På (Scene-)kanten - Munin - Universitetet i Tromsø

å spille i et orkester sier han at det ville han trolig synes. Likevel ville han nok ikke
«dødd»! Med det instrumentet han har spesialisert seg på så tror han ikke at han vil
møte like stor konkurranse som en fiolinist. Grunnen til at han vil jobbe i et orkester er
at kulturen innad i disse appellerer til ham.
De andre informantene har vist mer måteholdenhet med tanke på fremtiden som
utøvende musikere. Realismen står sterkt hos ”Knut” og ”Pernille” som utøver seg mot
et konkret yrke som musikklærere.
4.4. Veien mot målet; hvordan ser de på fremtiden?
Siste del av dette kapittelet skal ta for seg hvordan informantene fortolker fremtiden sin
med tanke på om de får seg jobb, og om dette er et yrke de ser for seg at de skal ha
resten av livet.
4.4.1. Hvem lykkes som fulltidsmusikere?
«Da jeg så hvor ulykkelige ekteskap venninnene mine hadde, var jeg glad jeg hadde valgt musikk og
latter fremfor en ektemann». (Elsa Maxwell) 23
Da jeg spurte informantene mine om hvem de mente lykkes som fulltidsmusikere, og
hvilke egenskaper et slikt menneske måtte ha var det flere karakteristikker som dukket
opp. Den egenskapen som dukket opp hos flest informanter var at slike personer måtte
være veldig dyktige som musikere. Fulltidsmusikeren er i tillegg en god
nettverksbygger, en som får økonomisk støtte, er villig til å jobbe som musikklærer ved
siden av, er motivert nok, er på rett sted til rett tid, er fleksibel og spontan (men likevel
punktlig), er nådeløs og har et sterkt konkurranseinstinkt. I tilknytning til sitatet over
sier også flere av informantene at en fulltidsmusiker må være villig til å gi opp
familieliv og barn for å lykkes.
Da jeg spurte om hvordan de trodde et liv som musikere trolig ser ut nevnte alle
informantene problematikken rundt penger og inntekt. Kun «Pernille» så bort ifra det
økonomiske, og poengterte heller hvordan et slikt liv kunne synes noe ensformig særlig
med tanke på hvor mye man måtte øve.
«Knut» mente at han selv trolig ville få igjen både økonomisk og på et personlig plan.
«Knut»: (...) Blod, svette og tårer! Men at det kommer til å være verdt det. Jeg tror ikke
det... Man sliter [ikke] forgjeves.
42