Sjekkposten nr. 4 - 2005 - Nvio

Sjekkposten_04-07/32-33 20-06-05 12:02 Side 5ge kom til å se på Kongo som sin privateeiendom, og i de neste 25 år utnyttethan landets rike naturressurser til å skapeseg en eventyrlig privat formue. I1908 var imidlertid både utviklingen ogkritikken kommet så langt at landet bleovertatt av Belgia som stat og de neste50 år ble Kongo administrert som enkoloni kjent som Belgisk Kongo.Etter at den belgiske stat ved årsskiftet1908/09 hadde overtatt ansvaret forområdet, ble landet de neste 50 år fremtil 1959 styrt med fast hånd støttet påeuropeisk kapital, hæren og den katolskekirke. Både landet som helhet og deenkelte provinser ble imidlertid holdtinnbyrdes atskilt og fra andre land isamme geografiske område. Det belgiskesynspunkt var at landet gradvis skulleutvikles til en fullt moderne stat bådeøkonomisk, sosialt, utdanningsmessigog politisk. Utviklingen gikk imidlertidsent. Det fantes i 1959 kun 14 fullt utdannedeakademikere i hele landet, og ihæren var alle offiserene fortsatt hviteselv om man antagelig med hell haddekunnet utdanne en rekke yngre offiserer.Hvis man her hadde vært forutseendeså ville antagelig ikke Force publique(Hæren) ha reist seg og en del grusomheterkunne muligens vært unngått.Belgias ansvarMen Belgia ville først overdra ledelsenog ansvaret for den nye stat når helestyringen kunne overdras samlet til fulltut kvalifiserte kongolesere støttet på etadministrativt og industrielt samfunnsmaskineribemannet med landets egneborgere. Avløsningen av belgierne skulleskje nedenfra og toppstillingene holdesav belgiere helt til det siste.Gjennomføringen av dette programmetmåtte nødvendigvis ta langt mer tid enni nabolandene som var under avvikingfra hhv fransk og britisk koloniadministrasjon.Belgia fikk ikke den nødvendigetid; det fikk heller ikke Kongo. Folketønske frihet straks, og det var dennefeilregningen som ble skyld i det somsenere ble kjent som Kongo-krisen.Frihetens timeHen mot slutten av 1950-årene blåstedet en frihetens vind over den afrikanskekontinent. Flere afrikanske landhadde i 1958 oppnådd uavhengighet.Hensikten var at flere skulle følgeumiddelbart etter. Denne alminneligeforventning gjorde et sterkt inntrykk påde kongolesere som kom til verdensutstillingeni Bruxelles i 1958. Her fikklederne fra de forskjellige deler av Kongofor første gang anledning til å møtesog drøfte hva som allerede skjedde i andredeler av Afrika. Sterkest inntrykkgjorde kanskje den tale som Frankriketspresident de Gaulle holdt i Brazavillesamme år hvor han ga de franske kolonienemuligheten for å velge mellomfull selvstendighet eller selvstyre innenet fransk fellesskap. Fransk Kongo medhovedstaden Brazaville ligger på denandre siden av Kongo-floden, og ikkeuventet ga De Gaulles tale de spede politiskegrupperinger i Kongo veldigvind i seilene. Det neste som skjeddevar at en politisk demonstrasjon i Leopoldvillei januar 1959 utviklet seg tilen politisk oppstand hvor myndighetenslo hardt tilbake. Resultatet var ca 50drepte, men episoden styrket frihetsbevegelseni Kongo ytterligere, og i januar/februar1960 ble det sammenkalt tilen rundebordskonferanse i Bruxelles.Her opptrådte nasjonalisten Patrice Lumumbasom den ildfulle fortaler for de ialt 126 kongolesiske ledere som varmed. Konferansen, som i utgangspunktetvar ment som en sondering med tankepå fremtiden, fikk et overraskendeutfall da den belgiske regjering besluttetå gi Kongo full selvstendighet og uavhengighetfra 30. juni 1960. Basis varimidlertid en del forutsetninger somikke holdt.Hva gikk galt?Det er ikke tvil om at den belgiske regjeringenhadde regnet med at et