Sakkyndig vurdering av søkere til professorat/førsteamanuensis i ...

More documents

Recommendations

Info

det av Heideggers innsikt om poesi og representasjonelt språk videre i avhandlingen? Kapitlet blir på denne måten noe oppstykket og usammenhengende. I kapitlet nevnes også Bourdieu og hans begrep om habitus som underliggende kulturelle kunnskaper og ferdigheter for refleksjon over handlinger. Bourdieu ville nok aldri formulert seg slik. Er det en felles doxa, det vil si en felles konsensus om tingenes sammenheng, det er snakk om? Uansett; Krogh forsøker å si noe om hva det vil si å være situert kroppslig i et landskap. Og her er han meget god. Kapittel 2 er en nærmere beskrivelse av Jomfruland og hvordan mennesker innvies i landskap og formes til steder. Det hadde vært å forvente at de teoretiske perspektivene som trekkes opp i kapitlet foran vil ”anvendes” nærmere her. Det skjer ikke hvis vi ser bort fra noen fragmenter fra Merleau-Ponty. Likevel er beskrivelsene av og fra og respondentenes utsagn om Jomfruland interessante, og ikke minst forholdet mellom turister og fastboende når det er snakk om tid/rom og forholdet til kulturlandskapet. Krogh har tydeligvis gjort et grundig arbeid gjennom sine feltobservasjoner og intervjuer, selv om han sjelden problematiserer nettopp valget av metodisk tilnærming og hans egen rolle i prosjektet. Kapittel tre er mer metodologisk orientert rundt sosialantropologi, hvor spørsmålet om aksjonsforskning står sentralt. Livsformanalyse, slik den teoretisk blir presentert av Højrup og Rahbek Christensen, ligger til grunn for beskrivelsene. Eksemplene rundt forestillingene om det fjerne/nære, det objektiv/subjektiv fungerer godt og viser at Krogh kan være selvstendig i sine utlegninger. Så beveger han seg over til en kortfattet diskusjon av Levinas, en diskusjon som, slik den fremstilles, blir for kortfattet og upresis. Hvorfor dukker forholdet til den Andre opp her? Og, hvis det er viktig, hvorfor tar ikke Krogh og fører denne diskusjonen videre? Det siste kapitlet, som handler om en drøfting av metode for registrering av verneverdige kulturlandskap, og kan betraktes som avhandlingens mest selvstendige del. Rapporten Eleven og virksomheten, som er bygd opp av 8 artikler, er ikke et forskningsarbeid. Det er mer snakk om et formidlingsarbeid om sentrale ideer knyttet til naturbruk. Krogh har skrevet kapittel 3, 4 og 5 i rapporten. Kapittel 3 gir en kort beskrivelse av bondesamfunn og mesterlære, industrisamfunn og behovet for mer klassisk utdanning. Her gis korte beskrivelser av naturbruk, gården som livsstilsprosjekt og ikke minst hvilke utfordringer naturbruksskolene står overfor. Neste kapittel tar for seg videregående utdanning i naturbruk. Her anvendes noen perspektiver fra avhandlingen, samt en beskrivelse av kroppslig sansning av natur. Uansett, slik kapitlet er bygd opp, blir diskusjonen noe usammenhengende. Dette kommer tydelig frem i kapittel 5 hvor en naturbruksdidaktikk skisseres. Rapporten Forskning satt ut i praksis består av en rekke halvferdige paper som ennå ikke kan klassifiseres som forskningsarbeid. Virksomheten først og andre yrkesdidaktiske prinsipper i naturbruk er kun et utkast om hvem elevene i naturbruk er, naturbruk og læreplaner og didaktiske prinsipper. Green care in Agriculture: Healthe effects, Economics and Policies tar for seg forholdet mellom gårdsbruk og norsk utdanning. Artikkelen viser til en rekke andre prosjekter som bakgrunn for analysen av forholdet mellom skole-gård (school-farm). Helsefremmende faktorer har vært en pådriver for dette samarbeidet. Artikkelen gir en god oversikt over barn og unges fysisk og psykologiske helse, og hvordan helsefremmende arbeid kan gjennomføres ved å la noen grupper barn og unge få muligheten til mer praktisk arbeid, mer aktivitet i selve læringsprosessen. Så skisseres en pedagogisk plattform for et slikt arbeid, hvordan det å være aktiv deltagende på et gårdsbruk kan skape identitetsbærende læringsprosesser. Krogh anvender aspekter ved Heideggers fenomenologi og knytter dem opp til mesterlære, kroppslig læring. Det er et interessant grep som Krogh burde ha gjort noe mer ut av. Artikkelen bærer videre preg at den er ført i pennen av to forfattere. Paperet School-farm Cooperation in Norway: background and recent Research er som foregående artikkel skrevet sammen med Linda Jolly. Tre kasus knyttet til samarbeid mellom landbruk og utdanningsinstitusjoner (skole) beskrives. Utgangspunktet er Kolb og hans forståelse av Dewey som representant for eksperimentell læring. Diskusjonen er ryddig. Den empiriske delen består av tre delvis atskilte 13
