Samisk mytologi og folkemedisin

Guovža sárgojuvvon máttasámi gievrái. Guovža
lei bassi ealli, ja jáhkku lei ahte das lei issoras
vuoiŋŋalaš ja fysihkalaš fápmi. Danne siiddaolbmot
dan doahttaledje. Guovža galggai namahuvvot
buddosnamain. Gáddu lei ahte dat lei buotdiehtti,
gulai buot ja áddii olbmuid giela. Danne geavahuvvojedje
dakkár buddosnamat su birra go ee. Áddjá,
Áhkku, Buolddahas, Darffot, Muoddáddjá jna.
(Gč. Leem s. 502).
muorra adnojuvvui bassi muorran, ja dan
ostu geavahuvvui vuoidat dahje málet goavdá
govvosiid. Erenoamážit bivddedettiin
guovžža lei deaŧalaš addit bálvvos-sállaša
dasa vai gáhtte bivdiid, muđuid gale sáhtii
guovža goddit sin. Čáhcealmmái lei fas
guolástanipmil. Sullasaš ipmil lei Guolleipmil
(«Gulli Ibmel»). Muhtun eará ipmil lei
Bieggaalmmái mii lei deaŧalaš goddebivdui,
omd. botnjat biekka vai gottit mannet bivdorokkiide.
Bárbmoáhkká bearráigeahčai bárbmolottiid
vai giđđat bohtet dearvan Bárpmus,
lieggaeatnamis. Guorga, mii lei lottiid
«gonagas» ja dieđihii ahte giđđa lea boahtán,
galggai maiddái doallat logus Bárbmoáhká
ovddas galle lotti bohte giđđat ja galle dušše
mátkkoštettiin, nu ahte son beassá mearridit
galle lotti oažžu váldit gitta. Boaššoáhkká
orui boaššu vuolde ja attii bivdolihku.
Seammasullasaš ipmil lei Gieddegeašgálgu
Bjørnen ble betraktet som et svært hellig dyr, som
var i besittelse av stor kraft både åndelig og fysisk.
Derfor ble bjørnen behandlet med stor respekt.
Bjørnen skulle ikke omtales med dens rette navn,
men omtales med omskrivninger. Man mente
at bjørnen var allvitende, allhørende og forsto
menneskenes språk. Derfor brukte man ikke den
direkte betegnelsen guovža (bjørn), men slike
kallenavn som: Áddjá (bestefar), Áhkku (bestemor),
Buolddahas (som bor i skråningen), Darffot (torv),
Muoddáddjá (pelsmannen) o.a. (Se Leem, s. 502)
og på sørsamisk Jupmele. Den sørsamiske
Jupmele fikk etter hvert benevnelsen Raedie
– den rådende – som er lånord fra skandinavisk.
Det gjelder også en god del andre
gude-benevnelser på sørsamisk, bl.a. Horagallis
«Tor-karl» som er skandinavisk
lån. 38
Ipmil sto langt fra menneskenes daglige
liv og ble sjelden ofret til. For å få samene
til å bli kristne tok misjonærene i bruk den
samiske betegnelsen Ipmil–Jubmel–Jupmele
for den kristne gud. Slik har ordet fra den
gamle samiske religionen overlevd til i dag,
men har fått et nytt innhold.
Ipmils nærmeste var Dierpmis, som
ifølge noen kilder ble regnet som den høyeste
guden. Dierpmis (på sørsamisk «Horagallis»)
våket over menneskenes liv og helse
8 Se Rydving 995:64.
The bear was regarded as a very sacred animal that
was in possession of great strength, both spiritual
and physical. The bear was therefore treated with
great respect. The bear was not supposed to be
mentioned by its real name, but with paraphrases.
People believed that the bear was omniscient, allhearing
and understood the language of man, which
was why they did not use the direct term guovža
(Bear), but nicknames like: Áddjá (Grandfather),
Áhkku (Grandmother), Buolddahas (Who Lives in the
Hillside), Darffot (Sod, or Peat), Muoddáddjá (the Fur
Man), amongst others. (Leem p. 502)
religions have many different gods, and that
the more superior religions, like Christianity,
have only one Almighty God who controls
everything. But the Samis had one god
who stood above all the other gods, and
who had power. In Northern Sami, this god
was called Ipmil, in Lule Sami Jubmel, and
in Southern Sami Jupmele. The Southern
Sami Jupmele was eventually called Raedie
– the prevailing – which is a loanword from
Scandinavian. This is also true for a large
number of other god names in Southern
Sami, including Horagallis – “Tor-karl”
(God of Thunder), also a Scandinavian
loanword.
Ipmil stood far removed from the people’s
daily life and sacrifices were seldom
made to him. To Christianise the Samis,
the missionaries used the Sami term Ipmil
33