Sjekkposten nr. 4 - 2005 - Nvio

More documents

Recommendations

Info

Sjekkposten_04-07/32-33 20-06-05 12:02 Side 6Forts. fra forrige sideFN griper innAllerede samme dag som det nye Kongoanmodet om militær hjelp fra USA dvs11. juli sendte også Kasavubu ogLumumba telegram til FN med krav omat de belgiske fallskjermstropper måttetrekkes tilbake innen 48 timer. Enn videreanmodet de om militær FN bistandmot det de nå kalte «den eksterne aggresjonved fremmede troppers nærvær» ogden nå tidligere kolonimakts «kolonialistiskebestrebelser» som ble beskrevetsom «en trussel mot internasjonal fredog et brud på vennskapspakten med Belgia»Dermed var det fra Kongos side gitten klar endring av begrunnelsen for militærFN bistand fra den opprinnelige anmodningbasert på gjenopprettelse avintern ro og orden til hjelp mot eksternaggresjon dvs den nye stat ga uttrykk forat den følte seg truet av en ytre fiende oganmodet om internasjonal hjelp i h t FNpaktensbestemmelser.Bildet ble ennå mer komplisert ved atenkelte ministere i sentralregjeringen iLeopoidville mer eller mindre selvstendiganmodet om militær hjelp fra Ghanaog Sovjetunionen Midt oppe i denne noekaotiske situasjonen grep FNs generalsekretær,Dag Hammarskjöld resolutt innog benyttet seg av sin rett i henhold tilFN-paktens artikkel 99 hvoretter hanunder slike forhold «kan henlede Sikkerhetsrådetsoppmerksomhet på enhversak som etter hans mening kan true opprettholdelsenav mellommenneskeligfred og sikkerhet» Den 13. juli ble Sikkerhetsrådetsammenkalt til hastemøtedagen etter og neste dag dvs den 14. julivedtok man en resolusjon som oppfordretBelgia til å trekke sine tropper tilbake.Samtidig ble Generalsekretæren bemyndigettil – i samråd med den Kongolesiskeregjering, «å treffe de nødvendigeforholdsregler for å forsyne regjeringenmed den nødvendige militære hjelpinntil det tidspunkt Kongos regjeringselv mente at landets egne sikkerhetsstyrkermed teknisk assistanse fra FNville være i stand til fullstendig å løsesine oppgaver.»Resolusjonen fulgte ikke den opprinneligeanmodningen, heller ikke denendrede henstilling, men foreskrev kunen oppgave som gikk på opprettholdelseav ro og orden. Den sa intet ombekjempelse eller avvisning av en eksternaggressor. Årsaken var selvsagt atbåde USA og Sovjetunionen pga tidligerehenvendelser alt var involvert ikonfliktkomplekset og ingen av stormakteneønsket ytterligere konfrontasjonom saken. Sikkerhetsrådets beslutningmunnet altså ut i resolusjon av 14.juli som opprettet Organisation des NationsUnies a Congo, forkortet tilONUC, og ga rammene for organisasjonensoppgaver.ONUCFNs operasjoner i Kongo var helt frastarten underlagt en sivil FN-tjenestemannsom representerte Generalsekretæren.Under han var det to avdelinger; –En militær del under en militær sjef somi hvert fall i perioden 1961-62 var denirske generalløytnant Sean Mc Keown,med den imponerende tittel «Commander-in-Chief-UNForces Congo ellerCIC/ONUC, samt en sivil del med sivilsjef med ansvar for politiske oppgaverog den sivile tekniske hjelp. Ordningenvar dessverre ikke bestandig like vellykket,uten at dette skal utdypes nærmere,men «siviliseringen» bredte seg. Avukjente årsaker ble meget kompetent militærtpersonell i Transport-kontrolltjenestendvs Movecon fra sommeren 1963avløst av sivile FN tjenestemenn som daogså overtok denne tjenesten, angiveligfordi den var «fun», og da så! Men ansvarsområdetvar ellers klart definert; ogdet var en klar oppdeling i en lokal politiskog en militær komponent, beggeunderlagt en sivil FN sjef som rapportertedirekte til FN, NY dvs Generalsekretærenog/eller hans stedfortreder. Detgode med en slik desentralisert operativlinje var at man, uten altfor mange administrativekrokveier kunne gripe inn direktepå stedet og gjøre en innsats der ogda ut fra de fullmakter man hadde, basertpå et selvstendig ansvar.FN som fredsoppretterFN hadde som mandat å gjenopprettelov og orden, ikke beskjeftige seg medutenlands intervensjon dvs belgierne. Ipraksis førte imidlertid dette til at manhele tiden i hovedsak hadde to innbyrdesmen sammenhengende problemer å slåssmed, – det ene var den belgiske militæretilstedeværelse, og senere tilstedeværelsenav personell fra andre land, i sær iKatanga. Den andre, som