Fagbladet 2011 06 SAM

Portrettet
Tekst: PER FLAKSTAD Foto: OLE MORTEN MELGÅRD
20 < Fagbladet 6-7/2011
– Jeg er en glødende motstander av å
privatisere de offentlige tjenestene. Få
med det: glødende motstander!
Brennende engasjert
Åge Aleksandersen
Alder: 62
Sivilstatus: Gift, barn og barnebarn
Aktuell: Ga ut cd-en «Furet værbitt» i
vår, og skal ha en valgkampturné
i samarbeid med Fagforbundet
i august og september.
Åge Aleksandersen sluttet i skolekorpset
fordi dirigenten sa han var umusikalsk.
I stedet kjøpte den unge poden seg en gitar
og begynte å etterlikne rockeriffene han
hørte på Radio Lux.
Resten er kjent for de fleste. Åge har holdt
det gående i over 40 år som artist, med over
halvannen million solgte plater bak seg. Etter
hvert som karrieren tok av, kan det tenkes at
det satt en gammel korpsdirigent i Namsos
med noen ord i hukommelsen som han
gjerne skulle ha bitt i seg...
Klassereisen har vært lang, fra mobbeoffer
av taterslekt på 50-tallet, til hele Norges
Åge etter sangen «Lys og varme» i 1984.
Men han glemmer ikke hvor han kommer
fra. Når Åge Aleksandersen snakker politikk,
er det med ståsted hos fagbevegelsen og dem
som gjennom flere generasjoner har kjempet
fram de rettighetene som vanlige arbeidsfolk
har i dag.
Han kan få «mord i blikket» når Frps
kulturpolitikk eller Høyres og NHOs privati -
seringskampanje er tema.
– Jeg blir sjokkert når Frp-ere påstår at vi
som jobber med kultur får støtte til langt
opp over ørene. Det er en virkelighet jeg overhodet
ikke kjenner meg igjen i, sier artisten
som lenge busset land og strand rundt med
Prudence og spilte for knapper og glansbilder,
mens plateselskap og bakmenn satt
igjen med pengene.
– Vi jobbet på «Ola-saga» i Namsos mellom
turneene, for vi måtte jo ha noe å leve
av. En av gutta i bandet kuttet av seg en
finger – tidene var annerledes den gangen.
Dette var jo noen år før arbeidsmiljøloven og
HMS og sånt som har gjort arbeidslivet
tryggere og bedre, sier han.
For omtrent et år siden ble han syk og
havnet på sykehus. Hva som feilte ham, får
vi ikke vite, det er en privatsak mellom Åge,
familien hans og legen. Men han forteller
gjerne om hvordan han opplevde det
offentlige, norske helsevesenet:
– Pleierne, de som i hovedsak hadde den
menneskelige kontakten med pasientene, var
ut til fingerspissene profesjonelle og dyktige.
Samtidig hadde de en menneskelighet og en
omsorg for hver enkelt som du bare må bli
rørt av.
– Og slik var de mot alle!
– Jeg vil gjerne bidra, både som samfunnsborger
og som artist, til at vi skal fortsette å
ha et slikt helsevesen i Norge. Det er så lett å
glemme at den velferden vi har felles, kan
smuldre bort og forsvinne hvis vi ikke passer
på den, sier han.
– Derfor er jeg intenst imot å privatisere
de offentlige tjenestene som sørger for at vi
alle blir behandlet likt uansett hvem vi er og
hvor mye penger vi har.
Og derfor har det vært lett for Åge å stå for
det politiske innholdet når han i høst reiser
rundt på Fagforbundets arrangementer i forbindelse
med valgkampen.
På høstens turné kommer han til å ha med