You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
3 3 3<br />
20<br />
Sec. op: Devaliet D-Premier 2x240 w integrert forsterker med DAC og RIAA<br />
og forvrengningsartifakter som vi<br />
vanligvis regner som uungåelige. Når<br />
ting høres skarpt ut og får en forsert dynamisk<br />
karakter, er det forvrengning og<br />
støy som gjør det sånn. Virkeligheten<br />
er mykere enn som så, renere og friere<br />
dynamisk.<br />
Bells musisering og Akselbergs<br />
fantastiske opptak har en renhet over<br />
seg som det tar litt tid å fatte rekkevidden<br />
av, rett og slett fordi den er så<br />
uvant. Musikken puster fritt, fargerikt<br />
og uhemmet i et enormt, dypt rom.<br />
Plasseringen er så på millimeteren at<br />
det ikke er vanskelig å høre Bell snu seg<br />
eller heve og senke instrumentet når<br />
han spiller. Ikke er det vanskelig å høre<br />
at han spiller på et nærmest magisk<br />
instrument heller, en trehundre år gammel<br />
Stradivarius. La meg si det sånn,<br />
om du aldri har forstått vitsen med å<br />
eie flere innspillinger av ett og samme<br />
verk, vil Devialet vise deg hvorfor. Her<br />
er det som skjer så til de grader på<br />
musikkens premisser at alt<br />
som har med tolkning og<br />
fremførelse er noe du må<br />
forholde deg til. Dette er ikke<br />
forsterkeren for folk som<br />
bruker musikk til bakgrunnsunderholdning.<br />
Her er det<br />
bare å la seg involvere. Du<br />
har ikke noe valg.<br />
En annen ting; Renhet og<br />
åpenhet må ikke forveksles<br />
med noen form for kulde,<br />
sterilitet og følelseskald<br />
presisjon. Åpenhet og gjennomsiktighet<br />
er ikke, og<br />
vil aldri bli, musikalitetens<br />
og klangfargenes polaritet.<br />
Devialet beviser at når ting<br />
gjøres riktig, besitter lyden både den<br />
grenseløse renheten OG kroppsligheten<br />
og tilstedeværelsen vi lar oss henrykke<br />
av når vi hører musikk live.<br />
At Devialet Premier bringer en ganske<br />
grensesprengende oppløsning til<br />
torgs, betyr også at vektlegging og betoninger<br />
er helt borte. På Bell- opptaket<br />
høres en sterk, lavfrekvent og forbigående<br />
romling midt i 3. sats. Gjennom<br />
Devialet var det påfallende tydelig at<br />
det var t-banen under opptaksrommet<br />
det var snakk om. Devialet besitter en<br />
lineæritet som skreller vekk alt fett og<br />
tendenser til romling nedover, og får<br />
de nyanskaffede Coltranehøyttalerne<br />
til å oppvise enda mer uttrykksfullhet<br />
nedover enn noen annen forsterker jeg<br />
har hørt her har greidd å få til.<br />
Så er det en annen gammel helts tur.<br />
Peter Gabriel med «The book of love».<br />
Stemmen har mye mer uttrykk enn<br />
jeg har hørt før. Pust, intonasjon og<br />
vektlegging av ord i teksten er nesten<br />
skremmende levende gjengitt. Samtidig<br />
er det ikke i nærheten av å være fragmentert<br />
hifi-pingpong. Det er Gabriel<br />
som jeg kjenner ham, men med en<br />
enda større dose intimitet, tolkning og<br />
ren ytelse. Nærere på, rett og slett. Sånt<br />
finnes det bare ett ord for. Magi.<br />
Igjen har instrumenter en vekt og en<br />
autoritet som er gåsehudfremkallende,<br />
helt uten å ta fokuset bort fra stemmen.<br />
Dette er presisjon og musikalitet på<br />
filligransnivå.<br />
Datteren hans, som korer, har et<br />
rom rundt stemmen jeg ikke visste<br />
var der. ofte låter det som om de deler<br />
mikrofon, men her er alt så generøst<br />
og lettflytende at det er fullt mulig å<br />
høre at hun er litt ute og sykler timingmessig<br />
et par ganger. Ingen distraksjon,<br />
bare sjarmerende. Fordi du gjennom<br />
Devialet hører på et musikalsk hele.<br />
Et ekstremt naturlig og farlig vane-<br />
dannende musikalsk hele. De to<br />
telecom-ingeniørene bak Devialet må<br />
ha ganske inngående kjennskap til<br />
