Samisk mytologi og folkemedisin

vehkiin de noaidi sáhtii viežžat ruovttoluotta
siiddaolbmo čádjidan sielu ja dearvvasmahttit
su.
Maiddái Beaivi dahje Beaivváš lea leamaš
deaŧalaš sámi noaidevuohtaoskkus,
erenoamážit máttasámiid gaskkas. Dat lei
buot eallima fápmu, ja lei čuovgga, lieggasa
ja sahkkehusa ipmil. Dan hálddus lei
maid olbmo jierbmi ja dávddaid buoridan
fápmu.
Davvisámiid mielas Beaivváš lei vel nu
erenoamáš dannego dat jávkkai moatte
mánnui dálvit, ja geassit gis ii oppanassii ge
astan vuoiŋŋastit dahje nohkastit. Vuosttas
beaivvášbeaivve skábma maŋŋá noaidi
vuoiddai muorrarieggá varain. Ja dasto son
geahčai rieggá čađa Beaivvážii veahkehit
daid geat ledje massán jierpmi.
Sápmelaččat jáhkke maiddái veahkkevuoiŋŋaide
dego ganeš, háldi, ulda ja gufihtar.
Sieidi – eatnanipmil
Sápmelaččaid gáddu han lei ahte luođus/
luonddus lei siellu. Bassivuoiŋŋat ráđđejedje
deaŧalaš báikkiin dahje sajiin luođus. Muhto
muhtun sajit ledje erenoamáš bassit ja geavahuvvojedje
bálvvosbáikin. Dakkárat ledje
čalbmáičuohcci geađggit, muorat dahje erenoamáš
bávttit. Dát gohčoduvvojedje sieidin.
Isaac Olsen geavaha maiddái namahusa
eatnanipmil. Sieidi lei dávjá gárdojuvvon
geđggiiguin, hirssaiguin dahje čorvviiguin,
man báhppa Rheen (1671) gohčodii čoarvegárdin
(«tiorjwe gardi»). Muhto maiddái
čalbmáičuohcci várri doaimmai bálvvosbáikin,
mii gohčoduvvui áldan dahje
basseáldan.
Juohke siiddas lei sieidi, dahje sáhtte lean
máŋga sieiddi. Bearrašis dahje ovttaskasolbmos
sáhtii maid leat iežas sieidi, áinnas
med forløsningen og med moren og barnet.
Etter forløsningen ofret man en rein eller
et annet dyr som ble gravd ned. Under
fødselen måtte kvinnen ligge slik at hun så
mot boaššu, det innerste av gammen, hvor
Boaššoáhkká rådde. Lå den fødende og så
mot døren, ville hun få en vanskelig fødsel.
Boaššoáhkká ga også lykke ved jakt
og fangst. En lignende gud var Gieddegeašgálgu,
som holdt til i utkanten av gammeplassen
– šillju – og overvåket denne.
I Jábmiidáibmu – dødsriket – hersket
dødsgudene Jábmiidáhkká og Rohttu. 40 De
dødes gud var en ond ånd som varslet om
sykdom og død (se nedenfor).
Også Beaivi- eller soldyrkelsen har vært
viktig i den samiske religionen, spesielt
blant sørsamene. Hos dem har Biejjie – solen
– en sentral plass på gievrie – trommen.
Men også Finnmarkssamene har ofret til
Beaivi eller Beaivváš som den også heter
på nordsamisk. Ifølge Knud Leem smurte
samene inn dørene med fett når solen for
første gang viste seg om våren. 41 Ofringene
til Beaivi bærer først og fremst preg av
fruktbarhetskult. Knud Leem sier at samene
ofret til solen som med sitt skinn oppvarmer
jorden og gjør at graset vokser til føde for
reinen, for at den skal skinne vel. 42
Samene trodde også på ulike typer skytsånder
som ganeš, háldi, ulda og gufihtar.
Ganeš synes å være opprinnelig samisk ord,
mens háldi er lånord fra finsk, haltija, og
ulda og gufihtar skandinavisk lån, hulder
og govetter.
Sieidi
Som nevnt foran så oppfattet samene
naturen som besjelet. Troen var at ånder
hersket over alle viktige steder ute i naturen.
40 Rota, Rutu, Jessen s. . Rohttu ble siden en betegnelse
for pest eller ondartet epidemi: rohttodávda; se Itkonen
II s. 449.
4 Leem s. 505.
42 Leem s. 4 .
Sáráhkká. She placed the beginning human
in the uterus – goaŧŧu, heđengoahti – of the
woman who was going to have the baby.
If the unborn foetus was going to develop
into a girl, Sáráhkká took care of it. If, on
the other hand, it would become a boy, it
was entrusted to Juoksáhkká, who could
intervene in the mother’s uterus and change
the gender of the foetus. Before the birth,
they often sacrificed a dog to the deceased
so that everything would go well with the
delivery and the mother and child. After the
delivery, they would sacrifice a reindeer or
another animal, which was buried. During
the birth, the woman had to lie such that
she faced the boaššu, the innermost room
of the gamme, where Boaššoáhkká had control.
If the woman lay and faced the door,
she would have a difficult delivery. Boaššoáhkká
also brought luck in hunting and
fishing. Gieddegeašgálgu was a similar god,
who lived on the outskirts of the gamme
(Sami turf hut) site – šillju – and watched
over this.
The God and Goddess of Disease and
Death, Rohttu – “Rota” and “Rutu” – and
Jábmiidáhkká ruled in Jábmiidáibmu – the
Kingdom of the Dead. (Since then, Rohttu
became a term for plague or malignant
epidemic: rohttodávda.) The God of the
Dead was an evil spirit that warned about
disease and death (see below).
Beaivi – or sun worship – has also been
an important part of the Sami religion, especially
amongst the Southern Samis. Biejjie
– the sun – has a central place amongst them
on the gievrie – the drum. But the Finnmark
Samis have also sacrificed to Beaivi or
Beaivváš, which is what it is called in
Northern Sami. According to Knud Leem,
the Samis smeared the doors with fat when
the sun showed itself for the first time in the
spring. The sacrifices to Beaivi are primarily
characterised by fertility cults. Leem says
that the Samis sacrificed to the sun, which
37