg får samarbeide med mange dyktige folk. Det er en jobb med høye mål og store visjoner. Det appellerer til meg. Jeg fikk en sjanse til å realisere og teste ut mine lederegenskaper. Det var ett steg videre. Jeg er skrudd sammen slik at jeg liker konkurranser og utfordringer. Skulle jeg ende opp med å angre på noe, måtte det være at jeg hadde tatt jobben, sier islendingen. Hergeirsson kom til Norge i 1986. Han skulle være her i to år for å studere ved Idrettshøgskolen i Oslo. Det er 24 år siden. I følge ham selv var det en kombinasjon av tilfeldigheter og kjærligheten som gjorde at han ble i Norge. Hergeirsson fikk nemlig tilbud om trenerjobb for Elverum etter Idrettshøgskolen. Og det syns han passet fint. Derfor flyttet han dit. Og mens han trente herrelaget, spilte det ei jente som het Kirsten på damelaget. Det endte med kjærlighet, men ikke ved første blikk. – Det skjedde ikke noe de første årene, sier Hergeirsson. – Hvorfor ikke? – Nei, vi hadde vel nok med hver våre ting, sier han og tar en slurk av kaffen. Men til slutt hadde de ikke nok med hver sine ting lenger, og de fikk endelig øynene opp for hverandre. Etter hvert fikk Kirsten hjemlengsel, og i 1997 flyttet paret til Klepp. – Hun ville bo i Norge, og jeg trivdes også godt her. Klepp er et fint sted å bo. Det er sentralt men allikevel landlig, med kort vei til sjøen, fjellet og flyplassen. Og kort vei til flyplassen skulle bli viktig for Hergeirsson. I 2001 ble han en del av Marit Breiviks trenerteam for håndballjentene, og treneren endte opp med nærmere to hundre reisedøgn i året. Savner familien – Det kan være litt slitsomt, men man blir vant med det. Og det hadde ikke vært mulig uten full støtte fra familien. Men sånn har livet vært siden Kirsten og jeg flyttet sammen i 1992. Og ungene kjenner ikke til noe annet, sier trebarnsfaren. – Savner du familien din når du er ute og reiser? – Ja, det gjør jeg. Og spesielt på slutten av et mesterskap. Når jeg er på vei hjem og sitter værfast i Frankfurt for eksempel. Det er pyton. Og når minstemann beskylder meg for å være for mye borte. Da får jeg dårlig samvittighet. Jeg har faktisk bare vært hjemme en desember måned de siste 15 årene. Det er ikke mye adventstid jeg har hatt sammen med familien, sier han og ser ned i kaffekoppen. – Men alle jobber har gode og dårlige sider. Man kan ikke få i både pose og sekk. Man må gi noe for å få noe. Jeg har for eksempel perioder der jeg har hjemmekontor. Da kan jeg styre tiden selv, og jobbe mye et par dager for så å ta en hel dag fri. Selv om det også er blitt vanskeligere nå enn i forrige jobben. Håndball er en helårsidrett. Det er hektisk aktivitet store deler av året. Fagbrev som snekker I tillegg til hovedfag i idrett, er Hergeirsson utdannet lærer, og har fagbrev som snekker. 13 år gammel begynte han å jobbe som håndlanger for en byggmester i sommerferien. Etter to år ble han tilbudt fast jobb hvis han tok snekkerutdannelse. I Island er det nemlig vanlig å ta to utdannelser på en gang. Dermed tok Hergeirsson fagbrev som snekker parallelt med idrettsgymnaset. – Noe sier meg at du ikke fikk mye bruk for fagbrevet? – Nei, det var idretten som fanget min interesse. Hele barndommen og ungdomstiden min var preget av idrett. Jeg vokste opp i et lite miljø og alle barna gikk mellom de forskjellige idrettene. Jeg spilte både håndball og fotball, svømte og drev med badminton, sier Hergeirsson. Allerede som 16-åring begynte han som håndballtrener. – Vi fikk ny idrettshall da jeg var 14 år, og håndballgruppen vokste kraftig. Da var det etter hvert naturlig for meg å begynne å trene de yngre lagene, sier han. Og snekkerkunnskapene holder han ved like på hjemmebane. – Da vi bygde huset vårt, gjorde vi det meste innvendig selv. Men