prosjekter; The Green school, Living School og erfaringer fra Waldorf-School. Prosjektenes design var også ulike. De tre kasene beskrives, resultatene presenteres og sammenlignes. Paperet avsluttes med et forsøk på å si noe om hvorfor/hvordan eksperimentell (men da ikke i Deweys betydning) læring vil kunne føre til nye erfaringer. Men hovedkonklusjonen om at forfatternes modell for relationship-based experimential learning bekreftes som en relevant modell for forståelsen av eksperimentell læring på gårdsarenaen står mer eller mindre ubegrunnet. Artikkelen Changes in children`s experiences near home: from spontaneous play to adult-controlled, planned and organised activities bygger på en kasusstudie fra Brummunddalen som viser at barns bruk av nærområdene har endret seg dramatisk de senere år; fra spontan lek til institusjonelt organiserte aktiviteter. Artikkelen gir et godt bidrag til det som ofte betegnes som institusjonaliseringen av barndommen. Selv om også denne artikkelen bærer preg av referanser til en rekke andre studier, og gir korte presentasjoner av Merleau- Ponty og Heideggers filosofi, er den empiriske delen interessant og klargjørende. Diskusjonen derimot blir igjen noe springende da fenomenologien nå knyttes opp mot frihet, spontanitet, kreativitet og nære dialoger til naturen og ikke direkte til Heidegger og Merleau-Pontys fenomenologiske perspektiver som ville vært naturlig siden disse perspektivene tidligere i artikkelen var sentrale. Dette ville åpenbart også ha gitt et annet perspektiv på forholdet mellom frie, intuitive lekprosesser i naturen og de mer voksenorganiserte ”enkle og sikre” lekformene. Artikkelen Landscape Perception through Participation tar utgangspunkt i The European Landscape Conventions brede definisjon av landskap og rom for brukerdeltagelse. Forfatterne ønsker å innta et fenomenologisk perspektiv hvor landskapet betraktes som en integrerende helhet hvor mennesket skaper en stedsrelatert identitet gjennom meningsfull dialog. Artikkelen skal være et alternativt supplement til den tradisjonelle landskapanalysen som beskriver landskapets naturlige og kulturelle rammer (samt sceniske kvaliteter). Dette har forfatterne klart på en glimrende måte. Metodisk er forfatterne opptatt av å gripe forholdet landskap-menneske – og at mening konstrueres gjennom aktivitet. Merleau-Ponty og Heidegger står sentralt i diskusjonen. For Merleau-Ponty er det det virkelige som skal beskrives og ikke konstrueres eller konstitueres. Analyse og forklaring kommer i annen rekke. Merleau-Ponty anvender i Phénoménologie de la perception en metode som går tett inn på situasjoner hvor det skjer et eksistensielt sammenbrudd i forholdet mellom kropp og verden, altså en et filosofisk prosjekt for å overvinne det klassiske skillet mellom subjekt og objekt. Dog nevner forfatterne i artikkelen en del sentrale dimensjoner ved Merleau-Pontys persepsjonsfenomenologi (syn, hørsel, berøring, bevegelse, reaksjon, m.m). Men når forfatterne skal presentere forestillingen om landskaping (landscaping) blir det gjort ut fra mer tradisjonelle og kjente utsagn fra Merleau-Ponty, og man får ikke helt tak i det som er eller bør være det sentrale fenomenologiske budskapet. Forfatterne ser bort fra og problematiserer ikke det helt sentrale begrepet naturlig uvitenhet, som nettopp er avgjørende i Merleau-Pontys argumentasjon om persepsjon. Likevel klarer forfatterne å fremstille et perspektiv som er et godt alternativ til tradisjonell landskapsanalyse. Resultatene derimot, som spinner rundt hypotesen om at planlegging er ekspertorientert og at eksperter og den generelle offentlighet har andre og ofte sprikende perspektiver på landskapets verdier, blir overraskende tradisjonelle. Selvsagt kan dette være en interessant hypotese, og funnene er valide nok. Men med basis i fenomenologi fremstår verditypologien og diskusjonene i forhold til denne som unyansert. Så går diskusjonen over til endriner i landskapspersepsjon, og hvordan nye vurderingsmetoder har blitt utviklet med utgangspunkt i management framework (ECOVAST). Overgangen til neste underavsnitt, hvor deltagelse blir introdusert, blir svært brå. Men den er interessant i den forstand at det skisseres en “modell” for aktiv deltagelse og flerstemthet i selve landskapsanalysen. Avsnittet brytes brått opp ved at diskusjonen nå fokuseres inn mot stedet og identitetsskaping, landskapidentifikasjon og ressursanalyser av 14
Page 1 and 2: Norges idrettshøgskole Administrer
Page 3 and 4: Sakkyndig vurdering av søkere til
Page 5 and 6: konstruerer objektet, dvs. tænker
Page 7 and 8: stadig flere områder reguleres af
Page 9 and 10: vigtige erfaringer fra redaktionsar
Page 11 and 12: problematisk. I sitt eget bidrag Di
Page 13: 10/88-01/96 Norges landbrukshøgsko
Page 17 and 18: perception, praksisteori mv. (M Mau
Page 19 and 20: aggrund i hendes deltagende observa
Page 21 and 22: pedagogiske og politiske paradigmer
Page 23 and 24: andreforfatter) hevder at det meste
Page 25 and 26: 09/97-01/02 Oxford University, D. P
Page 27 and 28: Norwegian Saami circumstances (med
Page 29 and 30: Utdanning: 02/01-05/05 University o
Page 31 and 32: I artikkelen Is what you see what y
Page 33: Zink tilkjennes ikke professorkompe

Sakkyndig vurdering av søkere til professorat/førsteamanuensis i ...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?