Med ønsker om en velsignet julehøytid

ts
«Du, mamma – kan vi kjøre til senteret å shoppe i dag? Jeg
ønsker meg en slik Justin-Bieber-genser Olaug har.»
Mamma til Sofie ristet oppgitt på hodet.
«Men Sofie, vi shoppet jo på lørdag og da kjøpte vi klær til 800
kroner til deg. Vi har ikke råd til å kjøpe nye klær hver uke.»
Sofie så irritert bort på mammaen sin.
«Genseren koster jo bare 399 kroner. Det har dere råd til. Dere
er vel ikke så fattige?»
Sint gikk Sofie opp på rommet sitt. Hva skulle hun skrive på
bloggen sin nå? Hun hadde jo ikke noe nytt å skrive om. Nei,
hun fikk spørre pappa når han kom hjem fra jobben sin.
i
Pappa kom plystrende inn døren. Det hadde vært en god dag på
jobben, han hadde fått en ekstra bonus for en ekstra jobb han
hadde gjort.
«Pappa, verdens beste pappa!» Sofie løp faren i møte og kastet
seg rundt halsen hans.
«Jeg har savnet deg. Er du nødt til å jobbe så mye?»
Faren forstod tegningen med engang.
«He, he – du kunne jo ha skrevet en sms til meg hvis du virkelig
savnet meg. Det er noe du vil ha? Siden du smisker slik?»
Sofie smilte til faren og viste fram et stort bilde av Justin Bieber.
«Pappa, kan jeg få genser med denne kosebamsen på? Alle på
skolen har den.»
De nærmet seg kjøpesenteret.
«Du Sofie, jeg er veldig trøtt, har vært mye jobbing og lite søvn
de siste dagene. Kan du prate med meg, holde meg våken.»
Sofie satt i sin egen drømmeverden, og tenkte bare på Justin,
hennes store helt.
«Hva? Ja.»
Plutselig merket Sofie at bilen deres svingte utover, mot
lastebilen som kom imot. Pappa lå over rattet, han sov.
«Hjelp! Pappa – våkne!»
Mer fikk ikke Sofie sagt før det store krasjet.
Sofie klarte ikke å tenke helt klart, var så tung i hodet. Hvor
var hun? I himmelen? På sykehuset? I bilen? Endelig kunne
hun skimte noen som stod rundt henne. Mange barn, de smilte
til henne.
«Hvor er jeg?»
Barna rundt henne mumlet til henne på et rart språk. Hvor
var sykepleierne?
Sofie så spørrende på barna, da hun plutselig la merke til at en
dame kom inn på sykerommet.
«Endelig våken! Så fint. Vi trodde kanskje at du ikke ville
overleve dette. Ikke så mange har overlevd et så høyt fall
og overlevd?»
Sofie så spørrende på damen og spurte:
«Hvor er pappa?»
«Vi fant deg nedenfor et stort stup like i nærheten av
misjonsstasjonen her. Savner du pappaen din? Vi har lett i hele
området uten å finne noen. Men hva gjør du egentlig her ute i
ødemarken i Kenya?»
«Kenya?» Sofie klarte ikke mer og sovnet igjen.
Neste morgen da hun våknet satt den samme damen ved
sengen sin.
«Jeg er fra Norge. Hva gjør jeg her?» Sofie så bedende
på damen.
«Nei, si det. Jeg tror kanskje Jesus har sendt deg til oss. For
å hjelpe til på barnehjemmet her, vise de foreldreløse ekte
kjærlighet?»
Sofie forstod ingenting.
«Jeg er fra Norge. Er jeg ikke i Norge?»
«Stakkars deg, har du mistet hukommelsen?» Misjonærdamen,
som het Kristine, syntes skikkelig synd på den unge jenta.
Sakte og sikkert ble Sofie bedre, og selv om hun ikke forstod så
mye, ble hun veldig glad i de små barna på hjemmet. De klemte
henne hele tiden og hun klemte tilbake. Hun spiste sammen
med dem, lekte med dem og ja, fikk høre om Jesus sammen med
dem. Sofie følte at ukene fløy avgårde. Selv om hun hadde mange
spørsmål, trivdes hun med arbeidet ved misjonsstasjonen. Ja,
aldri før hadde hun vært så lykkelig. Det var kjedelig å være med
å vaske gulver og maten var ikke spesielt god. Nesten hver dag
var det ris og noe kjøtt. Men når Sofie så hvordan de små barna,
20
julen 2011