Med ønsker om en velsignet julehøytid

More documents

Recommendations

Info

men ved å lese om dine lidelser, og ved å overveie dine advarsler til oss og andre, fulgte vi ditt velmente råd og er frie og lykkelige.» Slaveri på livstid I 1827, 11. august fikk han en endelig dom i høyesterett – slaveri på livstid. Da han senere kom fra smeden med nye, store jern som veide seks bismerpund og bestod av hals-, liv- og fot-jern var hele Skostredet fullt av folk fra alle aldre og kjønn. Fra alle kanter lød det: «Akk – det arme menneske, stakkars Gjest osv.» De kastet penger til ham fra alle kanter og ynket ham helt til de nådde Triangelen, en brygge ved torvet, hvor de gikk i båten. «Dette var ikke første gang jeg hadde sett bergensernes milde tenkemåte og ømtfølende hjerter for de ulykkeliges skjebne.» 14. oktober, 36 år gammel ble Gjest kjørt gjennom Bergen by til Kristiania, hvor de ankom 29. oktober. Ved ankomsten til Vossevangen ble han syk på grunn av de tunge lenkene og all kjøringen. Fra Gudvangen til Lærdaløyra kunne han se til høydene ved Sogndal. «Mitt hjerte slo vemodig ved disse kjære minner. Kjære mor. I denne fredelige dal fødtes din ulykkelige sønn. Du skjenket ham livet og ammet ham opp ved ditt kjære bryst! Hvilken lønn er deg blitt tildelt: Bekymringer, nagende krenkelse har hans lastefulle vandel tildelt deg i stort mål. Å mor! Hva ville du si, om du så meg i disse fryktelige lenker som får hver tilskuer til å gyse, måtte ikke ditt ømme morshjerte briste ved dette skrekksynet. Det var det som krysset gjennom tankekraften, da jeg fra det fjerne med tårefylte øyne så fjellene, der jeg hadde sett dagens lys, mitt tunge og formodentlige siste farvel.» Han hadde tenkt å rømme, ved ankomst Akershus. Men den øverste befaling der, Wedel Jarlsbergs, formaningstale til ham ved ankomsten som innebar forhåpning om benådning, og minnet om pastor Welhaven, da denne med tårefylte øyne, i Bergen, formante ham til omvendelse. Ja, alt dette gjorde at han ikke lenger vurderte å rømme. Han var enda ikke omvendt, så fristelsen til å unnvike var stor, men han holdt sitt løfte og hans lenker ble lettere etter hvert. Til yrke valgte han malerfaget, og ble senere formann og lærte andre fanger opp i samme yrke. Julefeiring i fangenskap Om sin første jul i fangenskapet, skrev han følgende: «Julen som alle vegne i bygd og by har det med seg, at den hos unge og gamle, i hytte og palasset, vekker ønske om å kunne feire den mer høytidelig enn noen annen høytid, synes heller ikke her innen disse murer å være glemt. Noen uker før begynte fangene å spare noen av sin lille lønn for å kunne ha det bedre i julen. Tidlig julaften begynte man å vaske og barbere seg, ta rene skjorter og rene strømper på, pusse sine sko og pynte seg, så godt det lot seg gjøre. De eldre fangene tok fram noen lysekroner av tre som var brukt fø. De var malt og dekorert med trefliser og papirstrimler. Det var over 30 lys i hver. To av fangene begynte å stryke på hver sin fiolin og det ble nå muntert. Fangene støttet hverandre etter evne, så alle hadde bedre mat enn ellers. Fangenes pårørende fikk lov til å komme med mat til sine. Hver fange fikk kjøpt en halv peil brennevin. Både julaften og ellers moret de seg med dans. Dette syn ville visst ha vakt vemodige følelser hos enhver, som så det for første gang. En kan tenke seg en mengde mennesker belagt med tunge lenker iført fangedrakt og for størstedelen dømt for livstid, virvle seg rundt på gulvet, mens lenkenes lyd overdøvte musikkens toner. Hvilke stoff for betraktning. Mange av disse ulykkelige 24 julen 2011