det tok lang tidå løse og som faktisk var det underliggendeproblem hele tiden var det somresolusjonen av 14. juli omtalte og sommandatet omfattet, nemlig følgen av dettotale sammenbrudd av samfunnetsinfrastruktur og det derav følgende oftetotale fravær av lov og orden. FNs resolusjonav 14. juli var imidlertid noeuklar i sin form fordi Sikkerhetsrådetikke kunne enes om den eksakte formulering.Formuleringen overlot man typisk tilGeneralsekretæren å fortolke, for deretterå kritisere hans fortolkning. Satt påspissen var situasjonen den at Belgia naturlignok ikke var villig til å trekkehjem sine fallskjermjegere før FN-styrkenvar i stand til å overta sine oppgaver,og FN var på sin side ikke i stand tilå oppfylle mandatet før belgierne var uteav landet. For å få en riktig prioriteringav pålagte oppgaver uten at man måttegå til full krig, foreslo FNs militær sjefen løsning basert på verdenssamfunnetsdvs Sikkerhetsrådets vurdering og presiseringav mandatet hvor bla. rekkefølgenav pålagte oppgaver ble klarlagt. Som enfølge av dette fikk man senere Sikkerhetsrådetsresolusjoner av 22. juli og9. august, det hjalp. Selve gjennomføringenav Sikkerhetsrådets resolusjonerav hhv 14.- og 22. juli samt 9. august varalt sammen del av det oppdraget manbest kan betegne som Del I., FN somfredsoppretter, men det ble ikke endeligavsluttet før Del II og Del III også varfullført.Del II, Katanga – spørsmålet falleregentlig i to faser, hhv første runde hvorFN ikke lykkes å legge Katanga under sindvs sentralregjeringens kontroll, med FNsom krigførende i et mislykkede felttogsom et foreløpig punktum med seier tilTshome og endelig annen runde hvorONUC feier separatistene av banen ogbringer Tshombe til forhandlingsbordetTil slutt får vi i siste fase tredje rundesom avslutter oppdraget med at ONUCgjennomførte Del III som «peace-keepingforce» eller fredsbevarer og stabilisatoretter at sentralregjeringen igjen har overtattden fulle kontroll med den tidligereutbryterprovinsen og etter at de utenlandskeleiesoldater enten har forlatt landet ellerer inkludert i ANC; End of mission!Oppdraget tok fire år, fra 1960-1964;og spørsmålet er, – hvorfor tok det sålang tid å gjennomføre FNs resolusjoner?Katangas løsrivelse under MoiseTshombe var et helt lite problemkompleksfor seg. Stikkordet var penger ogønske om fortsatt økonomisk profitt oguendret (hvit) innflytelse i området. Derike kobberminene i provinsen var fordet meste eid av franske, belgiske ogbritiske interesser og aksjeeierne haddemakt i den forstand at de var i alle treland nær knyttet til offentlig forvaltningog administrasjon. De stod alle bakTshombes anstrengelser for å løsriveprovinsen slik at inntektene kunne forblipå aksjeeiernes hender mest muligubeskåret. Dette var selvfølgelig stikk istrid med det samlede Kongos interesserog stred også imot de øvrige afrikanskelands synspunkter. Det er kortversjonen.Det finnes også en noe lenger forklaring,faktisk en utviklingsplan som også tarhensyn til de lokale interesser og hvilkefordeler befolkningen i Katanga alle villeha kunnet få hvis man ikke behøvde ådele med andre, samt hvilke muligheterdenne rike provinsen kunne gi mennsom Moise Tshombe også rent politisk;6 4-2005 Sjekkposten
Sjekkposten_04-07/32-33 20-06-05 12:02 Side 7– også i forhold til det daværende«hvite» Afrika; – men det er en annenhistorie som også berører det daværendenabolandet, RhodesiaMandatets kjerne og utvidelseTilstanden i Kongo i alminnelighet og iKatanga i særdeleshet utviklet seg etterhver slikt at Sikkerhetsrådet i sin resolusjonav 21.februar 1961 fant å måttekomme med konkrete bestemmelsersom påla ONUC øyeblikkelig å ta nødvendigeskritt for å forebygge borgerkrigi Kongo. For en gangs skyld haddeSikkerhetsrådet forstått at man noenganger også er nødt til å spesifisere – fornå het det seg at ONUC også skullemedvirke til våpenhvile mellom partene,stanse alle pågående militære operasjonerfra andre enn FN, forebyggesammenstøt, om nødvendig i sisteinstans ved bruk av makt. Enn videreskulle ONUC utvirke øyeblikkeligtilbaketrekning og evakuering av allebelgiske og andre militære og paramilitærepersoner og politiske rådgivere somikke var under FNs kommando.FN som krigførende part.Det er i denne resolusjonen