HISTORIENE OM NORSKEN, SVENSKEN OG DANSKEN Stefan ...

1.4.3 Helgenkongebegrepet
En av de første til å ta for seg helgenkonger spesielt var Robert Folz, blant annet gjennom
artikkelen Zur Frage der heiligen Könige: Heiligkeit und Nachleben in der Geschichte des
burgundischen Königtums fra 1958. I 1965 utgav den tsjekkiske historikeren František Graus
sin avhandling om merovingisk helgenkult, der han i hovedsak konsentrerte seg om å
argumentere mot tyske Karl Haucks framstilling av rojale og aristokratiske helgenkulter som
direkte videreføringer av de førkristne germanske kongers overnaturlige krefter og guddom-
melige forfedre. Graus argumenterte mot dette ved å påpeke at til tross for at kirken tok opp i
seg en del førkristne tradisjoner fantes det ikke grunnlag i kildene for Haucks standpunkter. 55
Den første virkelige komparative analysen innenfor forskningen på helgenkongekult
kom i 1968 da den polske forskeren Karol Gorski ga ut sin artikkel La naissance des états et
le ”roi-saint”. Her ble en komparativ typologi av Europas hellige konger mellom år 800 og
1200 presentert. Gorski pekte på helgenkongekultens tilstedeværelse i store deler av Europa,
og den ideologiske og politiske betydning en slik kult hadde for å skape en sterk kongemakt
som igjen kunne beskytte landet og kirken, og dermed være gunstig for utviklingen av de
unge statsorganisasjonene som begynte å ta form i denne perioden av middelalderen. 56
I 1970 kom den første reaksjonen på Gorskis, og spesielt Graus’ teser. Med utgivelsen
av den kontroversielle The Cult of Kingship in Anglo-Saxon England. The transition from
paganism to Christianity presenterte William A. Chaney nye historiske, mytologiske og
arkeologiske beviser til støtte for teorien om kontinuitet fra den hedenske til den kristne
kongekulten. Kritikken av disse synspunktene lot ikke vente på seg. Tre år senere kom Janet
Nelsons artikkel Royal saints and early medieval kingship som særlig hadde to ankepunkter til
Chaneys teorier. For det første understreket hun forskjellen mellom sanktitet, sanctitas (som i
forbindelse med helgenkult) og sakralitet, sacer (som i forbindelse med sakralkongedømmet).
Sanktitet var, i motsetning til sakralitet, en status man måtte gjøre seg fortjent til og som ble
tildelt etter døden. For det andre finnes det ikke sikker kunnskap om det førkristne ”sakral-
kongedømmet” og dets eventuelle natur. I tillegg pekte Nelson på den interessante muligheten
for at beskrivelsen av en from og beskjeden helgenkonge i ettertid kunne brukes mot
kongemakten ikke bare av kirken, men også av et aristokrati som ville styre kongen. 57
55 Klaniczay 2002: 7-9
56 Christensen 2000: 10, Klaniczay 2002: 9
57 Nelson 1973: 43-44
15