Med ønsker om en velsignet julehøytid

med må møte far. Men hun var jo blitt et nytt menneske og var
kommet i besittelse av en ny kraft.
«Jeg formår alt i ham som gjør meg sterk», sier Paulus. Ved hans
kraft skulle hun bringe nyheten til far.
Estelle ble dimittert fra tjenesten i august og reiste sammen med
50 andre piker hjem. Hun telegraferte til sin far med følgende
underskrift: «Din datter som er blitt troende.»
Han kommer sikkert til flyplassen for å ta imot meg, tenkte
hun. En skare av foreldre, slekt og venner var møtt fram for å by
sønner og døtre velkommen hjem. Men ingen var tilstede for å
ønske Estelle velkommen. Hun følte seg helt syk, ville gråte og
hjertet snørte seg til i brystet på henne. Plutselig huske hun; det
var søndag, han var sikkert i forretningen.
« Frykt ikke – du er min, sier
Herren som skapte deg.»
Mens hun stod alene tilbake, var det som en stemme sa: «Frykt
ikke, for jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min.» Det
gav ny glede og pågangsmot. Bare han fikk se henne, ville han
nok tilgi henne. Jo, det var deilig å være hjemme igjen.
Drosjebilen stoppet utenfor Greenbaum Tailors. Hun hoppet ut
av bilen, men hva var dette? Døren var stengt. Hva kunne dette
bety?
«Hva ser du etter?» sa en stemme
«Herr Greenbaum», svarte hun.
«Han fikk slag i dag og ligger på sykehuset, rett opp gaten til
venstre i den store, hvite bygningen», forklarte mannen.
Soldaten i henne forsvant, og gråtkvalt løp hun mot sykehuset.
«Jacob Greenbaum?»
«Jo, han er på privatklinikken i sjette etasje. Visittiden er fra fire
til seks», sa en sykepleier strengt.
«Om forlatelse, men jeg er hans datter og har nettopp kommet
hjem fra Europa. Jeg må se han med engang».
«Hans datter? Å ja, han spør etter dem stadig. Skynd dem inn.
Vi hadde aldri trodd han skulle ha greid det så lenge.»
På en høy, hvit seng lå den syke. Han snudde seg ikke da døren
ble åpnet. Han lå stiv og hvit. Estelle gikk stille bort til sengen.
«Far, far», hvisket hun. «Det er din datter.»
En svak stemme mumlet: «Estelle, er du kommet? Din Gud
har svar på min bønn. Jeg – jeg – jeg begynte å tilbe ham i dag.
Abrahams Gud svarte meg ikke.»
«Å far, min egen far, han er den samme Gud – Abrahams Gud
og min.»
«Om jeg kunne forstå det, min datter. Jeg, jeg går nå – tilgi meg
barnet mitt. Pengene, pengene er dine og tante Maries. Du må
sende bud etter henne – jeg skulle …»
Det falt så vanskelig å puste. Hjertet var så svakt. Den gamle
jøde lukket øynene. Mens Estelle lå på kne og ba, hørte hun
det siste sukket, øynene lyste opp hos
den gamle, så smilte han:
«Tilgitt, tilgitt …»
Så var han borte.
I stillheten kom ordet
igjen: «Og nå, sier
Herren som skapte deg,
Jacob, og som dannet deg
Israel: Frykt ikke – du er
min.»
Nå hadde Estelle ingen å gå hjem
til. Men Gud hadde gjort store ting
mot henne. Hennes sjel var frelst. Han
hjalp henne å finne tante Marie. Alt var
tilgitt, og nå var far gått hjem. Hun var så
glad og takknemlig. Nå ville hun melde seg til
tjeneste igjen, men denne gangen skulle det bli
hos Kongenes Konge og Herrenes Herre.
14
julen 2011