man for førstegang ser at FN gis fullmakt til å avvikefra det prinsipp man hittil haddefulgt, om at FN-styrker kun måtte brukemakt i selvforsvar. Operasjonene overhele Kongo hadde hittil vært utførtunder henvisning til nettopp dette prinsippet,men for å kunne pågripe og utvisedet personell man nå fikk ansvaret forå avvise, måtte man også kunne anvendemakt. For å fjerne alle tvil så utdypet ogforsterket Sikkerhetsrådet dette punktet ien egen resolusjon av 24. november1961. Det var faktisk første skritt påveien til løsning av Del II med FN somkrigførende part.Jernbanebroen over Lubilash-floden etter omfattende ødeleggelser.Foto: PIO/UNUCKatanga problemetProblemene omkring Katangas forsøk påløsrivelse og de virkninger det fikk, er såsentrale for forståelsen av hele ONUCsfunksjon og virksomhet at det trenger ennærmere utdyping. Saken hadde både enpolitisk og militær side, og igjen fikkman en «låst» situasjon for så vidt somman ikke fikk noen politisk løsning pgaden militære tilstedeværelsen i form avde mange leiesoldater i gendarmeriet, ogman fikk ikke noen militær løsning fordipolitikerne nektet å samarbeide med FNom utlevering av personellet, ganske sikkertfordi det også omfattet «sivile rådgivere»,noe som i utgangspunktet var klønete.Sikkerhetsrådet hadde nemlig i sinresolusjon av februar 1961 pålagt ONUCå sørge for at alle belgiske sivile og militærepersoner som var i provinsen iegenskap av «rådgivere» enten i politiskeeller militære stillinger, skulle pågripesog utvises fra Kongo. Det sammeskulle skje med liknende personer av andrenasjonaliteter. Det var helt klart atdette siktet til situasjonen i Katanga sombl.a. hadde militære avdelinger med personellfra så vidt forskjellige steder somCuba, England, Frankrike, Rhodesia,Spania, Sør-Afrika, og Tyskland plussnoen andre i sine rekker i tillegg til ethundretalls belgiere. Krav om utleveringav personellet ble fremsatt og avvist.Etter at gjentatte forsøk hadde vist at detvar umulig å oppnå en forhandlingsløsning,gikk derfor FN-troppene i Katanga,under indisk kommando til aksjoni morgentimene den 28. august 1961.I utgangspunktet var aksjonen tilsynelatendevellykket. FN arbeidet etter forhåndsoppsattelister på mer enn 500 personer,– og på mindre enn 12 timer var338 personer pågrepet i Elisabethvilleog i Nordkatanga. De pågrepne ble avbevæpnet,samlet i egne leire, listeførtog gjort klar for repatriering i nasjonalegrupper. Operasjonene ble da dessverrestoppet av den sivile sjef for FN i Katangafordi den belgiske konsul i Elisabethvillemed støtte av den britiske ogfranske konsul hadde lovet å sørge forselv å repatriere ikke bare alle dem somtil da var pågrepet, men faktisk alle somstod på FNs liste, også dem som fortsattvar på frifot. Samtidig hadde FN-troppenesom del av operasjonen også besattElisabethvilles radio og posthus, men iog med at aksjonen ble avblåst, trakkFN seg nå tilbake, ikke minst fordiTshombe hadde lovet å kringkaste enmeldingen om at han nå var rede til åsamarbeide med FN om repatriering avalle de personer som var ettersøkt avFN. Verken konsulene eller Tshombeholdt ord. Slik det utviklet seg, så vardet bare en del av det militære personellble sendt ut av landet, og mange varsnart tilbake igjen. Forskjellen var atdenne gangen var ikke bare gendarmerieti opposisjon til FN, nå var det FNsom var fienden Det var især franske offiserersom var landsforviste etter å havært involvert i kuppforsøket mot DeGaulle som nå overtok den reelle ledelseav Katanga- gendarmeriet. De hadde ennoe annen innstilling enn de tidligerebelgiske offiserene og var faktisk ytterstfiendtlig innstilt mot FN som de betraktetbåde som en motpart og en maktfaktorsom ville tilintetgjøre de siste resterav europeisk innflytelse i deres Afrika.Politisk kaosSammenblandingen av Tshombes segresjonspolitikk iverksatt av sivile, hviterådgivere og europeiske offiserers somalle hadde politiske visjoner om en«hvit» minoritetsstat i Afrika skapte dypForts. side 33Sjekkposten4-2005 7
Page 4 and 5: Sjekkposten_04-07/32-33 20-06-05 12
Page 8 and 9: Sjekkposten_08_09 20-06-05 12:08 Si
Page 10 and 11: Sjekkposten_10-11 20-06-05 12:12 Si

Sjekkposten nr. 4 - 2005 - Nvio

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?