Da tragedien rammet - Politi forum

54
POLITIJUSS
Navn:
Advokat Jens-Ove Hagen
Arbeidsplass:
Føyen advokatfirma DA
Kontakt:
jens-ove.hagen@foyen.no
SPESIAL-
ENHETEN ER
IKKE EN DEL AV
POLITIET ELLER
DEN ORDINÆRE
PÅTALE-
MYNDIGHETEN.
DEN ER ET EGET
SENTRALT
ORGAN.
Straffeforfølgning mot
polititjenestemenn
Jevnlig leser og hører vi uttalelser i mediene om at etterforskningen
mot politiet og tjenestemenn er for dårlig, at politiet etterforsker
seg selv og at uforholdsmessig mange saker blir henlagt.
Ofte kommer disse uttalelsene
fra forsvarsadvokater,
andre ganger i
form av lederartikler i avisene.
Felles for de fleste av disse ytringene
er at de preges av begrenset
kunnskap om temaet.
VG VET BEST
I en lederartikkel i VG 26. august
2012 heter det at det i 2006 var
904 anmeldelser mot polititjenestemenn,
mens tallet i 2011
var økt til 1229. Samtidig er
antall saker som fører til straffereaksjon
mot politiet halvert,
og i 2011 var det 55 saker som
førte til såkalt positiv påtaleavgjørelse.
Det er mye å ta tak i i lederartikkelen,
men jeg vil begrense
meg til to temaer som jeg finner
svært viktig å kommentere. For
det første hevder VG at tallet er
bekymringsfullt fordi man vet at
det i disse sakene er politiet selv
som etterforsker politiet. Videre
gir avisene uttrykk for at tilliten
til politiet ville stått seg på å føre
frem flere saker for domstolene,
så fikk heller retten slå fast at
intet kritikkverdig har funnet
sted, om så er tilfelle.
SPESIALENHETEN
Det må for det første slås fast
at det er feil når VG hevder at
Spesialenheten er en del av politiet.
Det er svært beklagelig at
«landets mest leste avis» sprer
slik desinformasjon.
Spesialenheten er ikke en del
av politiet eller den ordinære
påtalemyndigheten. Den er et
eget sentralt organ, som administrativt
er underlagt Justisdepartementet
og faglig underlagt
riksadvokaten. Det er riksadvokaten
som behandler klager
over enhetens avgjørelser, og
som kan gi pålegg om iverksetting,
gjennomføring og stansing
av etterforskning.
Spesialenheten består av fast
ansatt personale og frittstående
advokater på verv. At flere av de
ansatte har en fortid i politiet
gjør at de besitter nødvendig
faglig kompetanse som gir dem
tilstrekkelige forutsetninger for
å kunne gjennomføre en etterforskning.
Sjefen for Spesialenheten
har påtalekompetanse på
lik linje med statsadvokater, men
står altså utenfor de ordinære
statsadvokatembetene.
I mer enn 20 år har jeg bistått
tjenestemenn under etterforskning,
strafforfølgning og iretteføring
av saker i domstolene.
Min erfaring at det representerte
et stort faglig og ressursmessig
løft da Spesialenheten overtok
etter SEFO i 2005. Etterforskningsorganet
ble i stand til å
gjennomføre bedre og bredere
etterforskning enn tidligere, og
de ansatte juristene fikk raskt
en spesialkompetanse innen det
politifaglige som i noen grad
hadde vært fraværende under
SEFO-ordningen.
Min erfaring som forsvarer i
politisaker er at etterforskning
mot polititjenestemenn i det alt
vesentlige er langt mer intenst og
grundig enn det jeg ellers opplever
som forsvarer i ordinære
straffesaker. For å si det nøkternt:
Jeg har til gode å høre fra
en tjenestemann som har vært
under etterforskning at det ikke
har vært en sterk belastning fra
begynnelse til slutt.
BETINGELSER
VG mener også at flere saker
bør føres for domstolene, så
får det heller ende opp i flere
frifinnelser.
Dette er en oppsiktsvekkende
oppfatning. Det er et særdeles
viktig prinsipp i norsk straffeprosess
at en domstol må være
overbevist for å domfelle i en
straffesak. Riksadvokaten har
i flere rundskriv understreket
viktigheten og verdien av dette
prinsippet, og har dessuten presisert:
For å ta ut tiltale må påtalemyndigheten
være overbevist
om siktedes straffeskyld, og den
må være av den oppfatning at
straffeskylden kan bevises i retten.
(Min understrekning)
Mener VG at det skal gjelde
andre regler for polititjenestemenn
enn for vanlige borgere?
Skal polititjenestemenn måtte
ta den ekstrabelastning og påkjenning
det er å stå tiltalt i
en straffesak fordi VG mener
det er mer betryggende med en
domstolsbehandling enn en etterforskning
av Spesialenheten?
Basert på et forsiktig overslag
over de sakene jeg har bistått
polititjenestemenn som forsvarer
i rettsapparatet, har minst 50%
blitt frifunnet i de sakene der de
tiltalte ikke har erkjent straffeskyld.
I «vanlig straffesaker»
mot andre samfunnsborgere,
utgjør frifinnelsene mindre enn
10%. Det er ikke tvilsomt at
domstolene, med Høyesterett
i spissen, legger listen vesentlig
høyere for domfellelse mot polititjenestemenn
enn det Spesialenheten
gjør for å ta ut tiltale.
Dette representerer en forskjellsbehandling
som er problematisk.
Høyesterett har i en rekke
avgjørelser gitt uttrykk for at
det også for polititjenestemenn,
i likhet med andre tjenestemenn,
må være et spillerom før man
konstaterer at dårlig utførelse
av arbeidet representerer en
straffbar handling. Det er mange
gode grunner for dette prinsippet.
Den mest fremtredende er at
samfunnet ikke er tjent med at vi
har et politikorps som ikke tør
å gjøre den jobben de er satt til
å gjøre fordi handlingsrommet
for dem i pressede situasjoner,
der avgjørelsen må tas raskt, er
så snevert at de blir lammet i
stedet for å vise handlekraft og
evne til å treffe selvstendige og
viktige beslutninger.