F NR 10 oktober 2012

Krigskirurgikurs
■ Arrangeres ved Forsvarets
sanitetsskole på Sessvollmoen.
■ Obligatorisk for leger med
spesialisering i generell kirurgi.
■ Målgruppen er kirurger, anestesi -
leger, spesialsykepleiere samt
militært og sivilt førstehjelpspersonell.
«Vi har perforeringer på tarm og skader på milten»
– Pasienten har skuddskade i buk og lår
med omfattende blødninger, konstaterer kirurg
Bernt Erik Engebretsen.
Med en skalpell lager han et snitt og fører hånda
ned blant dampende innvoller for å undersøke
skadene forårsaket av prosjektilene.
– Se for deg at du er i Meymaneh. Pasienten må
evakueres og skal riste i et fly i flere timer. Hva vil
du gjøre, spør instruktør Steinar Kiil.
– Vi har perforeringer på tarm og skader på
milten. Jeg ville fjernet milten, den er et organ som
blør mye, svarer kirurgen.
Skuddskade. Vi befinner oss på krigskirurgi-kurs
på Sessvollmoen. Hvert år bruker Forsvaret om lag
90 griser for å trene prosessen fra livreddende førstehjelp
på skadestedet til kirurgisk behandling.
Kurset holdes én gang i året samt under opptreningsperioder
for helsepersonell som skal til
utlandet. I år deltok 117 kurselever, deriblant 32
kirurger.
– Først og fremst handler det om teamarbeid
rundt en hardt skadet pasient. Når det gjelder å
stanse store blødninger og skuddskader, er det mest
realistisk å trene på griser. Vi har også avanserte
dukker, men ingenting kan erstatte det å operere
på noe som blør og dør dersom man gjør feil, forklarer
overlege Johan Pillgram-Larsen som er
ansvarlig for faginnholdet på kurset.
– Dette er den mest realistiske treningen man
kan få uten at det er en skarp situasjon. Det er
ingen tvil om at dette bidrar til å redde liv, sier kursoffiser
løytnant Daniel Nordmeland.
Narkose. I et av naborommene til operasjonssalen
er grisebingene. Her lukter det skarpt av fjøs. Noen
av dyrene slumrer. Andre roter i sagflisen og
snøfter uvitende om hva som foregår på den andre
siden av veggen. Der ligger fire av deres artsfrender
22 OKTOBER 2012
BERNT ERIK ENGEBRETSEN, kirurg
allerede på operasjonsbordet. I løpet av uken
kurset varer brukes 36 griser for at kirurgene skal
få så realistisk trening som mulig.
– Griser er anatomisk veldig like mennesker. De
har kanskje mer til felles med oss enn vi liker å tro,
forklarer ansvarlig veterinær, oberstløytnant
Simen Forr Toverud.
Alle deltagerne må gjennom en etikkleksjon om
bruken av forsøksdyr i forkant av kurset.
– Vi legger stor vekt på at dyrene blir så lite
stresset som mulig. De har kort transportvei og får
tid til å roe seg ned etterpå. Vi kjenner også til forholdene
ved gården som grisene kommer fra og vet
at de er så friske som mulig, sier Toverud.
I båsen ved siden av finner en annen veterinær
frem en sprøyte som fylles med klar væske. Han
setter seg på huk ved siden av en av grisene, legger
en hånd på nakken og fører nålen inn. Grisen
rykker til, tar noen ustø skritt og legger seg tungt
ned på halmen.
– Et stikk i nakken. Deretter blir det svart, og
dyret gjenvinner aldri bevisstheten, forklarer
Toverud mens grisen bæres ut av rommet.
Skutt. Bare noen minutter senere befinner vi oss
ute i duskregn på skytebanen. Grisen henger med
beina i været, spent fast i en anretning. Om lag 20
meter unna ligger en soldat med en rifle mellom
hendene. Noen skarpe smell flerrer luften. Det
rykker til i grisekroppen når en kule treffer lårbeinet
som splintres. Et skudd går gjennom buken.
Dette er startsignalet for førstehjelpsteamet som
har stått med ryggen til. De skal ikke vite hva som
venter dem når de kommer løpende bort til
pasienten.
– Vi har kraftige blødninger! roper en av dem, og
strammer en tourniquet rundt låret. En annen går i
gang med å stappe utgangssåret med gasbind,
mens to andre sjekker åndedrettet og sørger for å
FULL SPURT: Det er ingen tid å miste når grisen transporteres fra skytebanen.
OKTOBER 2012
23