Mai 2017

Studentpresten
En pest og en plage i et viktig korrektiv?
Skyldfølelse
Én ting har jeg lært i årenes løp, og det er at skyldfølelse
ikke er en objektiv størrelse med røttene dypt forankret
i Norges lover eller noe tilsvarende. Jeg har sett at
skyldfølelse er en personlig greie som iblant oppfører
seg ryddig og forutsigbart, mens den andre ganger går
bananas og skaper kaos der det ikke er noen grunn til
det. Og iblant går den også under jorden når den så
absolutt burde ha markert seg klart og tydelig.
Jeg har samtalt med studenter som kjenner på
skyldfølelse fordi de ikke klarer å være mer til stede
i forhold til foreldre, søsken og venner. Eller de har
skyldfølelse for at de ikke jobber mer, er flinkere og
orker mer. Det er gjerne unge mennesker som har
vært sterkt engasjert for å bedre livskvaliteten til sine
nærmeste, og som henger i strikken både sent og tidlig,
som har det slik. Andre vil si at de har gjort mer enn det
som kunne forventes, men likevel kjenner de på at de
har sviktet.
I slike situasjoner er ikke skyldfølelsen en pålitelig
markør for svikt og forsømmelser i livet. Da er det lurt å
samtale med noen om skyldfølelsen og stille spørsmålet
om den er berettiget, eller om det er en kompassnål som
viser feil retning på grunn av magnetiske forstyrrelser i
idealenes indre verden. For det kan forekomme.
Men så kan også skyldfølelsen gi en nødvendig pekepinn
på at vi ikke har gjort det vi ut fra våre verdier mener
at vi burde. At vi faktisk har oppført oss dårlig og såret
andre. I så fall er det viktig og godt både for oss selv og
for andre at vi tar signalene på alvor og justerer våre
holdninger og handlinger. Å kjenne på skyld er ikke
alltid negativt. Tvert imot kan det hjelpe oss til å bli
bedre mennesker.
Det underlige er at vi ofte ikke kjenner på skyld i
forhold til det vi ikke gjør. I forhold til likegyldighet, for
eksempel. Både likegyldighet i forhold til mennesker
som vi åpenbart kunne løftet og hjulpet, og likegyldighet
i forhold til den verden som vi ødelegger med vår
livsstil. Det er som om vi har blokkert vårt ansvar og
bestemt oss for at det får Krisesenteret, Røde Kors,
Kirkens Nødhjelp eller Greenpeace ta seg av.
Ingen blir automatisk bedre mennesker av å kjenne på
skyld. Skyldfølelsen er som en løs kanon på dekk: Du vet
ikke alltid når og i hvilken retning den skyter, men den
er der, og den må være der! Det er når vi samtaler med
hverandre om hvordan vi skal forholde oss til den, at
det kan skje ting i livet vårt.
Hans Jørgen Wennesland
Studentprest
28 studentpresten
Foto: Eialin Kvamsø