Sakkyndig vurdering av søkere til professorat/førsteamanuensis i ...

More documents

Recommendations

Info

oppramsing. Det ligger vel til sjangeren ”introduksjon” å gi en oversikt, men i dette tilfellet synes forbindelsen til de øvrige bidragene i temanummeret uklar (med forbehold om at vi ikke har lest dem). Det er få henvisninger til disse. Artikkelens tittel er også litt misvisende: Teksten handler lite om norsk antropologi, og når den gjør det, er det ofte for å peke på at norsk antropologi ikke i tilstrekkelig grad har tatt innover seg perspektiver som ANT. Forfatterne har utvilsomt inngående kjennskap til den litteraturen de presenterer, men som vitenskapelig bidrag hadde artikkelen profitert på et klarere og mer avgrenset fokus, og helst med tydelige eksempler fra empirisk forskning. I artikkelen Blåfjella/Skjækerfjell nasjonalpark: Naturforvaltning som produksjon av natur/sted (Ween eneforfatter) drøftes noen sider ved prosessen som ledet fram til opprettelsen av Blåfjella/Skjækerfjell nasjonalpark i Nord-Trøndelag. Forfatteren ønsker å vise hvordan ulike aktører konstruerer (eller, som hun sier, produserer) det aktuelle området som sted, og hvordan ulike terminologier, dokumenter, planer, etc., også bidrar til å produsere et bestemt ”sted”. Dette gjelder særlig, i følge Ween, en forvaltningsterminologi slik denne nedfelles i planer og andre sentrale dokumenter. Slik blir disse til ikke-menneskelige aktører, de har ”agens”. Dette er i tråd med såkalt ”aktør-nettverk-teori” (Actor Network Theory, ANT) som Ween også gjorde rede for i Naturen som praksiser. Hvorvidt nettopp dette teoretiske grepet har mer å tilby enn andre måter å forklare ulike sosiale konstruksjoner av natur på, blir ikke så mye klarere av å lese denne artikkelen. Til det er argumentasjonen for ANT for knapp. Man kunne også snakke om en ”forvaltningsdiskurs” som konstituerer bestemte ”naturer” eller ”steder”. Eller ganske enkelt om ”sosiale konstruksjoner” av sted, hvorav noen får en dominant posisjon i kraft av å være vitenskapens eller forvaltningens konstruksjoner. Og så videre. Når man tar i bruk et særegent teoretisk perspektiv som må forventes å være lite kjent, og som ikke alltid fremstår som intuitivt rimelig (for eksempel dokumenter som aktører) bør man være nøye med å forklare hvorfor dette gir bedre mening. Ellers er artikkelen en god fortelling om nasjonalparkprosessen, hvor særlig de samiske interessene og det samiske perspektivet får forfatterens oppmerksomhet. Det viser seg at de samiske interessene ble ganske grundig overkjørt i prosessen, i hvert fall slik samene selv (i følge Ween) oppfattet det. Til slutt trakk de seg helt ut av alle organer som har med nasjonalparken å gjøre, noe som var et spesielt sterkt signal ettersom dette skulle være en park med lokal, delvis partssammensatt forvaltning. Det er flere interessante momenter her: Ween beskriver hvordan samene i utgangspunktet var skeptiske til vern motivert av å ta vare på villmark, fordi området ikke var villmark for dem. Men de støttet likevel vern, fordi det opprinnelige forslaget også ville verne ikke-samiske skogsområder som ville hindre utbygging og ”encroachment” rundt de samiske områdene. Dette forslaget ble imidlertid modifisert på grunn av motstand fra ikke-samiske interessegrupper i Lierne, slik at det endte med vern bare av fjellområdene. I tråd med det en kan kalle politisk motiverte paradigmejusteringer i vernepolitikken, fra vern av villmark til bærekraftig bruk, ble ”utvikling” av randsonene nå ønsket velkommen. Dette gikk mot samiske interesser, og dermed startet en lang kamp mot parken fra samisk side. Som altså endte med brudd. Ween hevder at samene først ble virkelig synlige i prosessen da de forlot den, fordi dette var en såpass dramatisk handling. Dette er en interessant og tankevekkende historie. Det er åpenbart at mye her handler om makt. Hvordan naturforvaltningens klassifiseringer, beskrivelser, begreper, osv., bidrar til dette, er godt beskrevet. Imidlertid forblir det uklart hvilke interesser som tjener på det, vi får bare vite hvem som taper. En kunne nesten få inntrykk av at de ikke-menneskelige aktørene har egne interesser, og det er vel å trekke ANT litt langt. For eksempel blir forholdet mellom de lokale utviklingsinteressene – som vant fram – og de samiske interessene ikke berørt. Endringene i ”verneparadigmet”, i retning av økonomisk utvikling, blir bare beskrevet og ikke diskutert. Slik sett forteller Ween på et vis bare halve historien – men den halvparten forteller hun godt. Artikkelen Doing is learning: Analysis of an unsuccessful attempt to adapt IK methodology to 25