bredtog dypt lag av belgiske rådgivere skulleha sittet med ved bordet til støtte for denye makthaverne i den vanskelige overgangsfasenlandet nå stod overfor. Manhadde dessuten regnet med at landetsvæpnede styrker Force Publique, hvoringen innfødt hadde avansert utoverunderoffisers grad, fortsatt skulle væreunder kommando av belgiske offiserer.Da frihetsdagen kom var det fra debelgiske kolonimyndigheters side ikketatt noen effektive skritt for å lette overgangenfra kolonistyre til selvstendighet.Man gikk ganske naturlig ut fra at dennye stats ledere ville være så avhengigav den tidligere administrasjon at manstilltiende samtykket. Slik gikk det ikke.Allerede den 4. juli skjedde det mytteri iForce Publique i Lepoldville og dagenetter i en garnison ca 150 km fra hovedstaden.Ingen gjorde noe for å stoppebegivenhetene før det hele kom ut avkontroll. I de første dagene gjorde hellerikke belgierne bruk av sine nasjonalestyrker som var stasjonert i Kongo ettersærlig avtale, fordi Lumumba som nåvar statsminister, ikke ville gi tillatelsetil at belgiske styrker beveget seg ut avsine baseområder. Situasjonen utvikletseg hurtig til panikk. Europeerne flyktetog etterlot seg et samfunn i kaos. Debelgiske offiserene i Hæren, – som nåvar omdøpt til Armee Nationale Congolaise(ACN) fikk sparken samtidig somlandets president – Kasavubu utnevnteto tidligere underoffiserer, hhv Lundulatil general og sjef for Hæren, og Mobutotil oberst og stabssjef.VendepunktetAfrikaniseringen av offiserskorpset varen katastrofe. De nye offiserer haddeoverhode verken utdannelse eller annenbakgrunn for sine nye stillinger, og deble heller ikke adlydt av troppene.Under utnevnelsen av nye offisererhadde den nye, nasjonale regjeringheller ikke tatt hensyn til den megetsterke lagdeling det er innen afrikanskestammer. Dette førte til at man utnevntepersoner i offisersstillinger som i tilleggtil manglende formell utdannelse og erfaring,også av sine landsmenn ble ansettsom uegnede og sosialt uakseptable.Det hele gikk som det måtte gå; Belgiaintervenerte og fløy inn fallskjermstropperfra Europa. Disse troppene ble stasjonertpå til sammen 26 forskjelligesteder i Kongo, delvis for å gjenopprettelov og orden og delvis for å evakuertede gjenværende europeere som nå foretrakkå reise fra landet.Da massakrene i byen Matadi blekjent i hovedstaden gikk også ANC dertil opprør, og panikken bredte seg. Hærenlot seg ikke overtale til å vende tilbaketil sine barakker, og regjeringenLumumba måtte samme dag erkjenne atden var ute av stand til å kontrollereANC. Da regjeringen således ikke påegen hånd maktet å gjenopprette ro ogorden, så regjeringen seg om etter hjelputenfra. Belgia var naturligvis utelukketav politiske årsaker, og forskjellige kongolesiskeledere søkte uavhengig avhverandre hjelp fra USA, Sovjet-unionen,Ghana og fra De Forende Nasjoner.Den 10. juli dvs dagen før Matadi-affærenog Katangas løsrivelse, hadde Kasavubuog Lumumba muntlig henvendtseg til FNs stedlige representantDr Ralph Bunche var i Kongo på vegneav FNs generalsekretær Dag Hammarskjöldog anmodet om teknisk hjelp til ågjenopprette disiplinen i ANC og igjensette administrasjonen på fote. Dagen etterdvs den 11. juli og samme dag sombegivenhetene i Matadi, var situasjonenlangt mer hektisk. Kasavubu ogLumumba var fraværende angivelig påreise, så to ministere leverte en skriftliganmodning til USAs ambassadør om3.000 mann amerikanske tropper tilhjelp straks. Ambassadøren henviste sakentil Washington som 12. juli vendtetommelen ned og henviste til FN. USAønsket ingen konfrontasjon med Storbritanniaog Belgia.Forts. neste sideSjekkposten4-2005 5