retten til reinmerke og bruk av rein i

de respektive sakene i reindriftsforvaltningens saksarkiv. Dette faller imidlertid utenforrammene av prosjektet, og den fullmakt som SMBS har mottatt fra de som deltok ispørreundersøkelsen. Det er likevel noe overraskende og svært betenkelig at omtrent44 % av de som besvarte spørsmålene om saksbehandlingen gir uttrykk for at de ikkemottok noen form for informasjon om vedtak om sletting. Dette kan selvsagt skyldesflere forhold, deriblant problemer av språklig karakter.I den tidligere omtalte rettssaken som ble anlagt mot staten på grunn av slettingen avreinmerker var spørsmålet om saksbehandlingen et sentralt tema. I forbindelse medlagmannsrettens behandling av ankesaken anførte de ankende parter (de som hadde fåttsine reinmerker slettet) at reindriftsstyrets endelige vedtak i merkesaken må oppheves pågrunn av saksbehandlingsfeil og etter reglene om myndighetsmisbruk. De ankendepartene anførte at vedtakene opprinnelig ble truffet i merkenemda, og at det følger direkteav den aktuelle forskrift at merkenemda ikke er tillagt kompetanse til å avgjøre spørsmålom hvem som har kan ha lovlig adgang til eget reinmerke. De framfører videre at detforøvrig også kan være tvil om merkenemda i det hele tatt tok initiativet til vedtektene.Det indikeres at initiativet i realiteten kom fra reindriftsstyret, noe som taler for atreindriftsstyret hadde tatt et forhåndsstandpunkt i saken. De ankende partene anfører atmerkenemda under enhver omstendighet kun tok snevre praktiske og næringsøkonomiskehensyn i forbindelse med vedtakene, og at sakens kulturelle side, og plikten til å tahensyn til dette i henhold til reindriftslovens § 1, overhodet ikke ble vektlagt. De ankendeparter anfører også at vedtakene er å anse som kollektive og summariske avgjørelser, ogat de berørte parter ikke ble varslet på forhånd. Videre anfører de ankende parter atvedtakene må anses som ugyldige etter læren om myndighetsmisbruk, blant annet fordireindriftsmyndighetene ikke fulgte opp arbeidet med sletting av reinmerker slik at detframstår som mer eller mindre tilfeldig hvem av de fastboende samer som har fått sinemerker slettet og hvem som ikke har fått disse slettet. Det ble anført at dette erforskjellsbehandling som til dels var gjennomført med viten og vilje frareindriftsmyndighetenes side. Staten v/Landbruksdepartementet avviste disse påstandene.Med hensyn til vedtaket i merkenemda ble det fra statens side anført at det faller innunder nemndas skjønnsutøvelse. Staten avviste også at reindriftsstyret hadde begått noen16