På (Scene-)kanten - Munin - Universitetet i Tromsø

samme kapittelet anser jeg også da som mer troverdig enn dersom jeg ikke kunne
navngitt henne, eller beskrevet hennes stilling ved Musikkonservatoriet.
Intervjuene med det primære utvalget varte fra en halvtime til en time, alt ettersom hvor
pratsomme informantene var. Båndopptakeren forenklet arbeidet mitt med å skrive ut
intervjuene i etterkant. I tillegg opplevde jeg det som enklere å skape «den gode
samtalen» med informantene fordi jeg unngikk å være alt for opptatt med å skrive ned
hva som ble sagt. Jeg kunne lettere delta i samtalen og følge opp med spørsmål dersom
samtalen gikk i stå.
Når det gjelder dette med å ta notater mener Anne Ryen at
«Enten man gjør lydopptak av intervjuet eller ikke, bør man alltid ta notater.» (Ryen
2002:122)
Jeg må innrømme at jeg ikke var den mest ivrige til å ta slike. Jeg noterte korte stikkord,
men det var også mest for å notere ting eller ord jeg bet meg merke i. Samtidig merket
jeg at to av informantene ble svært interessert i notatblokka mi, og hva jeg noterte ned.
Det opplevdes som svært forstyrrende og jeg følte at det ødela samtalen. For på denne
måten var informanten med ett akkurat dét; en informant, og ikke en samtalepartner.
Dette kan synes kanskje noe forvirrende, men det jeg legger i dette er at for å få et slikt
intervju til å fungere anser jeg det som viktig at informanten føler seg som en fullverdig
samtalepartner. Når jeg legger vekt på at disse to informantene ble redusert til kun
informanter mener jeg at de opplevdes som litt «stive» og mer nervøse enn når samtalen
gled av seg selv. Jeg opplevde også at de kortet ned på lengre tankerekker som de hadde
startet på og skulle gi meg innsikt i. Jeg valgte derfor å legge notatene fra meg og heller
legge vekt på å vise forståelse i form av blikkontakt og nikk.
Jeg ville fått store problemer dersom båndopptakeren min skulle streiket, men jeg
sjekket jevnlig at batteriet var ladet, og at lyset som indikerte opptak hele tiden var på.
Etter intervjuene transkriberte jeg ut intervjuene, og disse ble altså grunnlaget for
analysen min. I etterkant så jeg imidlertid at det var noen få «hull» i materialet. Jeg
kontaktet derfor de informantene det gjaldt per mail og fikk oppklart det som manglet i
etterkant.
25