Unikum oktober 2019

FOTO: ÅSNE INGERSDATTER OG ØYSTEIN THORVALDSEN
Et eventyrlandskap av en utstilling
Kristiansand Kunsthall er plassert i fjerde etasje over
biblioteket på torvet i sentrum. Her stilles det ut samtidskunst
og det holdes arrangementer. Fra fredag
7.september til 3.november er det tekstilkunstner Hanne
Friis og billedkunstner Thomas Hestvold som står for
utstillingen i kunsthallen. Det er første gang disse stiller ut
sammen og det er et samarbeid som fungerer utmerket.
Thomas Hestvolds store collager sier mye i seg selv,
samtidig som de er i stadig dialog med Friis’ skulpturer.
Dette er mest synlig mellom verkene som møter
oss først av alle i utstillingen. Gjennom formene og
fargene utfyller og komplimenterer verkene hverandre.
Dette anslaget i utstillingen viser hvilken helhet
som også kommer til å møte oss i de neste salene.
Jeg kunne gått gjennom denne utstillingen flere hundre
ganger og likevel oppdaget noe nytt hver gang.
Hestvold sier selv at han ser på verkene som musikk,
hvor de brede strøkene med mørk maling er
bassen, som fyller ut og holder det hele sammen.
Utstillingen heter «Topografi over det delvis dunkle»
og hvordan du tolker topografien i utstillingssalen
er helt opp til deg. La fantasien løpe løpsk i dette
eventyrlandskapet av en utstilling, hvor du selv bestemmer
om det du ser er et menneske eller en fjelltopp.
De enkle collagene av malte treplater og tekstilskulpturene
tar fokuset i de enorme lokalene.
Hanne Friis behersker tekstilene fullt og helt, samtidig
som hun lar det organiske utfolde seg. Foldene
som bygger opp skulpturene er både kontrollerte og
ville. Skissebøkene til Friis, som også er en del av utstillingen,
viser hvor mye arbeid som ligger i disse
skulpturene. Formene er satt i skissen og gjennom
Friis’ kyndige hender kommer de fram i tekstilene.
Mens jeg får lyst til å kle meg i noen av skulpturene, blir
jeg hypnotisert av andre. Utstillingen har en lekenhet
i seg, og er en fryd for øyet, om jeg skal bruke utslitte
uttrykk som det. Det er en helhet tilstede, som jeg aldri
har sett i en duoutstilling før, og som gjør denne til en av
de beste jeg har sett. Verkene passer så godt til hverandre
at jeg ikke hadde blitt overrasket om det egentlig
var en soloutstilling. Om jeg hadde vært millionær og
ikke student hadde jeg kjøpt opp nok til å dekorere en
villa. Jeg får nøye meg med en collage til to eller sju
tusen og heller gå sulten i en måned. Mest sannsynlig
vil jeg se utstillingen så mange ganger at jeg forhåpentligvis
blir mett på verkene og ikke tar det så tungt at
jeg ikke får eie dem; enda godt det er gratis inngang.
TEKST: ÅSNE INGERSDATTER
32