retten til reinmerke og bruk av rein i

mønster eller den til hvem hans rett har gått over, kan ved registrering oppnå enerett til åutnytte mønsteret i nærings- eller driftsøyemed. Det offentlige registeret for reinmerkerhar på mange måter samme funksjon som mønsterregisteret, blant annet fordimerkeregisteret identifiserer merkets eier og gjør det vanskelig for uvedkommende til åbenytte seg av merket. Statens sletting av reinmerker bidro til at fastboende samersreinmerker ikke lenger var sikret mot misbruk, og i prinsippet kan hvem som helst somoppfyller kravene for å drive med reindrift søke om å få registrert et slettet reinmerkesom sitt eget merke.Statens rett til å regulere reindriftsnæringen omfatter retten til fastsette visse vilkår fortilgangen til næringen. Dette betyr imidlertid ikke at Staten uten videre også har adgangtil å slette folks reinmerker. Det samme må gjelde i forhold til omfordeling av slettedereinmerker. Slettede reinmerker kan vanskelig overføres til nye eiere uten at opprinneligeier samtykker til slik overføring.Retten til reinmerke ble utførlig diskutert under arbeidet med reindriftsloven av 1933. Detvar den gang en viss uenighet om hvor mange reinmerker den enkelte reineier kunne ha.Den såkalte Finnmark-kommisjonen av 1909 hadde foreslått at hver reineier bare skulleha ett reinmerke med bi-merke for familiemedlemmer. Det framkommer avsaksdokumentene at Lappefogd Brede fant forslaget urimelig. Han ga uttrykk for at detvar vanlig at en reineier hadde flere merker, og hvis det ble påbudt å ha bare et merke,ville en rekke merker som ble ansett å tilhøre en familie falle i det fri og bli tatt i bruk avuvedkommende. Ifølge lappefogd Brede hadde reinmerket ”fra urgammel tid av væretbetraktet som en eiendomsgjenstand.” 15 Diskusjonen under arbeidet med 1933-lovenviser også at man skilte mellom retten til å eie flere merker, og retten til å brukereinmerker. Diskusjonene under arbeidet med 1933-loven er interessante i forhold tilspørsmålet om staten kan frata folk eiendomsretten til eget reinmerke. Det var på 1930-tallet langt på vei akseptert at retten til reinmerke var å betrakte som eneiendomsgjenstand, og at dette bygget på samisk rettsoppfatning. Dette aspektet erfraværende i diskusjonene under arbeidet med 1978-loven, og spørsmål knyttet til retten15 Se NOU 2001:34 om samiske sedvaner og rettsoppfatninger (Kap 8 reindriftsloven av 12. mai 1933).22