Med ønsker om en velsignet julehøytid

Livet i hæren var slett ikke behagelig. Militærstøvlene var for
store for små dameføtter, og marsjeringen gjennom skog og
myrer var mer enn en by-pike kunne tåle. Men sammen med de
andre ble hun gradvis herdet.
Far, som først var i mot at hun lot seg verve, hadde forandret
mening. Nå så han på henne som en helt. Han oppmuntret
henne i sine brev. I det siste var innlagt den gule stjernen som
tante Marie hadde sendt hjem. Da hun var i Tyskland hadde
hun vært tvunget til å bære den på grunn av sin avstamming.
Far skrev nå: «Min tapre datter, behold denne inntil seieren er
vunnet. Du skal ennå se at fienden må bite i gresset.»
Estelle smilte til seg selv over farens heftige ord. Hun gjemte
forsiktig stjernen i sin bønnebok. Lite ante hun at hun en vakker
dag skulle stå ansikt til ansikt med dem som hadde ydmyket
tante på denne måte.
På grunn av sin kjennskap til språk ble hun utvalgt til å gjøre
tjeneste i en bataljon som skulle sendes til Europa. Henns far
følte seg meget stolt da hun skrev kort tid etter invasjonsdagen
(D-dag): «Jeg er blitt overført til general Eisenhowers
hovedkvarter. Her er i alt tre hundre damer som har sine
forskjellige verv. De gjør alt mulig, fra å kjøre lastebiler til å være
sekretærer. Mitt verv er å tjene som vertinne i hovedkvarterets
gjestgiveri. Her møtes generaler for å holde konferanser
angående krigens gang. Jeg er sikker på at du er begeistret over
den lykkelige landgang som våre allierte tropper har gjort i
Normandie. De forteller meg at selv general Eisenhower knelte
og ba før den store invasjonen. Det var nok fordi han følte
ansvaret for disse millioner av menn som nå satte livet på spill, at
han knelte og ba om den allmektiges hjelp.
Høydepunktet var da far mottok et brev fra Reims, Franrike,
datert åttende mai 1945.
«Kjære far», skrev datteren, «jeg kan ikke beskrive hvilken
spenning vi lever under i disse dager. Tenk, krigen er over. Ny
historie skrives. De tyske generaler kom her til Reims forleden
kveld. Far, kan du tro, det var jeg, din egen datter, som åpnet
gjestgiveriet for dem. Du husker vel tante Maries gule stjerne?
Jeg tok den fra bønneboken og bar den i min lomme. Mine
fingre klødde etter å kaste den like i ansiktet på dem. Men så
måtte jeg tenke på at jeg bare var en tjenerinne i en stor generals
hær. Alle mine egne impulser måtte jeg kvele. I stedet var jeg
høflig og viste dem deres soveværelser. Mitt hjerte banker så
fort at jeg nesten ikke kan skrive. Huset omhyggelig bevoktet
av soldater. Ja, vi opplever mye hver time. Tenk, jeg har også en
liten del i dette. Kjære Far, takk for kjeksene du sendte meg. Du
vil aldri tilgi meg; det var ikke kaker i huset da våre fiender kom,
og i min forlegenhet satte jeg fram det jeg fikk fra deg. Far, vil du
tilgi meg? I går kom de tyske generaler hjem langt over midnatt,
slitt, nervøse og helt ydmyket. De hadde kapitulert og skrevet
under fredstraktaten. Hurra! Hurra! Hele hovedkvarteret ble
oppfordret til å holde takksigelsesmøte. Eisenhower med hele
sitt råd var tilstede. Intet menneske ble æret. All ros og ære ble
gitt til Gud. Gud? Ja, var det Abrahams, Isaks og Jakobs Gud
mon tro? Er han den samme Gud som de kristne tilber?
Neste uke reiser jeg til England på ferie. Da skal jeg gjøre mitt
beste for å oppsøke tante Marie. Kanskje hun kan gi svar?
«Unnskyld, men jeg skulle besøke min tante, fru William
Brandt. Døren var åpen og Estelle kom inn. Damen var gammel
og skrukket i ansiktet, men under en høy panne lyste to skarpe,
mørkebrune øyne. Hun gransket militærpiken og sa:
«Ja vel, fru William Brandt. De vil besøke henne, i hvilken
anledning, om jeg tør spørre?» Det var nesten som Estelle skalv.
«… jeg kan ikke beskrive
hvilken spenning vi lever under i
disse dager …»
Hun gjenkjente likhet i stemmen med sin far. Frimodigheten
vokste. «Fru William Brandt er min tante. Jeg er datter til Jacob
Greenbaum.»
«Jacob, Jacob – min bror.» Den gamle damen sank i kne. «Gud
har hørt mine bønner. Takk, Jesus, min Gud og Frelser!»
Tårene rant uhindret, idet hun kom seg på føttene igjen.
«Og du, min lille engel, min søte budbærer, hvem er du?»
«Jeg er Jacobs datter Estelle. Jeg er ansatt i general Eisenhowers
hovedkvarter. Jeg er kommet for å hevne mitt folk og for å finne
deg, tante.»
Omfavnelsen var lang og varm. Estelles syv dagers ferie var
alt for kort. De hadde begge så mye å fortelle hverandre. Ikke
minst tante. De bitre, grusomme dagene i Tyskland, om hennes
mann som var kommet bort, og så til slutt denne eiendommelige
opplevelsen, frelsen i Jesus Kristus. Tårene rant igjen fritt mens
den gamle jødinne satt ved siden av den unge og fortalte alt som
hadde skjedd. Hun skammet seg ikke ved å bekjenne troen på
Jesus som sin Frelser.
«Min kjære niese, sa hun, nå forstår jeg litt av det vårt folk har
gått gjennom. Nå først er Esaias 55 blitt klart for meg. Det er
Jesus profeter om der. Jeg har tatt imot Ham som min Messias,
som Guds Sønn som var lovet til Abraham, vår far.
Endelig fikk Estelle se lyset.
Nå fikk hun svar på sine mange spørsmål. «Tenk, din Gud er
de kristnes Gud – og min Gud, ikke sant?» Det siste føyde hun
til stille og forsiktig, mens ansiktet strålte av en usigelig og
herliggjort glede.
Lykkelig og glad reiste hun tilbake til hovedkvarteret. Siden
hun var blitt en troende, hadde hun bare en lengsel, og det var
å fortelle det til far. Men hvordan skulle hun greie det? Han var
jo imot alt som kaltes kristendom. Tenk om han ville forakte
henne? Engstelsen kom. Hun hadde jo stått ansikt til ansikt med
disse morske, tyske generaler, men det var intet i sammenligning
NR 12 2011 13