Nordens barn Tidlig innsats overfor barn og familier

imidlertid liten grunn til å tro at risiko- og beskyttelsesfaktorerpå individ- og familienivå, dvs. den typen faktorer som ifølgeforskning synes å være de viktigste hos førskolebarn, er heltannerledes hos barn i ulike vestlige land. Miljøfaktorer somfattigdom, kriminalitet, våpentilgang i visse bostedsområdereller tilgang til helsetjenester og sosialforsikringssystemer kanvære mer ulike, noe som betyr at man må være forsiktig med åbasere sine vurderinger på generaliseringer av disse faktorene.DEL 2 – RISIKO- OG BESKYTTELSESFAKTORER42Atferdsproblemer, en av de sterkesterisikofaktoreneDet finnes vitenskapelig støtte for en kobling mellompsykososiale problemer og alle de enkelte risiko- ogbeskyttelsesfaktorene blant førskolebarn som er identifiserti forskning og som presenteres i Tabell 1. Effekten av hverenkelt faktor er imidlertid begrenset. Det betyr at de flesteav de barna som opplever eller uttrykker kun én av disserisikofaktorene, vil ha god mulighet til å unngå å utvikleproblemer i fremtiden. Den enkeltstående sterkesterisikofaktoren for fremtidige problemer er eksternaliserteproblemer hos barnet. Få studier har undersøkt langtidseffekterav risiko- og beskyttelsesfaktorer hos førskolebarn. En avdisse er The 1970 British Cohort Study, der man fulgte cirka16 000 førskolebarn. Risikofaktorer ble målt fra 5-årsalderenog opptil 10-årsalderen samt i voksen alder (30-34-årsalderen).(Murray m.fl. 2010.)Blant de faktorene som ble identifisert som risikofaktorerved 5-årsalderen, var atferdsproblemer/eksternaliserteproblemer den sterkeste risikofaktoren for atferdsproblemerved 10-årsalderen. Atferdsproblemer ved 5-årsalderenga fire ganger større risiko for samme problematferd ved10-årsalderen. De andre risikofaktorene ved 5-årsalderenga 1,5-2 ganger større risiko for atferdsproblemer ved10-årsalderen. Dette gjaldt både gutter og jenter.Hva angår risikoen for voksenkriminalitet utmerket ikkeatferdsproblemer seg like mye. Alle risikofaktorer økterisikoen for kriminalitet i voksen alder omtrent like mye,1,5–2 ganger hver. Det virker med andre ord som ateksternaliserte problemer hos barnet er den enkeltståendemest betydningsfulle risikofaktoren for problematferdi ungdomsalderen. Uten tiltak øker altså risikoen forproblemer fremfor alt i tenårene, men også senere i livet.