F NR 10 oktober 2012

veteranene
Siden annen verdenskrig har Norge deltatt i flere operasjoner
utenlands. I denne serien presenterer vi en veteran fra de største.
Denne gang: Tysklandsbrigaden.
– Motparten
er også
mennesker
Året er 1948. I den tyske byen Kassel ser Kåre Willoch
den totale ødeleggelse. Noen få steder stiger røyk -
søyler opp fra ovnsrør i ruinene. Der bor det mennesker.
– Å se saken fra motpartens side for å få et
godt resultat, sier tidligere statsminister, Høyrepolitiker
og fylkesmann Kåre Willoch.
– Det tror jeg at jeg virkelig forsto betydningen
av da jeg var i Tysklandsbrigaden.
– Jeg så hvilken katastrofe krigen hadde vært
også for Tyskland, og jeg skjønte at forsoning må
være bedre enn gjengjeldelse. Prøv å forstå hva
som er viktig for motparten, ikke påfør noen
unødvendige nederlag under forhandlinger.
Dette prinsippet håper og tror jeg at jeg senere
har prøvet å følge i politikken.
Et land i ruiner. Kåre Willoch sitter i en av
Stortingets kafeer og minnes erfaringer fra sitt
første møte med Tyskland. Han er den gang
38 OKTOBER 2012
rundt 20 år, soldat i Brigade 482 og seiler inn til
Hamburg ombord i det gamle troppetransportskipet
Svalbard. Året er 1948. Den blivende
politikeren er del av Norges bidrag til okkupasjonen
av Tyskland. Senere skal ferden gå med bil
og tog til Hartz-området i Niedersachsen og etter
en stund til Schleswig. Men der og da er han slått
av det han ser i Hamburg.
– Havnen fungerer merkelig nok, men jeg kan
ikke se noe som ikke er helt eller delvis ødelagt.
For meg er dette den første illustrasjonen på
hvilken katastrofe krigen har vært også for det
tyske folk. Jeg kan heller ikke la være å tenke på
at et flertall av dem ikke har stemt for Hitler. Og
at brorparten av dem som er rammet, er uten
ansvar for denne katastrofen. Inntrykket av de
VETERAN: Mange kjenner Kåre Willoch som veteran fra politikken, men det er ikke like mange som vet at han også er veteran fra utenlandsoperasjoner. Foto: ARNE FLATEN
menneskelige lidelsene ved krigen er overveldende,
sier han.
– Senere ser jeg meget mer av det samme. Vi er
først i Northeim, en mindre by i Hartz-området
som stort sett er intakt. Men i Kassel, som hadde
vært en nokså stor og blomstrende by, får jeg se
den totale ødeleggelse. Den er en eneste diger
grushaug. Noen få steder kan jeg se at det stiger
røyksøyler opp fra ovnsrør i ruinene. Der bor det
mennesker.
Politikk rundt bordet. Kåre Willoch ønsker seg
inn i Tysklandsbrigaden, det er del av hans
militærtjeneste. Men før han drar til Tyskland,
har han bestemt seg for å bli sosialøkonom. I
omgangskretsen har mange med god nok artium
valgt medisinstudiet. For ham står det mellom
jus, Handelshøyskolen i Bergen og sosialøkonomi.
Hans far råder ham til å studere det siste.
Kåre tar forstudiet før han drar i militæret. Og det
sosialøkonomiske perspektivet kommer til å
danne en del av bakteppet for øynene han ser
Tyskland med.
– Jeg var nok samfunnsengasjert – som så
mange unge var den gang. Rundt middagsbordet
hjemme snakket vi mye om internasjonal
politikk og om gjenreisingen etter krigen. Min
far og mine to brødre hadde deltatt i motstandsarbeid,
måtte flykte til England og sluttet seg der
til marinen. Min mor og jeg levde en periode som
flyktninger i Sverige, forteller han.
– Etter å ha lest verdenshistorie var jeg allerede
den gang opptatt av at fred bygget på hevn som
oftest gir grunnlaget for en ny krig. Og det mener
jeg den dag i dag. Etter annen verdenskrig var jeg
spesielt interessert i Versailles-freden. Den ble
inngått i januar 1919 og markerte avslutningen
på første verdenskrig. Traktaten ble aldri
ratifisert av amerikanerne, men påla blant annet
Tyskland ikke bare å avstå store landområder og
kolonier, men også å ta alt ansvaret for krigen og
å betale enorme krigserstatninger. Som 20-åring
var jeg kjent med at mange mente den var et verk
av kortsynte og til dels hevngjerrige menn – som
til overmål verken hadde interesse for eller innsikt
i de katastrofale økonomiske
skadevirkningene av
»
det de bestemte. Versaillesfreden
medvirket til en øko-
«Havnen fungerer merkelig nok, men jeg kan ikke se noe som ikke er helt eller delvis ødelagt»
OKTOBER 2012
39