Da tragedien rammet - Politi forum

18 KOLLEGASTØTTE
HELE DET SISTE
ÅRET HAR KOLLEGER
SPURT MEG HVORDAN
DET GÅR.
er omsorgsbiten. Det å føle at folk tenker
på deg i en sånn situasjon, og du føler deg
ivaretatt, det er uvurderlig.
30-åringen hentet krefter fra støtten for
å komme seg videre.
– Når den viktigste personen i livet er
borte, så går man i sjokk. Det er det siste en
kan tenke seg skjer. Jeg brukte ikke medisiner
mot tungsinnet, men hadde det veldig
tungt i noen måneder. Man kjenner jo på
en veldig ensomhet, og et fysisk savn etter
den man elsker.
Han tar en pause.
– Men så har livet gått videre, fra en krisesituasjon,
til full sorg, og videre til savn.
Det har gradvis gått oppover. Livet som alenefar
med fire barn er selvfølgelig strevsomt,
men det lar seg gjøre takket være hjelpen
jeg får i hverdagen, både fra familien og i
jobbsammenheng.
Da ulykken skjedde, var Per Henrik ansatt
i et usikkert vikariat på ordensavdelingen
ved Larvik politistasjon. Jobbsituasjonen
hadde vært en kime til bekymring, men det
tok bare dager etter ulykken før han fikk
forsikring om at han ville bli fast ansatt
uansett hva som skjedde.
Etter snaue to måneders sykmelding, var
han tilbake i redusert stilling på jobben. Ved
årsskiftet begynte han å jobbe 100 prosent.
– Arbeidsgiver la til rette for turnus kun
i helgene, så jeg kunne håndtere ungene.
Det å komme tilbake i arbeid gjorde godt.
Hele det siste året har kolleger spurt meg
hvordan det går, noe som har bidratt til at
jeg har kommet meg såpass fort til hektene
igjen, sier Per Henrik.
EN NY FRAMTID
I dag, 15 måneder etter ulykken, smiler livet
til 30-åringen igjen. Kreftene har kommet
tilbake, den tunge sorgen har sluppet taket,
og veien videre er i ferd med å stakes ut. De
fire barna, og ansvaret han hadde for dem,
har hjulpet ham til å se framover igjen. Å
se at det går bra med ungene, har vært en
lettelse for ham.
Hjemme på småbruket er det ikke lenger
mye som minner om det ubestigelige fjellet
av et oppussingsprosjekt fra august 2011.
Tomta er ryddet, og færre trær gjør eiendommen
luftig og åpen. Bak huset ligger
den inngjerdete andedammen som kollegene
ordnet i fjor høst.
Det gule huset er et trygt og godt hjem
for familien på fem. Og nå, hvis alt klaffer,
blir de etter hvert kanskje en familie på
seks igjen.
– Jeg møtte ei i sommer, smiler Per Henrik.
Forholdet er ferskt, men for ham er det
et nytt steg på veien videre i livet. I dag bor
kjæresten i Stavanger, og det å ta forholdet
videre, ligger fortsatt litt fram i tid. Men
Per Henrik er glad for at det går så bra følelsesmessig
at han har klart å bli forelsket
igjen. Og kanskje kan det hende kjæresten
snart kommer flyttende nærmere det lille
småbruket utenfor Larvik.
At han er der han er i dag, har kollegastøtten,
og hjelpen fra familien og svigerfamilien,
en stor del av fortjenesten for.
De har holdt ham oppe gjennom den tøffe
tiden, både ved sin omsorg og tilstedeværelse,
og den enorme dugnadsinnsatsen de
la ned på småbruket.
Der har Per Henrik de gode minnene fra
Kjersti, og barna fra moren sin. Nå ser de
igjen framover.
– Livet går videre. Sånn må det være, sier
firebarnsfaren.