Unikum oktober 2019

KOMMENTAR
Eksemplene nedenfor er hentet fra testen:
Studien påstår ikke at en skilsmisse nødvendigvis fører
til sykdom eller destruktiv adferd. Spørsmålene er
heller ikke personlige eller omfattende nok til å brukes
som verktøy for å finne roten til sine egne helseplager
i voksen alder. Studiet er ment å avdekke statistiske
sammenhenger på folkehelsenivå (makronivå). Å si
nøyaktig hvor egne helsemessige utfordringer kommer
fra, er en helt annen sak. Sagt på en annen måte; Vi
kan for eksempel si med sikkerhet at røyking statistisk
sett øker sjansen for kreft, men det blir noe helt
annet å fastslå at akkurat du fikk kreft av å røyke.
Det som kom tydelig frem av studiet, var at antall ACEer
(Adverse Childhood Experiences) gir økt risiko for
negative helsemessige utfall og adferdsmønstre som
voksen (som for eksempel fedme, voldelig atferd eller
rusmisbruk). Jo større antall ACE-er, desto høyere helse
og adferds-risiko. I tillegg øker risikoen for å utvikle slike
vansker fortere og fortere etter hvert som ACE-scoren
øker, statistisk sett.
En ACE score på 6 (antall ACE) – sammenlignet
med en på 0 – viste 3000%
høyere sjanse for at personen hadde
forsøkt å ta eget liv, og sannsynligheten
gjelder uavhengig av hvilke 6
spørsmål personen svarte ja på.
Det er syv ganger så sannsynlig at en tilfeldig utvalgt
person med 4 eller mer i ACE-score er alkoholiker enn
en person med en score på 0. Sjansen for at personen
har kreft er dobbel så høy og sannsynligheten for at
personen er deprimert er omtrent tre ganger så høy.
Personer med en ACE score på 6
og oppover lever i snitt 20 år kortere
enn gjennomsnittspersonen
som ikke har noen ACE-er.
ACE-studiet viser også tydelig at menneskene som
fyller fengslene, som ikke vurderes som trygge nok
til å ferdes i samfunnet blant resten av oss, også er
de mest traumatiserte menneskene blant oss og de
som ofte selv ikke hadde det trygt i barndommen
ACE-studiets resultater støtter opp om et synspunkt der
mishandling og dysfunksjonelle forhold i barndommen
bidrar negativt til en persons generelle helse og adferd,
inkludert kroniske tilstander som hjertesykdom, kreft,
slag, voldsepisoder, diabetes og angstlidelser senere
i livet. Det vakte mye oppsikt da listen over mulige
utfall også inkluderte de vanligste årsakene til død og
funksjonstap i USA – hvor det første studiet ble gjennomført.
Selv om disse resultatene gjaldt en bestemt
befolkning i Amerika, så mente World Health Organization
at det var stor sannsynlighet for å finne denne
sammenhengen også andre steder i verden. Dette ble
senere bekreftet da studiet ble gjennomført i en rekke
andre land, blant annet Kina, Tsjekkia og Norge.
‘’Den delen av befolkningen med en
ACE score på 0 utgjør en særdeles uinteressant
gruppe - medisinsk sett,
og det ville vært vanskelig å skulle
tjene til livets opphold som praktiserende
lege for denne gjengen’’
- Dr. Vincent Felitti
En av de viktigste implikasjonene av studiet er hvordan
det utfordrer den ‘gamle’ oppfatningen om at helseproblemer
er forårsaket av arv, først og fremst. Studiet
viser hvor sammenvevd vår psykiske og fysiske helse
er, og at også ‘typiske’ fysiske sykdommer kan resultere
fra erfaringene vi gjennomgikk som små, som vi i dag
gjerne ikke er klar over eller tar ansvar for. Når ACE-studiet
viser at psykologiske og emosjonelle tilpasninger
kan ha slike konsekvenser, så utfordrer det en slags
‘genetisk fundamentalisme’ som gjennomsyrer mye av
den folkelige og profesjonelle tankegangen folk har.
Når det kommer til folkehelse, blir minst like viktig å se
på forholdene vi vokser opp under enn å se etter kurer for
arvelig sykdom, ettersom forholdene vi vokser opp under
fremprovoserer og legger grunnlaget for mye sykdom. Det
er ikke ‘arv eller miljø’, men en ‘arv via miljø’- tankegang
som best forklarer hvorfor enkelte av oss havner i fengsel,
blir avhengige eller utvikler auto-immune sykdommer.
Det er ikke rart om det skulle by oss litt imot å ta et
oppgjør med slik vi har forholdt oss til denne tematikken
frem til nå. Det er ikke alle som har lyst til å grave i
sin egen fortid etter traumatiske hendelser og ‘utdaterte
tilpasninger’ som påvirker helsen deres. Likedan er det
på et kollektivt nivå; som samfunn gir genene oss en
forklaring på hvorfor ting er som de er, uten at tilstanden
ting er på trenger å utfordres. Hvorfor skulle noen hatt
det fælt eller oppført seg dårlig når de lever i det tilnærmet
frieste og mest fremgangsrike samfunnet som har
eksistert? Nei, det må nok være en feilkobling i huet på
disse menneskene! Hvis alt simpelthen ‘sitter i hodet’, så
sitter det så klart ingen andre steder, og da er det ikke så
viktig å få tatt ‘en god titt’ på hvorfor folk blir som de blir,
gjør som de gjør og har det som de har det i disse tider.
TEKST: SNORRE GRIMSTAD
OKTOBER 2019 UNIKUM NR 8 27