HISTORIENE OM NORSKEN, SVENSKEN OG DANSKEN Stefan ...

le de første martyrene. Ordet martyr betyr ”vitne” (som i vitne til Jesu liv og oppstandelse),
men fikk snart en annen betydning; et menneske som ofret sitt liv for å gi til kjenne sin tro på
Kristus. 4 På dette stadium oppstod kultene rundt martyrene vanligvis lokalt og spontant. 5 Det
ble vanlig å holde minnestunder ved martyrens grav på årsdagen for dennes død. På grunn av
at martyren fikk del i Kristi herlighet, ble relikviene betraktet med stor aktelse av de kristne. 6
Etter at kristendommen ble tillatt i 313, og statsreligion i Romerriket i 391, antok
helgenkulten nye dimensjoner. Nå bygde folk kirker ved martyrenes graver, og årsdagen ble
feiret med fester. I starten av det femte århundre etablerte kirkefaderen Augustin helgenens
posisjon som formidler mellom Gud og menneskene. Som en konsekvens av at forfølgelsene
opphørte tok strømmen av martyrer slutt, og introduksjonen av en ny helgentype kan ha vært
et resultat av dette. Bekjenneren viet sitt liv til Kristus ved for eksempel å leve som eremitt i
ørkenen. Det var heller ikke uvanlig at en menighet betraktet sin leder som hellig. 7
Etter hvert som kristendommen i løpet av det 4. og 5. århundre økte i omfang, smeltet
mange av egenskapene til antikkens helter inn i helgenkulten. En helgen var mer enn et
menneske, men ikke en gud. 8 Fremdeles fantes ingen kultur for offisiell godkjennelse av en
helgenkult hos kirkens elite, og helgenene ble kun feiret lokalt. Det er i denne konteksten at
periodens skrinleggelser, utforming av lidelseshistorier og innsamling av mirakler må sees. 9
Med tiden innså kirkens ledere at antallet nye helgener var i ferd med å komme ut av
kontroll. 10 Det første steget mot en etablering av rutiner for kontroll over helgenkultene fant
sted i Karolingerrikets dager da tradisjonen om at kun biskopen kunne gi tillatelse til en
helgens skrinleggelse ble vedtatt i lovs form. 11 I 993 fant den første pavelige kanonisering
sted, da den vestlige kirkens leder bekreftet at biskop Ulrik av Augsburg var å betrakte som
hellig. 12 Utover 1000- og 1100-tallet ble det mer og mer vanlig å sikre offisiell kanonisering
av helgenen. I den forbindelse ble det vanlig å skrive vita og mirakelsamling før man fremmet
ønsket om kanonisering til kurien, og bruke dette som dokumentasjon overfor pavestolen.
4
Gad 1971: 11, Christensen 2000: 18
5
Kemp 1948: 5-7
6
Gad 1971: 11
7
Gad 1971: 11-12
8
Gad 1971: 12
9
Christensen 2000: 17
10
Kemp 1948: 13-14
11
Kemp 1948: 55
12
Gad 1971: 32
3