Samisk mytologi og folkemedisin

Dan sivvan sáhttá leat go luomi lea valjis
sisguovlluin. Sámit leat maiddái geavahan
ollu čáhppesmurjjiid, main lea C-vitamiidna.
Juomus lea maiddái hivvodat C-vitamiidna
ja danin geavahuvvon vitamiidnan. Dolin lei
dábálaš čohkket juomuid fárpaliid mielde
dálvái.
Gáivuonas gávdno bákti man namma lea
Vuoiddasbákti. Ole Elvenes, Birtaváris eret,
lea čilgen ahte bávttis lea ávnnas man fasko
bulvvarin. Go dan bidje čáhcái, de dego
duoldagođii, ja dán juhkosa geavahedje
guovllu olbmot dálkkodit čoavjebákčasiid.
(Steen 1961).
Eará ávdnasat ja dálkkodanvuogit
Eallisilba ja messetgavja leat geavahuvvon
dikšut gosahaga ja vuoissahaga. Eallisilbba
sáhtte maid geavahit jos giehta dahje juolgi
lei doddjon. Dalle jugistii veaháš eallisilbba.
Silba dalle mahkáš gávnnai geainnu doddjonsadjái
ja savvudahtii dávtti. Dat boahtá ovdan
ee. čálalaš gálduin 1700-logus.
Nissonolbmot sáhtte maid jugistit veaháš
eallisilbba, jos eai háliidan eambbo mánáid.
Dat nappo geavahuvvui prevenšuvdnan.
Ullu lea ollu geavahuvvon bákčasiid vuostá.
Jos lei bealljebávččas, de geavahuvvui lábbáullu.
Dan galggai njuoskadit guolevuojas ja
deaddiluvvot bealljái. Mánnán buhcen ollu
bealljebákčasis, man áhkkon lávii dálkkodit.
Son čuohpastii ullu lábbá olgeš bealji
vuolde, njuoskadii dan ja deaddilii dan
mu bealljái. Maiddái mu nuoramus oabbá
giksašuvai bealljedávddas. Dalle áhkku
čuohpastii ullodukku gurut beallje vuolde.
Guovdageainnus lea leamaš vierrun čatnat
čáhppes basakeahtes ulloláiggi dahje ullu
gieđa birra varamirkkohusa vuostá.
gálbberuohtas. Rosenrot nevnes i skriftlige
kilder tilbake til slutten av 1500-tallet. På
sitt finnmarkstokt i 1599 noterte kong
Christian IVs dagbokskriver at kolasamene
brukte rosenrot som medisin mot skjørbuk.
Roten lukter som roser, og når man har den
i øl, gir det en liflig smak. 7
Marikåpe – bađverássi, vuolporássi –
ble benyttet som omslag. I hvert fall brukte
nordsamene bladene som plaster, direkte på
sår og hevelser.
Ryllik – biehtárrássi, biehtárguhkká – er
en gammel legeplante som også samene
har utnyttet. I indre Finnmark er den blitt
kokt i vann og drukket mot brystsykdom.
I Varanger er den også blitt kokt sammen
med fløte og brukt som sårsalve.
Bark av vier – sieđga – ble kokt i vann
og brukt på åpne sår og utslett. Vierbarken
er også brukt mot forkjølelse – nuorvvu.
Den inneholder salisylsyre, som er det
samme feberdempende og smertestillende
stoffet som inngår i velkjente preparater
som Globoid, Novid osv. 79
Avkok av einebær ble også brukt mot forkjølelse
og fordøyelsessykdommer. Einebær
inneholder blant annet oljer som regnes for
å være slimløsende og urindrivende.
Avkok av bjørkeløv – soahkelasta – var
mye benyttet mot urinveissykdommer, og
også mot gikt. Som plaster ble blant annet
det innerste laget av bjørkenever – soahkebeassi
– brukt direkte på sår. Aske av bjørk
ble brukt mot kløe. I Tana ble varm aske
også brukt mot sting. Den ble fylt i en tøypose
og lagt på det stedet hvor stinget satt.
Avkok av kvae – golgi gáhčči – ble brukt
som tannkrem. Den ble gnidd mot tennene
for å gjøre dem hvite. 80
Den planten i Sápmi som folk forbinder
med C-vitamin, er utvilsomt molte – luomi.
Molter har vært kjent som et viktig middel
78 Blix Hagen & Sparboe 2004:50.
79 Alm og Iversen 998: 6.
80 Muntlig inf. av Gunvor Guttorm og Laila Susanne Vars.
and in Sápmi. In North Norway, it is also
called kalveblomst (literally: calf flower),
which forms the basis of the Sami term
gálbberuohtas. Roseroot is mentioned in
written sources early as early as 1500s. On
his Finnmark sortie in 1599, King Christian
IV’s diary scribe noted that the Kola Samis
used roseroot as medicine to treat scurvy.
The root smells like roses, and when you put
it in beer, it gives it a delightful taste (Blix
Hagen & Sparboe, 2004:50).
Lady’s mantle – bađverássi, vuolporássi
– was used as a compress. At least the
Northern Samis used the leaves as sticking
plasters, directly on sores, wounds and
swellings.
Yarrow – biehtárrássi, biehtárguhkká
– is an old medicinal plant which the Samis
have also used. In Inner Finnmark, it has
been cooked in water and drunk to treat
chest diseases. In Varanger, it has also been
cooked together with cream and used as a
healing ointment.
Willow bark – sieđga – was cooked in
water and used on open sores, wounds and
rashes. Willow bark is also used to treat
colds – nuorvvu. It contains salicylic acid,
which is the same fever suppressant and
analgesic substance found in well-known
preparations like Globoid, Novid, etc. (Alm
and Iversen, 1998:16).
Juniper berry extract was also used to
treat colds and digestive disorders. Juniper
berries contain oils that are considered to
have mucolytic and diuretic properties,
amongst other things.
Birch leaf extract – soahkelasta – was
used extensively to treat urinary tract
disorders and to treat arthritis and rheumatism.
The innermost layer of birch bark
– soahkebeassi – was used as a sticking
plaster and placed directly on sores and
wounds. Birch ashes were used to treat itchiness.
In Tana, warm ashes were also used to
treat stitching pains. The ashes were filled in
53