jeg har også kjøpt snekkertjenester. Det har litt med tid å gjøre, sier han. Angrer på spilleslutt Hergeirsson har siden gjennomført alle trenerkursene i Norges Håndballforbunds trenerutdannelse. Han har også tatt det Europeiske Håndballforbundets Master- Coachgrad, hvilket gjør han til den høyest utdannede håndballtreneren i Norge. – Nå er det ikke sånn at de som har høyest utdannelse trenger å være de beste trenerne. Utdannelse alene er ikke godt nok. Man må ha kompetanse også, sier han. Treneren har også spilt håndball selv. Blant annet var han innom Bekkelaget mens han gikk på Idrettshøgskolen. – Jeg ga meg tidlig som håndballspiller, og det er noe jeg ofte har angret på. Da jeg først hadde lagt bort spillerdelen for å bli trener, var det vanskelig å komme tilbake. – Var du god? – Jeg var en alright spiller. Jeg var habil, men hadde ingen sjanse til å spille på landslaget, verken i Island eller i Norge. Så god var jeg ikke, sier han og tar en liten pause før han trekker på skuldrene. – Eller, ja ja, man vet jo aldri. Men jeg tror ikke det. God lagånd VM I kina er avsluttet for en drøy måned siden. Hergeirssons første store mesterskap som hovedtrener endte med bronse. – Er du fornøyd? – Jeg er rimelig godt fornøyd. Det overordnede målet er at vi skal være med og kjempe om medalje i alle de store mesterskapene. – Hva manglet dere for å ta gullet? – Vi manglet stabilitet i spillet, noe som delvis skyldes nye spillere og helsetilstanden til en del nøkkelspillere, sier Hergeirsson og legger til at folk fleste har kort hukommelse, og husker best de siste prestasjonene til laget. – Mange glemmer at vi har vært på både sjette og niende plass i VM tidligere. Det er viktig å se resultatene over tid, sier han. En av de sterkeste sidene til det norske damelandslagets er den gode lagånden. Dette har den nye treneren tenkt å jobbe videre med. – Godt samhold betyr enormt mye i forhold til å tåle nederlag og svingninger i prestasjoner. Det må til for å komme tilbake etter enkelttap og et svakt mesterskap. Men dette er ikke noe som går av seg selv. Vi jobber hele tiden med hvilke verdier som er viktige for oss, og med å sette verdiene ut i praksis. Man må gå runden gang på gang i og med at vi stadig får nye spillere og trenerteamet forandrer seg. Vi snakker mye om toleranse, at vi er ulike og at vi skal ha plass til ulike personlige legninger, menneskesyn og samfunnssyn. Alle for en og en for alle, sier han. Mer tålmodig – Hva er dine sterkeste sider som trener? – Da må du nesten spørre de jeg jobber med, sier Hergeirsson og slår ut med hendene. – Men jeg har lang og bred erfaring, er veldig målbevisst, og så har jeg blitt mer tålmodig med årene. Jeg har gått fra å være en utålmodig, ung trener, til å ha blitt ekstremt tålmodig. Noen ganger litt i overkant tror jeg. Men det gjelder å se prestasjoner over tid og ha is i magen. Dessuten er vår arbeidsform, med medbestemmelse og involvering, tidkrevende, sier Hergeirsson. Godt humør og mye humor er også egenskaper treneren trekker frem. Og i følge ham selv, ler han mye, av det meste. – Jeg ler av alt. Også av meg selv. Det er viktig. Jeg ler av andre og, hvis de er med på det. Men jeg har det ikke morsomt på andres bekostning mot deres vilje. Humor er viktig i toppidretten og i stressede situasjoner. Det løser opp stemningen, sier han. – Hva kan du bli bedre på? – Jeg kan alltid gi flere tilbakemeldinger til spillerne. Det får de aldri nok av. Det er viktig å se spillerne, sier han og tømmer kaffekoppen, før han går hjem en kjapp tur for å pakke kofferten. Om noen dager skal han igjen kjøre den velkjente veien mellom Klepp og Sola for å sette seg på flyet for nok en tur i embets medfør. Tekst og foto: Marte Frimand
UKE: 03.2010 41