Med ønsker om en velsignet julehøytid

More documents

Recommendations

Info

hjernevasket Ali Al-Gashamy syntes først de kristne så ut som hjernevaskede tullinger. Men forandret mening etter møte med den levende Guds sønn – Jesus Kristus. tulling? Vitnesbyrdet – Alis møte med Jesus Tekst og foto: Henrik P. Govertsen Det er søndag formiddag, og Det Gode Budskaps utsendte medarbeider befinner seg i en bolig på Hånes utenfor Kristiansand, for å møte Ali Al-Gashamy. Det er nå tre år siden 22-åringen valgte å bli en kristen, og vi ville gjerne høre hans historie. En historie han forteller med glede. Kan du fortelle oss litt om din bakgrunn? Spør vi innledningsvis. Ett sted må vi jo starte, og Ali nikker der han sitter tilbakelent i lenestolen med den rykende kaffekoppen sin. – Jeg er opprinnelig fra en by som heter Samawa i Irak, men kom til Norge i 1992, da jeg var to år, forteller han. – Min far ble dødsdømt i Irak, så familien vår måtte flykte. Vi havnet først i en flyktningsleir i Saudi-Arabia, men fikk etter hvert tilbud om å dra til Norge. Og det gjorde vi, og slo oss først ned i nærheten av Sandnes. Der ble vi godt integrert, lærte språket og fikk god innføring i den norske kulturen. Og når kom dere til Sørlandet? – Vi flyttet til Kristiansand i 1996 – samme år som jeg skulle begynne på skolen. Hvordan var skoletiden for deg? – Jeg startet tidlig et liv som pøbel. Gjennom hele barneskolen var jeg høylydt, aggressiv og voldelig. I perioder havnet jeg i slåsskamp hver dag. Det var så ille at jeg i slutten av 7. klasse ble truet med å måtte ta det siste skoleåret på nytt, men det klarte en lærer å redde meg fra. Og på ungdomsskolen fortsatte du med pøbelstrekene? – Jeg forandret meg i løpet av ungdomsskolen. Men bare i den forstand at jeg i mindre grad var fysisk voldsom, og mer opptatt av å være tøff i trynet. Jeg hadde et behov for respekt, og jeg følte jeg måtte fremstå som en person folk skulle frykte. Jeg skapte respekt gjennom arroganse, og hadde veldig stor tro på meg selv. Slik var jeg gjennom hele ungdomsskolen, og hele miljøet jeg vanket i var preget av disse tingene; man måtte være tøffe, vise seg fram. Drev du med noen aktiviteter på fritiden, eller var du bare opptatt av å vise deg fram og være tøff? – Nei, parallelt med alt dette så drev jeg med fotball. Og i etterkant så har jeg innsett at det på mange måter ble en redning for meg, i den forstand at det holdt meg tilbake på noen områder. Jeg begynte for eksempel ikke like tidlig som alle andre å feste og drikke alkohol – selv om det kom etter hvert det også.» Følte du et behov på den tiden for en frelser? Ali rister på hodet. – Jeg så ikke selv at jeg sleit, eller at jeg trengte en frelser, sier han og fortsetter. – Jeg var oppvokst i en muslimsk familie, og den guden jeg var vokst opp med var ikke en gud man kunne ha kontakt med. Han var en fjern gud kan man si. Og derfor kjente jeg aldri noe behov for en levende gud, ganske enkelt av den grunn at jeg aldri hadde erfart noen levende gud. Ali smiler før han fortsetter. – Man kan sammenligne det litt med en godtepose. Hvis man aldri har smakt godteriet så føler man ingen behov for det heller. Men når man smaker det en gang så får man lyst på mer. Samtalen dreier seg igjen til fotballen. – Fotballbanen fungerte som et fristed for meg. Det var muligens det eneste stedet hvor jeg faktisk samarbeidet med andre mennesker. Og det gikk veldig bra! Jeg utviklet meg, og hadde plutselig skrevet kontrakt med IK Start. Jeg fikk betalt for å spille fotball. Det var jo en drømmetilværelse! Laget mitt vant junior Norgesmesterskapet i fotball, jeg hadde alt jeg trengte. Men en januardag i 2008 tok livet til Ali en ny vending. – Det var en fredag kveld, og jeg satt hjemme og så på TV. Så var det en tanke som slo meg: «Er dette toppen av livet?» Jeg var profesjonell fotballspiller, gikk på idrettslinja og hadde vært med på å vinne NM i fotball. Jeg hadde statusen jeg følte jeg trengte. Men var det alt? Ali forteller oss at han av en eller annen grunn tok opp telefonen og ringte til en kamerat. – Jeg traff ham daglig på bussen, og nesten hver dag spurte han om jeg ville bli med på ungdomsmøte i pinsemenigheten i byen. Og jeg hadde ledd og til tider også blitt irritert og lei av «masinga» hans. Men nå ringte jeg ham og spurte når neste ungdomsmøte var. Jeg måtte bruke omtrent en halvtime på å overbevise ham om at det faktisk var jeg som snakket, og at jeg mente alvor, smiler Ali. – Han sa at neste ungdomsmøte var fredag uken etter, men at det var fellesmøter den uka og at det derfor var i Kristiansand Domkirke. Jeg hadde alltid hatt en frykt og et nærmest anstrengt forhold til kirker. Men noe av det som 6 november 2011
