Nordens barn Tidlig innsats overfor barn og familier

IntervjuRisikofokusert arbeid i praksis– eksempelet Sjöbo kommune i SverigeHvorfor hadde et 20-talls skolebarn i 8–9-årsalderen spesielleordninger med skolen, for eksempel kortere skoledager oghjemmelesing i stedet for vanlig skolegang? For en kommunepå Sjöbos størrelse var antallet uvanlig høyt, og kommunendeltok i det svenske Pinocchio-prosjektet fordi den ønsketå forbedre arbeidet med barn (opptil 12-årsalderen) somrisikerte å utvikle normbrytende atferd. Resultatet ble så braat kommunen har fortsatt å arbeide etter samme modell ogprinsipper også etter at prosjektet var slutt.– Vi innså at vi måtte ta tak i ting tidligere, ikke først i 5.og 6. årstrinn, sier Petra West-Stenkvist, virksomhetsleder forIndivid- och familjeomsorg samt elevhälsa i Sjöbo. Vi haddeganske enkelt for mange akuttiltak.Da Pinocchio-prosjektet startet, hadde man i Sjöbo alleredekommet langt i diskusjonene om å skape bedre samordning– noe som ble underlettet av at barnehage, skole, barnevernstjenesteog skolehelsetjeneste allerede var lokalisert innenforsamme kommunale organisasjon.Satsingen ble politisk forankret på høyeste nivå, og etsamvirketeam ble dannet med familieterapeuter frabarnevernstjenesten, en psykolog og en spesialpedagog fraskolehelsetjenesten, en førskolelærer samt to personer fraskolens årstrinn F-5.– For oss innebar Pinocchio en systemetisk, strukturertmåte å arbeide på, å bli enige om hva vi skal gjøre, hvordangi skal gjøre det, og å være tydelige, sier Petra West-Stenkvist.Vi var tidligere ikke vant til kravene til dokumentasjonog til konkret å måle resultatene.Sju barn deltok innenfor rammen av Pinocchio. Målet varå redusere den normbrytende atferden med 50 prosent.– Da Pinocchio-prosjektet ble avsluttet i 2009, hadde vioppfylt målet til fulle, sier Petra West-Stenkvist. På kjøpet fikkvi ny kunnskap og ble mer skeptiske til vår inndeling av hvasom er normbrytende, vi forandret delvis vår synsmåte.Samvirke var nøkkelordet for arbeidet innenfor Pinocchio, oger det fortsatt nå som prosjektet er blitt en del av hverdagen.Når vi mistenker at et barn trenger hjelp, samles foreldreog samvirketeamet for å danne seg et felles bilde av barnetog dets situasjon.– Vi forteller om vårt syn på saken ut fra kunnskapen omrisiko- og beskyttelsesfaktorer, mens foreldrene forteller omsine synspunkter, sier Camilla Persson, arbeidslagsleder51