«Igjen har instrumenter<br />
en vekt og en autoritet<br />
som er gåsehudfrem-<br />
kallende, helt uten<br />
å ta fokuset bort<br />
fra stemmen»<br />
musikk! Det er forresten ingenting som<br />
tyder på at Devialet har noen som helst<br />
problemer med å drive Marten Coltrane<br />
II. Det glipper aldri på presisjon, musikalitet,<br />
renhet eller oppløsning. Selv det<br />
som skjer i de dypeste suboktavene har<br />
den gjennomskinlige tydeligheten som<br />
gjør det mulig å høre akkurat hva som<br />
skjer, og det med en så utenomjordisk<br />
sammenheng med resten at timing,<br />
rytme og fredrift gis en spenst og et<br />
fraspark av en annen verden.<br />
Sting er plutselig frampå. I et liveopptak<br />
fra hans egen stue (sikkert et<br />
par dekar større enn din og min...)<br />
i Toscana kunne vi høre publikum<br />
kollektivt holde pusten før musikken<br />
startet, alt som skjedde i rommet, alle<br />
instrumenter, resonanser, feedback, publikums<br />
rerspons, glitrende musisering<br />
og avslappet, feelgood-groove. Alt på en<br />
gang. ingen fragmenter fikk mer vekt,<br />
helheten, rytmen og kommunikasjonnen<br />
mellom musikerne var der. Den<br />
elektriske stemningen. Improviserte<br />
soli trådte fram fra bakgrunnen og ble<br />
hele og pulserende. Jeg har hørt denne<br />
plata gjengitt som en udynamisk og endimensjonal<br />
gymsokk av et fonogram.<br />
Her blomstret den opp i alle mulige<br />
farger og rytmer. Vanedannende, rett<br />
og slett. Og ekstremt imponerende,<br />
ikke minst.<br />
Ingen av mine lytteseanser er komplette<br />
uten besøk av tidligmusikkens<br />
fanebærere. Rolf Lislevand forgyller<br />
øyeblikkene med sin improvisasjon<br />
over popmusikk fra femtenhundre-<br />
tallet, Nuove Musiche, utgitt på ECM.<br />
Dette ensemblet har jeg hørt live<br />
noen ganger, Rolf alene sist i August.<br />
Denne instrumentparken kjenner jeg<br />
lydene av, for å si det sånn.<br />
Lislevanns theroboe, eller basslutt,<br />
er et stort instrument med en ganske<br />
enorm klangbunn. Samtidig er hans<br />
vare og lette løp over strengene viktige<br />
å avtegne i all sin klangfargeprakt.<br />
Bildet av et «helt» instrument er ingen<br />
spøk å få til. Det blir som<br />
oftest mer av det ene eller<br />
det andre.<br />
Gjennom Devialet er det<br />
gigantiske rommet, type<br />
flyhangar, som ofte finnes<br />
på Kongshaugs opptak fra<br />
Rainbow Studios, rett og slett<br />
påfallende. Det understreker<br />
den nesten eteriske kvaliteten<br />
i musikken, og frigjør det<br />
som skjer helt fra høyttalere<br />
og rom forøvrig. De komplekse<br />
klangene fra gamle<br />
instrumenter brer seg ut med<br />
den ekstremt fascinerende<br />
blandingen av klang, uttrykk<br />
og kroppslighet, og bass og<br />
perkusjon hadde en fysisk tilstedeværelse<br />
som var enorm. Denne plata<br />
kan jeg utenat. Samtidig har jeg aldri<br />
hørt den rikere, renere og mer naturlig<br />
åpent gjengitt enn her.<br />
Det finnes forsterkere som gir instrumentene<br />
enda mer kropp, og kanskje<br />
enda litt mer klangfarger. Men da er<br />
det min ringe påstand at det går på<br />
bekostning av åpenhet og presisjon.<br />
Denne balansen mellom alle delene av<br />
en fremførelse, og evnen til å forene<br />
åpenhet, ekstrem oppløsning og detaljeringsgrad,<br />
klang og stoffelighet, rytme,<br />
dynamikk og følelsen av å være tilstede,<br />
alt uten et gram av akademisk distanse,<br />
er det virkelig magiske med Devialet<br />
Premier.<br />
For første gang i historien har jeg<br />
virkelig seriøst lyst på en forsterker<br />
uten rør. Mulig det gjør meg til en<br />
overløper i enkelte kretser. Det blir jeg<br />
jaggu nødt til å leve med, for dette er<br />
det mest bemerkelsesverdige jeg har<br />
hørt, rett og slett.
Change language