Fidelity 54

3 3 3
94
APL S-dac asynkron usb digitalkonverter
Så er det Angela Hewitt som spiller Bach. Rommet er
enda større enn til vanlig. Imponerende, med tanke på at
jeg regner meg som rimelig bortskjemt her. Pianoanslagene
er klarere, mer distinkte og mer plutselige. Det store Fazioliflygelet
står tydeligere avtegnet, og tonenes omgang med den
store instrumentkroppen gjengis med en ekstremt fascinerende
og ikke minst musikalsk form for presisjon. Musikken
pulserer mer, er litt mer rett i fanget, og dermed får den også
en enda mer involverende og nesten insisterende kvalitet.
Ikke på noen måte masete, men rytmisk alert og spretten.
Det er akkurat som om s-dac gir et større og mer komplett
bilde av den energien hver enkelt musiker legger i fremføringen.
Det låter litt mer høyoktan, for å si det sånn.
Mellomtonen er så nyanserik, åpen og myk at det er en
sann fryd. Stryk og treblåsere er levende og fargerike på en
måte som vanligvis fordrer en virkelig kompetent vinylrigg,
KIRURGISK PRESISjON
Det finnes noen opptak som preges av en tett, nesten
ugjennotrengelig komplekstitet som mye utstyr sliter med,
og som dermed gir opptaksteknikere og produsenter ufortjent
mye tyn. På feil grunnlag, selvfølgelig. Har anlegget
nok oppløsning og nok kapasitet til å dekode alt sammen, gir
lyden, musikken og arrangementene en helt annen mening,
og lytteren økt innsikt i intensjonene med alt sammen. Alle
som har hørt på Gabriels
«Us», Kate Bush´»The red
shoes» eller Plant/Krauss-
mesterverket «Raising sand»
vet nok hva jeg sikter til.
Den ubehagelige sannhet
er at låter disse skivene like
seigt som en boks tapetlim,
er det anlegget som møter
veggen,og ikke teknikerens
utilstrekkelighet du må forholde
deg til.
S-dac går til verket med
kirurgisk presisjon, og løfter
disse lydbildene ut i rommet,
viser hva som ligger
der av vare detaljer, taktskifter, rominformasjon, rytme og
intonasjon. En dac med profesjonell stamtavle, hvor det
virkelig brukes energi for å løse både jitter- forvrengnings- og
støyproblematikk, som bruker chipset fra AKM, og hele åtte
av dem i paralell pr. side, er tydeligvis i stand til å grave dypt
i selv de mest ugjennomtrengelige opptak, for jøsses, for
noen plater dette er! Men gudene skal vite at de krever sin
elektronikk for å skinne!
jORDSKjELV
Plutselig har jeg en så seismisk, åpen og pulserende bassgjengivelse
at jeg begynner å bli redd for å få ansvar for
gipslaget på naboens middagsmat. Det låter så dypt, stramt
og detaljert nedover at jeg kan følge Pino Palladino, Charlie
Haden og Arild Andersen ned i de dypeste og mest ugjennomtrengelige
avkrokene av basspillet deres. Palladinos åpne
E har en snappy og dynamisk hurtighet som er helt uvanlig
potent, og de nedre oktavene har aldri vært gjengitt med et
sånt nærvær hos meg, uansett signalkilde. Jeg trodde jeg sleit
med rommet her, men det gjør jeg ikke med s-dac i riggen!
En god venn av meg med anlegg lysår over gjennomsnittet
og veldig god kjennskap til mitt anleggs måte å gjøre ting
på, utbrøt entusiastisk at bedre detaljering, bassgjengivelse,
åpenhet, luftighet og transientvillighet hadde han ikke hørt
fra noe digitalt her i huset. Det er ganske store ord, og sier
veldig mye om s-dacs kvaliteter.
En liten runde med Dylan og hans nydelige «Shooting
star» viser APL s-dacs evne til å åpne for akustikken og atmo-
«APL S-dac trekker
lytteren nærmere musikken
ved å levere nærmest uante
mengder åpenhet, klang
og uttrykk»
sfæren i opptaket. Dylan er mer utrykksfull i stemmen, mer
grepet av ordene han synger. Jeg kommer nærmere, rett og
slett. Utrykket hans er mer intenst. Joshua Bell er innom og
spiller litt Beethoven, og fiolinen hans er ekstremt utrykksfull,
plasseringen på den berømte millimeter´n, og rommet
intet mindre enn gigantisk. Det har en voldsom dybde, og
oppløsningen tydeliggjør hvert eneste instrument i symfoniorkesteret.
Lyden har noe sobert og majestetisk ved seg som
ikke ofte oppleves foran et stereoanlegg.
Jeg tror Alex Peychev har voldsom innsikt i hvordan et
instrument virkelig låter, med alle sine klanger, farger, overtoner,
bilyder og alt sammen, for rikere orkesterlyd enn det
denne skiva gav meg med S-dac i kjeden, er det lenge siden
jeg hørte utenfor den berømte konsertsalen, og da jeg gjorde
det, var utstyret mange ganger dyrere.
NæRMERE MUSIKKEN
Her er vi ved kjernen i det APL S-dac gjør så glimrende. Den
trekker lytteren nærmere musikken ved å levere nærmest
uante mengder åpenhet, klang og uttrykk. Det gjør at du vil
høre detaljer du ikke visste var der, og du hører dem som en
del av helheten.
Manu Katchés trommer er større, dypere og mye renere.
Jeg hører at trommesettet flytter luft i massevis der jeg
tidligere høret problematisk romling, og trøkket i mellombassen
er tidvis overveldende,
akkurat sånn et trommesett i
et ikke altfor stort lokale kan
låte.
Kate Bush´bruk av sår og
pikeaktig vibrato blir plutselig
en detalj som er smertelig
tydelig, akkurat som Garbareks
eller Jarretts intense
spill på «My song» er umulig
å ikke gripes av. Jeg har på
en måte enda mer musikk i
hyllene enn jeg var klar over
med APL S-dac i anlegget.
Så her har vi altså en boks
med referansepretensjoner
og profesjonell stamtavle, laget for den digitale virkeligheten
vi oopplever akkurat nå, med nedlasting og streaming i tillegg
til fysiske lagringsmedia. Byggkvaliteten er glimrende,
lydkvaliteten faktisk en klasse eller to over det jeg hadde
forventet, og musikaliteten enorm.
Det er viktig å merke seg at den trenger sine timer med
innkjøring, og at før den sitter, leverer den lyd som ikke helt
frigjør seg fra høyttalerne, med en rom- og perspektivgjengivelse
som er i flateste laget, og med en festpukkel som er
ganske påfallende. Men gi den ca 100 timer, og den faller noe
så til de grader på plass.
Om det er noe jeg misliker ved APL s-dac, er det den
pinglete fjernkontrollen med en finish som knapt hadde
passert kontrollen hos Lada ca.1976. Det må kunne gå an å
gjøre det bedre enn dette. Det er et formildende trekk at det
følger med en USB-kabel av meget god kvalitet, selv om den
er kort.
KONKLUSjON
APL S-dac er en fantastisk vellydende, nøytral, men musikalsk
overbevisende og vanedannende dac. Den er faktisk
etpar hakk mer vellydende enn jeg hadde ventet, selv med
min kjennskap til hva Alex Peychev og APL har fått til før.
Pris og dollarkurs gjør dette til et usannsynlig godt kjøp,
og den anbefales på det aller varmeste.
Pris: USD 4 995
www.aplhifi.com