Mai 2017

To idioter på kanten
av et stup
TEKST: KRISTIAN TYSE NYGÅRD | ILLUSTRASJON: ASBJØRN ODDANE GUNDERSEN
«Klar?» sa Idiot 1 og slo det lange håret til Idiot 2 rundt hånden sin
som et tau.
«Jepp,» sa Idiot 2. «Du holder godt fast, ikke sant?»
«Så klart,» sa Idiot 1 og justerte brillene sine, «jeg er da ikke idiot
heller!»
Da lo de så det gjallet utover fjorden – idiotene lo godt hver gang
en av dem bemerket at de ikke var idioter. Da latteren ga seg, gikk
Idiot 1 et skritt frem med et fast grep om det lange håret til Idiot 2,
som lente seg gradvis utover stupet. Idiot 2 pustet ut, renset tankene
fullstendig for å virkelig ta innover seg dette synet – først da ville det
funke, tenkte han. Fjellveggen dalte ned til en tett skog som så åpnet
opp til et beite med sauer. Langs vannet som slynget seg gjennom
fjorden, så Idiot 2 hus og gårder – de fremsto bare som røde, hvite og
blå prikker, mindre enn fyrstikkesker.
«Slakkere!» sa Idiot 2, og Idiot 1 slapp et øyeblikk taket på håret så
Idiot 2 kunne rykke lenger utover stupet. «Slakkere!» gjentok Idiot
2. Han sto som en skihopper på kanten.
«Jeg har ikke mer hår,» sa Idiot 1, «men jeg kan gå et skritt mot
stupet!»
Idiot 2 sukket. «Det nytter ikke,» sa han. «Jeg får ikke magasug.
Trekk meg inn igjen!»
Og det gjorde Idiot 1. Vel oppe på platået igjen begynte idiotene å
krangle. De kranglet lenge over at dette var en elendig idé, men
verken Idiot 1 eller Idiot 2 husket egentlig hvem av dem som kom
på denne planen. Det var bare den siste i en lang rekke påfunn. De
hadde prøvd alt. De hadde snurret rundt i et minutt og blitt skikkelig
svimmel før de så ned stupet; holdt øynene igjen i ti minutter før
de så ned stupet; hoppet i en halvtime på kanten av stupet. Men
ingenting hadde gitt idiotene magasug.
«Problemet er at vi kan se bunnen,» sa Idiot 2 og slo knute på håret.
«Du sier noe der,» sa Idiot 1 og tok av seg brillene. «Vi kan ikke få
magasug om vi ser vi hvor høyt oppe vi er.»
«Men vi hadde fått skikkelig magasug om vi falt utfor,» sa Idiot 2.
«Men sånt er farlig,» sa Idiot 1, «og fare er idiotisk.»
«Og vi er da ikke idioter heller!» sa Idiot 2.
Idiotene lo så de falt på knærne og ned på alle fire, og banket
pannene sine i fjellet. Latteren deres gjallet igjen utover fjorden -
sauene på beitet nede i fjorden breket tilbake. Da de kom seg til ro
igjen (for det var alltid like morsomt for idiotene hver gang de sa de
ikke var idioter), reiste de seg opp og begynte å gå rundt på platået
for å tenke bedre. De ble enige om at de burde hatt magasug for
lenge siden, og denne erkjennelsen gjorde dem redde. Tenk om de
aldri fikk magasug igjen?
Men Idiot 1 hadde fortsatt håpet. «Bemerkningen din,» sa Idiot 1
mens han pusset brillene sine, «den om at vi kan se bunnen… altså
– den er et gjennombrudd.»
«Takktakk,» sa Idiot 2, «jeg tror selv den peker i riktig retning.»
«Så sant, så sant,» sa Idiot 1, men de gikk bare videre, farlig nærme
stupet, og klødde seg i hodet.
«Jeg har det!» sa Idiot 1. «Dersom jeg står på skuldrene dine, vil jeg
ikke se bunnen!»
«Men hva med meg, da?» sa Idiot 2.
«Du kan få lov etterpå,» sa Idiot 1.
«Men jeg vil være først!» sa Idiot 2.
«Jeg er alltid først!» sa Idiot 1. «Kan du ikke venne deg til det snart?»
Idiot 2 surmumlet noe mens han satte seg ned på huk og lot Idiot 1
klatre opp på skuldrene sine. Idiot 2 reiste seg med beina for å skåne
ryggen, for han var da ikke idiot heller. Idiot 1 reiste seg forsiktig
opp på Idiot 2s skuldre. Han holdt fast på brillene med ene hånden
og grep tak i Idiot 2s lange hår med den andre for å holde balansen,
for han var ikke en idiot han heller. Idiot 2 gikk noen ustø, klønete
skritt mot kanten av stupet med Idiot 1 oppreist på skuldrene sine.
«Ser du bunnen?» sa Idiot 2. Han trippet fra side til side for å holde
34 Novelle