Samisk mytologi og folkemedisin

gni». Isaac Olsen namaha maiddái snoallagácci
«snola-gadse», mii lei deaŧalaš soga
joatkimii.
Go noaidi gohččojuvvui veahkehit omd.
muhtuma gii lei buohccán, de son gohčui
su noaidelotti viežžat noaidegácci veahkkin
dajadettiin: Heahti dal gohčču du
mátkái! Go buohkat ledje čoahkkanan,
sihke oainnus ja oaidnemeahttun veahkit,
de noaidi válddii eret gahpira oaivvis, ložžii
boahkána ja vuoddagiid, bijai goapmiriid
čalmmiid ovdii, gopmirdii ja dadjalii:
Válmmaštit hearggi! Sáhčalit vatnas! Ovdal
go čákŋalii «Ziammelli» nuppi máilbmái
dahje áibmui, de son jugistii ruhpaliepmačázi
(«»Rupliimzias») dahje buolleviinni.
De son juoiggadii gievvundilis, ja
«luođuidsiellun» galggai de gálgat mohkis
omd. Jábmiidáimmus dahje Sáivvus, gč.
maŋŋelis. Dan botta go son lei dan dilis, de
galggaiga šárat­guovttos juoigat ja humadit
dán manaheami «Monatæbme», nu go
dat gohčoduvvui, dassái go noaidi morránii.
De noaidi dakkavieđe juoigagođii ja
mii gohčoduvvui vuollecoapmin («vuolet
zaabme»), mii lei giittus nissonguoktái ja
gudnejahtii sudno dáinna juigosiin man lei
oahppan noaidegáccis ja snoallagáccis. Isaac
Olsen čállá ahte snoallandajahusat ledje jo nu
fasttit ahte ii beana ge livčče storrán guldalit
jos livččii ádden daid mat daddjojedje.
Dan maŋŋá šárat-guovttos juoigagođiiga
jitnosit. Go dat ja eará vel ledje dahkkon,
de noaidi rávvii addit oaffariid ipmiliidda.
Maiddái noaidi galggai oažžut bálkkašumi,
mii gohčoduvvui vearrun.
Nu go ovdalis namahuvvon, de sáhtii noaidi
bidjat baháid dahje bijagiid earáid ala,
geaid navddii vašálažžan. Son gohčoduvvui
boranoaidin. Su veahkkin lei ee. erenoamáš
loddi – vuohku – ja bajábeal namahuvvon
gearpmaš maid sáhtii geavahit roasm-
26
ner kaltes šárat 1 (av šárrat, som i dag betyr
å gi småskramlende lyd). Den mannlige
hjelperen ble kalt mearrooaivi. 16
Den usynlige forsamling, som bare noaidien
så, var árja (energi) og to kvinnelige
hjelpere, kalt ruđot 17 (som gir jammerlåt).
Dessuten den nevnte noaidegázzi (lenger
sør kalt sáivogázzi). Noaidegázzi kunne oppfattes
som avdøde slektninger eller noaidier,
som bodde i Sáivu/Bassevárri (samenes
«paradis», se nedenfor) og som man
trodde kunne være til hjelp når siidafolket
var i nød. For å få kontakt med dem i Sáivu
hadde noaidien til rådighet disse usynlige
hjelpere: den nevnte fugl – noaideloddi,
en fisk – noaideguolli eller en reinbukk
– noaidesarvvis (lenger sør kalt sáivoloddi,
sáivoguolli og sáivosarvvis). I tillegg nevnes
en orm: gearpmaš «guarms». Disse ble
med en fellesbetegnelse også kalt noaiddesvuoigŋa
1 , noaidiånder.
Olsen nevner i tillegg snoallagázzi 1 som
hadde ansvaret for sameslektens forplanting
og seksualitet. (I dag betyr snoallan kunsten
å kunne uttrykke seg i erotiske vendinger
uten at det oppfattes støtende.)
Når alle var samlet, tok noaidien av seg
lua, løste beltet – boagán – og skobåndene
– vuoddagat –, la hånden for ansiktet, bøyde
kroppen fram og tilbake og sa: Válmmaštit
hearggi! Sáhčalit vatnas! (Gjør i stand kjørereinen!
Skyv hurtig båten ut!). 20 Før han falt
i transe, drakk han ruhpaliepmačáhci 21 ,
vann blandet med bunnfall av tran, eller
brennevin.
Så «runer» han seg inn i dvalen, som
betyr at han dukker ned i den «usynlige»
5 Shjarak, Leem s. 476.
6 Mærro-Oaaive, ibidem.
7 Aarja, Rudok, ibidem.
8 Noides-Woeigni, Skanke s. 9 .
9 snola-gadse, Olsen s. 46.
20 Valmashftet Hærge, Satzhjalet Vaanas; Leem s. 477.
2 Rupliimzias, Olsen s. 2 .
a man and a young woman. The women
were beautifully dressed in holiday attire
and with linen hats on their heads (the hats
were of linen because people believed that
linen had magical powers), but without a
belt about their waists. These women were
called šárat – “Shjarak” (from šárrat, which
today means to make low rumbling sounds).
The male helper was called mearrooaivi
– “Mærro-Oaaive”.
The invisible assembly, which only the
noaidi saw, was árja – “Aarja” (energy) and
two female helpers, called ruđot – “Rudok”
(who makes moaning sounds), as well as the
mentioned noaidegázzi (further south called
sáivogázzi). Noaidegázzi could be perceived
as deceased relatives or noaidi who lived
in Sáivu/Bassevárri (the Samis’ “paradise”,
see below), and who it was believed could
help when the siida people were in distress.
To get in touch with them in Sáivu, the
noaidi had these invisible helpers at his
disposal: the mentioned bird – noaideloddi,
a fish – noaideguolli, or a reindeer buck
– noaidesarvvis (further south called
sáivoloddi, sáivoguolli and sáivosarvvis).
In addition, a snake is mentioned: gearpmaš
– “guarms”. These were also collectively
called noaiddesvuoigŋa – “Noides-Woeigni”,
noaidi spirits.
Olsen also mentions snoallagázzi –
“snola-gadse” – who had responsibility for
the Sami family’s propagation and sexuality.
(Today, snoallan means the art of being able
to express oneself in erotic figures of speech
without having it perceived as offensive.)
As soon as everyone had gathered
together, the noaidi took off his hat, loosened
his belt – boagán – and his shoe ties
– vuoddagat, put his hand in front of his
face, bent his body back and forth and
said: Válmmaštit hearggi! Sáhčalit vatnas!
– (Ready the draught reindeer! Push the boat
out quickly!). Before falling into a trance, he
drank ruhpaliepmačáhci – “Rupliimzias”,