skulle hensukke i lang tid innen disse murer, andre kanskje aldri forlate den før enn døden lukket deres øyne.» Da plassmajoren kom inn til Gjest om kvelden, spurte han hvorfor han ikke deltok i dansen. «Mine jern er for tunge, Herr Oberstløytnant, og dessuten er jeg heller ikke således stemt i aften.» På den måten foregikk en julaften på Akershus for 130 år siden. De følgende seks år gikk alt sin jevne gang, gjentatte ganger fikk Gjert høre at kommandanten var tilfreds med hans oppførsel. Døende i kolera Høsten 1883 brøt den fryktelige asiatiske kolera ut i fengselet, og rev bort mange fanger og oppsynsmenn. Da den hadde rast i cirka tre uker ble Gjest også angrepet og ført til straffeanstaltens sykehus. «Fra den tid jeg ble lagt inn og til jeg kom i sengen døde her tre pasienter. Det lykkes meg å falle i søvn den første natten, men påfølgende dag og natt var den mest kritiske. Min eneste mat var byggsuppe, og den kom opp igjen, hvilket var et dårlig tegn. Jeg hørte sykevokterens hvisken om at det ikke var noe håp for meg. Og legene ristet betenkelig på hodet når de så på meg. Alt dette og smertene tok nattesøvnen helt fra meg. Jeg tenkte at min tid snart var slutt … Jeg gjennomgikk i tankene hele mitt livsløp, og så med forferdelse på mitt store synderegister. Jeg glemte nesten de harde legemlige smerter under vekten av de sjelslidelser som angerens kvasse brodd trykket mitt hjerte; men da alle utsikter var mørke, da så jeg en evig natt full av redsel, da stod for meg en trøstens engel og hvisket til meg: «Ulykkelige – vil du fortvile? Har du glemt hvor frelsen er å finne? Jeg fikk kraft til å se døden i møte med ro, et salig håp fylte mitt hjerte. Jeg foldet mine hender og hevet mitt hjerte i inderlig bønn til Gud, mens tårene rant på stråputen, men de var ikke bitre lenger, men milde og velgjørende tårer. Jeg hadde som tolleren sagt: «Gud vær meg synder nådig.» Jeg var sikker på, at også jeg var en av de syndere for hvem Jesus på korset gav sitt liv.» Gjest begynte å bedres dag for dag. Etter å ha levd på byggsuppe i 11 døgn fikk an halv kost og åtte dager etter full kost. Lettet for en del av sine jern forlot han lasarettet etter syv uker. Med takk til Gud som av nåde hadde spart hans liv, og latt han komme til troen, forlot jeg det sted hvor jeg hadde sett så mange ånde ut. Han tok vennlig avskjed med de andre og formante dem til omvendelse. I 1834 ble han nesten fri alle sine lenker og i 1841 fikk han ærens oppreisning igjen og skrev dam mange rørende brev til sin kjære mor. Ikke minst fortalte han om sin frelsesopplevelse, hvorved hun ble høylig trøstet. Han endte også pengegaver til henne. 30. august ble han benådet. «Jeg følte da noe som jeg aldri hadde kjent, sier han. Gleden brakte meg som i en slags bedrøvelse, og jeg kom først til meg selv et par minutter etter beskjeden om friheten.» Tredje september forlot han Akershus hvor han hadde vært i 13 lange år. Siden var han i Drammen og alle kystbyene helt til Bergen. Han hadde stor omsetning på sine sanger og sin biografi. Han hørte Guds ord i kirker og hos haugianerne. I tredje kirke i Sogn var han tilstede og skrev om det i sin dagbok: ”Forunderlige ledelse, evige forsyn, her hadde jeg som barn ofte hørt det saliggjørende ord, men hvor usannsynlig var det ikke at dette med mer ville skje, jeg var rørt til sjelens innerste. Han kaller disse siste årene i sitt liv, de lykkelige dager. Han ble gift, og ekteskapet var meget vellykket, om enn kortvarig. Han døde i Bergen 13. mai 1849 – 58 år gammel. «Den som kommer til meg, vil jeg ingenlunde støte ut.» (Joh 6,37). NR 12 2011 25
Page 1 and 2: årgang 107 # 12 | julen 2011 De Fr
Page 3 and 4: Fri i fengselet Gjest Bårdsen er e
Page 5 and 6: Hos ham er det rom for alle «Hans
Page 7 and 8: gjorde at jeg gikk på møtet den f
Page 9 and 10: Du kan lese mer om Keith Green på
Page 11 and 12: Kongens tale I 1939 holdt Kong Geor
Page 13 and 14: Livet i hæren var slett ikke behag
Page 15 and 16: Han kom … Jul Julen er håpet og
Page 17 and 18: Navnet over alle navn er Jesus «Jo
Page 19 and 20: Julefester peker på Tore Johanness
Page 21 and 22: full av glede og jubel spiste maten
Page 23: En mors inderlige bønner skal ikke
Page 27 and 28: Fakta Operasjon Mobilisering har 4
Page 29 and 30: Det verste vi har sett Misjonærene
Page 31 and 32: Fra mange hold meldes det om en ny
Page 33 and 34: le president kan som en lysende stj
Page 35 and 36: Misjonær Vidar Aronsen (i midten)

Med ønsker om en velsignet julehøytid

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?