gjorde at jeg gikk på møtet den fredagen var at jeg nylig hadde hørt at en god kompis av meg – med temmelig lik bakgrunn som meg – hadde blitt kristen, og det syns jeg hørtes veldig rart ut. Men det gjorde meg også interessert. Jeg spurte de kristne kameratene mine hva jeg måtte ha på meg, og sa at jeg ikke hadde noen pen dress. Men de ba meg komme som jeg var. Jeg prøvde allikevel å pynte meg, og tok på den fineste skjorten jeg fant, ler Ali. – Og jeg kom ett kvarter for seint, for jeg var oppvokst med at det var uhøflig å komme før tiden. Hva var ditt første inntrykk når du kom inn i kirken? – Jeg fikk totalt sjokk, sier Ali. – Jeg hadde aldri sett så mange kristne på ett sted før. Kirken var full av ungdommer. Og når møtet begynte sang de og løftet hendene. Hva tenkte du da? – For noen hjernevaska tullinger, tenkte jeg. Jeg spurte meg selv hva i alle dager de prøvde å oppnå kontakt med, og lo faktisk der jeg satt, sier han. Samtidig sitter en av Alis kamerater ved siden av ham og ber høyt for seg selv under lovsangen, noe som gjør inntrykk på ham. – Når talen begynte sa jeg til meg selv: «For kameratene mine sin skyld, Gud, hvis du virkelig eksisterer, og hvis du virkelig er en Frelser! Hvis det er sant at du er en levende Gud, som jeg kan ha kontakt med og kan være venn med, så skal jeg gi deg en sjanse til å komme i mitt liv!». Derfor begynte jeg å følge med på talen, og åpnet faktisk hjertet for aller første gang. Og i samme øyeblikk kom Jesus. Og der og da møtte jeg en hengivenhet og en kjærlighet jeg aldri hadde møtt før. Jeg begynte å få samvittighet, og ble sittende å beklage meg overfor Gud. Når frelsesinnbydelsen da kom, så rakk jeg opp hånda for å ta imot Jesus. Vi ble invitert fram, og jeg gikk ut av benkerada og opp til alteret foran en fullstappet kirke. Og mens jeg knelte ved alteret kjente jeg bare Gud sa til meg; «Jeg elsker deg». På vei ut av Domkirken den kvelden var det satt i gang mange store prosesser i livet mitt. Jeg ble et nytt menneske den kvelden. Etter å ha hørt den sterke historien må vi jo nesten spørre hvordan Alis liv ser ut i dag. – Jeg har blitt tatt godt imot i Betania Kristiansand, så der føler jeg meg hjemme. Og jeg spiller fortsatt fotball, for et lag fra Vennesla, samtidig som jeg jobber som butikksjef. Du ble frelst i Domkirken, så hvordan havnet du i Betania? – Hans Martin Skagestad, ungdomspastoren, spurte meg ganske tidlig etter jeg hadde tatt imot Jesus om jeg ville komme i Betania og fortelle vitnesbyrdet mitt. Det ville jeg jo gjerne, og jeg likte meg veldig godt der. Derfor ble det naturlig å gå på møtene der. Har du en oppfordring til slutt? Ali smiler igjen. – Jeg vil bare oppfordre alle kristne til å virkelig be for vennene sine. Jeg vet at mine kristne venner ba for meg, og i dag er jeg veldig takknemlig for det, avslutter Ali. NR 10 2011 7
Page 1 and 2: årgang 107 # 12 | julen 2011 De Fr
Page 3 and 4: Fri i fengselet Gjest Bårdsen er e
Page 5: Hos ham er det rom for alle «Hans
Page 9 and 10: Du kan lese mer om Keith Green på
Page 11 and 12: Kongens tale I 1939 holdt Kong Geor
Page 13 and 14: Livet i hæren var slett ikke behag
Page 15 and 16: Han kom … Jul Julen er håpet og
Page 17 and 18: Navnet over alle navn er Jesus «Jo
Page 19 and 20: Julefester peker på Tore Johanness
Page 21 and 22: full av glede og jubel spiste maten
Page 23 and 24: En mors inderlige bønner skal ikke
Page 25 and 26: skulle hensukke i lang tid innen di
Page 27 and 28: Fakta Operasjon Mobilisering har 4
Page 29 and 30: Det verste vi har sett Misjonærene
Page 31 and 32: Fra mange hold meldes det om en ny
Page 33 and 34: le president kan som en lysende stj
Page 35 and 36: Misjonær Vidar Aronsen (i midten)

Med ønsker om en velsignet julehøytid

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?