Norwegian Saami circumstances (med Jan Åge Riseth) redegjør for begrepene Indigenous Knowledge (IK) og Traditional Ecological Knowledge (TEK) slik disse vanligvis brukes innen sosialantropologien, og beskriver også hvordan disse begrepene har utviklet seg. Artikkelen forteller så historien om et – i første omgang – mislykket forsøk på å ta i bruk IK/TEK i en politisk prosess, der forfatterne gjerne ville stille sin kompetanse til rådighet for samiske reindriftsutøvere som følte seg oversett i forbindelse med opprettelsen av en ny nasjonalpark i sørsamiske områder (det må være Blåfjella-Skjækerfjell, men navnet nevnes ikke). For denne parken var det planlagt betydelig lokal medvirkning i forvaltningen, men – som Ween også diskuterer i et annet innsendt arbeid – i all hovedsak for ikke-samiske rettighetshavere og berørte kommuner. Forfatterne ønsket å bidra til å systematisere IK/TEK, for så bringe dette inn i nasjonalparkprosessen under henvisning til både internasjonale avtaler og norske policydokumenter som omhandler urfolks rettigheter, og spesifikt framhever IK i den forbindelse. Artikkelen beskriver i detalj hvordan flere forsøk på å samle reineierne til et møte mislyktes, og hvordan det gradvis gikk opp for forskerne at deres innsats ikke var så velkommen som de først trodde. De konkluderer med at mange i reinnæringa følte at deres hverdagskunnskap kanskje ikke var ”indigenous” nok, og fryktet at forskerne ville presse dem inn i en stereotyp rolle som ”urfolk”. Samtidig viste det seg at flere følte at store møter ikke var riktig arena for å presentere nettopp denne typen kunnskap, som ofte er implisitt (”tacit”) og relasjonell. Det var også mistanke om at forsøk på å stille IK/TEK opp mot vitenskapelig kunnskap nødvendigvis måtte gjøre vold mot førstnevnte, gjennom å – til en viss grad – systematisere den på vitenskapens premisser. Og det var for øvrig en del skepsis til å introdusere et nytt ”organ” i prosessen, til og med styrt av ikke-samer. Artikkelen er interessant og velskrevet, men selve diskusjonen av TEK/IK kan virke litt løs. Forfatterne har utvilsomt god oversikt over litteraturen og synes å ha reflektert mye over disse begrepene og deres anvendbarhet i politiske prosesser. Men tatt i betraktning at forfatterne formidler en grunnleggende kritisk innstilling til nasjonalparkprosessens favorisering av ikke-samiske lokale interesser, kunne en ønske seg en nærmere redegjørelse for forholdet mellom andre gruppers lokale erfaringskunnskap og den samiske varianten. Er det noen prinsipiell forskjell? Forfatterne konkluderer også med at moderne IK/TEK (som inkorporerer moderne teknologi, for eksempel i reindrifta) må være like verdifull og tas like alvorlig som den ”førmoderne” kunnskapen. En slik posisjon gjør behovet for en avklaring av forholdet mellom IK/TEK og annen erfaringskunnskap ekstra tydelig. I artikkelen The Norwegian Trekking Association: Trekking as Constituting the Land (med Simone Abram) beskrives og diskuteres DNTs rolle i norsk nasjonsbygging og i utviklingen av en norsk nasjonal identitet. Forfatterne viser hvordan DNT gjennom sine praksiser og sin retorikk (diskurser, narrativer) konstruerer (eller konstituerer) norsk natur, og særlig norsk fjellnatur, på bestemte måter. Dette handler da om at eneste aktivitet som er akseptabel i fjellet (ved siden av arkaiske former for landbruk) er friluftsliv, og først og fremst fotturer. Dette må imidlertid være et enkelt friluftsliv, som er tilgjengelig for alle og som nedtoner sosiale forskjeller og understreker at norsk kultur er egalitær. Samtidig må det være et friluftsliv som ikke setter unødige spor i naturen, og som absolutt ikke må kreve for mye tilrettelegging eller utbygging. Denne bestemte konstruksjonen av norsk (fjell)natur ekskluderer utnyttelse av naturresurser og kommersialisering av fjellheimen, og idealiserer et bilde av urørt villmark og tradisjonelle (dvs. utdøende) rurale livsformer. Denne villmarka skal være tilgjengelig for alle, men bare for friluftsliv, ikke noen form for utnyttelse. Forfatterne forklarer hvordan dette bildet av fjellheimen, og DNTs rolle i produksjonen av det, har vært sentralt i utviklingen av moderne norsk nasjonal identitet, til tross for at det i høy grad er snakk om et middelklasseprosjekt og om narrativer med en tydelig middelklasseforankring (i DNTs barndom var det til og med den absolutte overklassen som førte an). Dette tilsynelatende paradokset, at en nasjonal identitet der likhet og enkelhet i møte med urørt natur står sentralt, er tuftet på et typisk (og ikke 26
Page 1 and 2: Norges idrettshøgskole Administrer
Page 3 and 4: Sakkyndig vurdering av søkere til
Page 5 and 6: konstruerer objektet, dvs. tænker
Page 7 and 8: stadig flere områder reguleres af
Page 9 and 10: vigtige erfaringer fra redaktionsar
Page 11 and 12: problematisk. I sitt eget bidrag Di
Page 13 and 14: 10/88-01/96 Norges landbrukshøgsko
Page 15 and 16: prosjekter; The Green school, Livin
Page 17 and 18: perception, praksisteori mv. (M Mau
Page 19 and 20: aggrund i hendes deltagende observa
Page 21 and 22: pedagogiske og politiske paradigmer
Page 23 and 24: andreforfatter) hevder at det meste
Page 25: 09/97-01/02 Oxford University, D. P
Page 29 and 30: Utdanning: 02/01-05/05 University o
Page 31 and 32: I artikkelen Is what you see what y
Page 33: Zink tilkjennes ikke professorkompe

Sakkyndig vurdering av søkere til professorat/førsteamanuensis i ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?